Jeg måtte nok en gang kaste inn håndkledet da den forjævlige novembermåneden meldte sin ankomst i Norge. Jeg føler meg som forfatteren Torborg Nedreaas, omtalt som Nordens svale på 70-tallet, fordi hun bar i seg en varme og alltid ble lokket mot steder som kunne virke forsonende på hennes natur:
«Jeg ser svalenes flukt over himmelen, og det slår meg som selvsagt at fuglene ikke hører hjemme her i Norden. Kanskje er denne urolige flukten over himmelen, i sensommerens partitur, et forvarsel om reisen hjem til et varmere land.»
Jeg må innrømme at skrivesperren har holdt meg tilbake de siste ukene, trolig fordi jeg har vært gjennomtrengt av den dype nummenheten som preger mitt hjemland. Kanskje blir man litt generaliserende når man setter et hjemland og et nytt land opp mot hverandre. I Norge virker det som om man må jobbe hardt for å skape et godt liv, nesten alt krever initiativ og planlegging. Selv et enkelt middagsbesøk må ofte koordineres uker i forveien. I Paris, derimot, utspiller livet seg rett foran øynene dine. Folk skaper scener på åpen gate, søker mot bistroene i regntunge timer, diskuterer med fremmede over et glass rødvin eller fem. En mandag drikker vi oss sanseløst fulle. Det er godt å bryte med de norske konvensjonene. Eller kanskje bare følge de franske.
Fransk konvensjon. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Det finnes en varm og livgivende intensitet i Paris, en intensitet så mange kunstnere før meg har drømt om og blitt lokket mot. Jeg trenger å flykte fra hjemlandet når høstdagene stormer som verst. Jeg vil dit det er varmt, der livet leves, og der intensiteten gir meg nytt pågangsmot.
Jeg bor i leiligheten til kusinen min, en leilighet som for øvrig ikke byr på mye privatliv. Her bor også to andre russiske migranter. Kusinen min har åpnet hjemmet sitt for to kvinner som ikke lenger kan leve i hjemlandet. De regnes som politiske flyktninger og som en trussel mot fedrelandet. Begge var svært aktive i kunstmiljøet og har sett landet de elsker gå tapt foran øynene sine.
Russerne er dype, med et intenst blikk som borer seg inn i deg. De kommer fra et land preget av traumatiserte menn som aldri har leget sine sår, og som viderefører uro i familiene sine – fordi traumer går i arv. «Det finnes så mye heteroseksuell propaganda i Russland», sier en av dem. Språket i seg selv er undertrykkende i hjemlandet, forklarer hun; ingen i deres generasjon har lov til å ta ordet «krig» i sin munn. De gjenværende vennene deres kommer seg gjennom hverdagen ved hjelp av antidepressiva. De ønsker ikke lenger å tenke, og har dermed også mistet midlene til å kjempe.
Mine russiske venner blir snart søstre. Jeg forstår at vi må kutte all tomprat for å komme innpå hverandre. Når jeg spør dem om hverdagen, hva de har gjort i løpet av dagen, eller hvem de har møtt, svarer de ikke. Slike høflige spørsmål, som det florerer av i Norge, er intetsigende for dem. Men de snakker mer enn gjerne om seksualitet, overskridelse, Bataille og ondskapens øye.
Kollektivet i Paris. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Russerne sliter naturligvis med å komme inn i systemet, slik det alltid er for immigranter. De går på språkkurs to ganger i uken, og selv etter et halvt år er de på nivå A1. Min kusine har bodd her i åtte år og fungerer som mentor for russerne. Hun har vært gjennom hele dritten selv.
«Har du noen gang skrevet en liste over alle problemene du fikk her?» spør jeg.
Hun ler. Min kusine hadde ikke orket, hun forteller at hun ble så fucket med at hun ikke trengte elskere i perioder. Det finnes ingen ende på problemene. Man utvikler bare metoder for å integrere dem i hverdagen.
