Eigil Berg og Stephen Ackles i 1988, det året en ung Stephen var gjest med New Jordal Swingers i Oslo Konserthus. – Han gjorde et usedvanlig sterkt førsteinntrykk. Det var noe med klangfargen i stemmen hans allerede da, skriver kollega og venn Eigil Berg i dette minneordet. (Foto: Privat)
Eigil Berg om Stephen Ackles: Den store stemmen har stilnet
Musikerkollega Eigil Berg hedrer vennen Stephen Ackles med minneord og historier fra flere tiår i samme bransje, ofte på samme scene; om musikksamarbeid, forbilder og helter, og Erik Bye-tolkninger vi håper å få høre.
Les musikeren og sangdikterens erfaringer om skrivesperre og arbeidsmetoden "Morning Pages", om Bigbang-suksessen med "Long distance man", om de viktige vikarene og om å kunne noter.
Ti videoer, tre premierer. Med Neon Streams feat. Stellatron, Formoe, Electrocutango, Henriette Eilertsen Trio, New Age Doom & Tuvaband, Lydia Laska, MarOder, Erling Ramskjell og Benjamin Finger. Og selveste Erik Bye.
Minneord av Eigil Berg, sanger, pianist, låtskriver, komponist – og kollega og venn av Stephen Ackles (5. februar 1966 – 28. september 2023). Teksten ble først publisert på Bergs hjemmeside.
Det kom som et sjokk, dette.
Vi maila litt i forrige uke, der jeg onsdag 20. september avslutter med: Liker ikke å høre at du holder på med «noe hjertetrøbbel»?
Håper det ikke er så alvorlig, og at helsa spiller på lag fortsatt?
Og Stephen svarer samme dag: Dette går seg til…
Han hadde en siste konsert i Rjukan lørdag 23. september. Så ble han funnet hjemme 28. september.
Nå sitter vi her med minnene – og de er mange.
Vi traff hverandre i felles fascinasjon for rockens tidligste stilskapere, Stephen og jeg.
Fra 80-tallet fram til nyere tid ble det mye samspill, mest musikalsk, men også privat. Og jeg får påminnelsen: Det er ikke mange som kan kombinere den nesten Orbisonske skjønnsangen med den Jerry Lee’ske energien i pianoanslagene. Det slår meg igjen: Klangfargen i uttrykket hans var helt unik. Virkelig!
I 1988 stilte en ung Stephen Ackles som gjest med New Jordal Swingers (NJS) i Oslo Konserthus sammen med blant andre Trond Graff og Geirr Lystrup, der han gjorde et usedvanlig sterkt førsteinntrykk. Det var noe med klangfargen i stemmen hans allerede da.
New Jordal Swingers med gjester Geirr Lystrup, Per Christian Ellefsen, Bjørn Ole Rasch og Trond Graff, i tillegg til Stephen Ackles (nummer seks fra høyre) – i Oslo Konserthus, 1988. (Foto: Privat)
Samme år ble det platekontrakt sammen med bandet The Memphis News. Året etter var han Konserthusgjest med NJS igjen, denne gang i selskap med Ole Paus og Steinar Albrigtsen, og ryktet spredte seg raskt: Her fikk vi en formidabel stemme og et rocka pianoanslag med