Paris er en vanskelig by. Den bærer på økonomisk ulikhet, skyhøye leiepriser og lave lønninger. Innbyggerne veksler mellom tunge angstspiraler og konstruktiv løsningsorientering. En helt vanlig dag for min kusine handler om å løse problemer som aldri tar slutt. Byråkratiske feil må ordnes opp i selv. Papirer forsvinner. Dokumenter erklæres ugyldige uten beskjed. Prosesser må gjøres om igjen. Hun står i kø i to timer for å kjøpe en togbillett fordi terminalene ikke virker og det bare er én i skranken. Den gode nyheten? Alle lider under det samme systemet.
Det både franskmenn og russere har, er et driv, en glød jeg finner uhyre fascinerende. Hjemmet til min kusine er til alle døgnets tider fylt av mennesker – intellektuelle, engasjerte, politiske. Sammenlignet med tiden i Oslo, der samtalene stort sett dreide seg om crushes, kjærlighetssorger og boliglån, er min kusine på vei et sted. Hun søkte problemer, og fikk dem.
Ettersom alle er blakke, blir det mye kokkelering hjemme. Forleden inviterte de en russisk kompis som jobbet som kokk. På menyen sto georgianske dumplings og en russisk salat kalt herring in a fur. Det var godt, men enkelt. Jeg dristet meg til å spørre om de ikke drømte om å spise ute på restaurant en gang i blant? De rister på hodet. Å få leve i Paris er drømmen i seg selv.
“Sild under pelsjakke” (шуба) heter den kjente russiske lagdelte salaten med sild, rødbeter, potet, gulrot, løk og majones. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Jeg tror kunstnere lokkes mot Paris fordi mulighetsrommet utvider seg her. Byen har i over 150 år vært et samlingspunkt for outsidere: kunstnere, eksilforfattere, musikere, politiske flyktninger. Et økosystem av kafeer, kjellere, forlag og klubber har gjort undergrunn til normtilstand.
Når vi er i Paris og åpner skisseboken, skjer det nesten av seg selv: Revolusjonen strømmer gjennom fingrene, via blyanten, og blir til historier og betraktninger og bilder. «Kunst er en garanti for sunn fornuft», skrev Louise Bourgeois. Jeg grunner ved setningen, og tror hun har rett.
Undergrunnscenen i Paris er levende fordi den moderne franske identiteten er formet av opprør – fra den franske revolusjonen til de politiske og kulturelle oppgjørene i 1968, da studenter, arbeidere, kunstnere og filosofer utfordret hele samfunnsstrukturen. Dette skapte en varig idé om at motkultur ikke bare er tillatt, men nødvendig.
I dette landet har kulturelle kryssmøter vært, og er, selve kjernen i mye av det som rører seg. Allerede på 1800-tallet strømmet kunstnere fra hele verden til Paris for å bli en del av det levende miljøet. (Foto: Johanna Holt Kleive)
I motsetning til mange andre land gir den franske staten aktiv støtte til små konsertscener, eksperimentell film, uavhengige forlag og kunstkollektiv. Slik kan undergrunnen overleve økonomisk uten å bli kommersiell. Paradoksalt nok er den franske undergrunnen delvis statsfinansiert. Samtidig knyttes det høy status til det dekadente, det intellektuelt ekstreme, det seksuelt og politisk provoserende. Der andre kulturer glatter over, har Frankrike tradisjon for å dyrke det ubehagelige: arbeiderklasse-raseri, eksistensiell tomhet, politisk brutalisme. Dette er ikke kosepunk, men konfronterende virkelighet.
Det tikker inn en melding fra min franske venninne Lejoly som er i byen. Hun vil ha meg med på konsert med en ny undergrunsstjerne. Jeg spør russerne om de vil være med. De er tross alt over gjennomsnittet opptatt av musikk. Det var de som introduserte meg for NTS Radio, kanskje den beste kanalen for alternativ og eksperimentell musikk. Den ene av dem liker noise, teksturer som tiltaler henne, men techno og hardcore har hun ingenting til overs for. Det minner henne om Russland og macho-arbeidere – menn som ikke vil tenke. Jeg får ikke med meg russerne på konsert denne gangen.
Men jeg tror de hadde elsket det jeg var vitne til.
Sierra Veins, merk deg navnet. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Tankegodset til Sierra Veins resonnerer i meg. Hun er fransk, og det merkes i måten hun bærer seg selv på. Hun er virkelig sint, sint på en måte som virker på deg, med et blikk som overbeviser. Hun har selv sagt i et intervju at sinne er en følelse hun ikke alltid har vært bevisst på. Hun pleide å bli sint uten å forstå hvorfor. Nå lytter hun til følelsene sine, fordi sinne ofte er et varselsignal: noe er galt, noe stemmer ikke med verdiene dine.
I Witch Club Satan bruker vi også sinne som et etisk kompass. Vi reagerer alle med sinne når vi utsettes for urett. Men det er først gjennom evnen til å forvandle smertefulle følelser – bedrag, sinne, raseri, sorg – til sterke medisiner som gjenoppretter og inspirerer handling i den fysiske verden, at opprøret blir hellig.
Jeg tenker på en anerkjent fotograf som har sagt at det er det hellige opprøret i henne som holder henne forelsket i livet. Da jeg helt tilfeldig kom over arbeidene hennes her i Paris, ble jeg slått av hvor presist hun satte ord på nettopp denne følelsen: «I lang tid ble jeg stemplet som bråkmaker, en rebell uten sak, en sint feminist eller bare gal. Men hellig opprør er i virkeligheten en guddommelig gave – fordi det har sitt utspring i en uendelig kjærlighet», skriver hun.
Det er respektløs ærbødighet. Det er evnen og viljen til å vise mot i møte med tvilere, mobbere og alle som forsøker å undertrykke eller fornekte din menneskelighet: «Det er holdningen der gledelig trass får form, og der forandring blir mulig. Det er det sanneste uttrykket for den skapende ånd, ånden vi alle er laget av, og har rett til å uttrykke».
Ja. Akkurat slik er det, tenker jeg, mens jeg vandrer i denne byen som etter hvert har blitt en del av min identitet. Det finnes et hellig opprør i oss alle. Et opprør i stadig gjæring. Det har sin egen sang: «Det marsjerer i takt med blodet som pumper gjennom årene, stiger med hvert åndedrag og utvider seg med hver inn- og utpust».
Og Sierra har utvilsomt sin egen sang. Hun beviser at hun kan stå alene på en scene og få et helt publikum til å gå av skaftet. Det er faen meg noe helt spesielt.
Min nye venninne og jeg blir invitert backstage etter konserten. Der møter vi manageren hennes, som viser seg å være en jeg kjenner fra før. Han har jobbet med PR i Brussel for Witch Club Satan, og vi er glade for endelig å få snakke ordentlig sammen.
Ben har jobbet med denne scenen i over ti år. Da ett av de største bandene i porteføljen hans, Carpenter Brut, begynte å spille live, var det på en båt i Paris med plass til 300 mennesker. Kort tid etter spilte han for utsolgte saler i San Francisco, Montreal, London og Helsingfors. Undergrunnsscenen innen punk, rock og metal har eksistert gjennom hele 2000-tallet, med lite presse og lave vekstforventninger. Gojira komponerte og spilte så mye de kunne. Deathspell Omega ga ut album som ble nøkkelverk, uten å spille konserter.
– Enten holder du deg i din egen sjanger, eller så prøver du å utvide, forklarer Ben.
De siste årene har den franske undergrunnsscenen sett band som i årevis spilte i barer og klubber, bli sentrale aktører i det etablerte metalmarkedet. Det har hatt enorm betydning for en ny generasjon musikere. Antallet konserter øker kraftig, og antallet undergrunnsband skyter i været. Ben mener at jo flere band det finnes, jo bedre blir musikken. Konkurransen har blitt positiv. Folk hjelper hverandre.
Sierra Veins-konsert foreviget på illustrasjon av Lejoly Lucile. (Foto: )
Plateselskaper som Les Acteurs de L’Ombre og Frozen Records, og arrangementer som Rock in Bourlon og Tyrant Fest, bidrar til at scenen vokser, utfordrer seg selv og beveger seg mot noe større.
Da Ben først hørte musikken hennes i 2022, ble han umiddelbart hektet på den mørke siden av uttrykket. Senere la han merke til at hun er mer inspirert av film- og spillmusikk enn av artister og sjangre. Nå strømmes musikken hennes verden over. I noen land fungerer de langsomme låtene best, i andre de dansbare.
– Det er nettopp dette jeg elsker med Sierra Veins. Hun har en unik sound som fungerer for dark wave og goth, for metalfans og for et elektronisk publikum.
Ben mener også at hun inspirerer mange fordi hun startet helt alene. Hun kjente ingen i bransjen, gjorde alt selv og måtte lære hele maskineriet rundt utgivelser. I dag er det avgjørende at artister forstår hele industrien.
Og hun inspirerer. Min franske venninne mener at hun med sin unike kraft og energi samler en sjelden miks av miljøer og generasjoner: fra Matrix-nostalgikere til de yngste ravere, fra metalheads til den internasjonale rave-scenen.
– Helt på egen hånd får hun publikum til å reise seg, danse og brøle tilbake med raseri, styrke og en brutal vilje til å leve gjennom hva enn som måtte komme. Hun er et beist og et varmt menneske på én og samme tid, og et helt nødvendig pust for undergrunnen, sier hun.
Min nye venninne trekker frem tarotkortene etter konsert, og spår mitt neste kjærlighetseventyr. Hun råder meg til å holde meg unna de utilgjengelige. Jeg svarer at temperament tiltrekker temperament. Du er ikke nødvendigvis heldig i kjærligheten når du er rockestjerne. Vi ler, og beslutter å konsentrere oss om det vi selv er opptatt av: oppriktighet.
Det finnes en egen ærlighet i det franske språket, sier hun – en ærlighet hun ikke har funnet andre steder. Hun har reist verden rundt, men vender alltid tilbake til Paris. Kanskje er det nettopp her hun kan leve fullt ut. Vi skåler over dette faktum, og jeg vender hjem, full av nytt pågangsmot.
Anne Grete Preus-prisen 2025 til Susanne Sundfør: Dedikerer prisen til unge kvinner i musikken
– Det er plass til skrullete, rare, uperfekte, vakre deg, du trengs faktisk, sier kunstneren Susanne Sundfør til alle unge kvinner som vil ytre seg gjennom musikken.
Ekko i Bergen: Robotikk med menneskelig klang
Det var elektrisk stemning på Permanenten i Bergen under årets Ekko-festival, der publikum fikk tre inn i et rom med instrumenter som spilte mikrotoner – tilsynelatende helt av seg selv.
Bevar musikk-programmene, NRK – for artistene, lytterne og fellesskapet
INNLEGG: Å legge ned musikkanaler er ikke bare et kutt. Det er et selvmål for norsk kultur, skriver musiker og kunstner Manuela Hofer.
NRK-debatten: Vi trenger ikke et statsfinansiert Spotify
KRONIKK: NRK har vært igjennom en lang strategiprosess for å aktualisere og spisse sendeflatene sine. Resultatet er et identitetsløst knefall for oppmerksomhetsøkonomien, skriver daglig leder i Gramart.
Roger Johansen ny direktør i Stormen
Musikeren, produsenten og kulturbyråkraten skal lede konserthuset mot en bærekraftig fremtid.
Ballade video: Om å våkne fra drømmer
Vi nærmer oss desember med Thea Grant, Mari Boine, Hanne Tveter, Helene Bøksle, Charlotte Qvale, Sassy 009, Ilkama, Jenny Berger Myhre & Opuntia.
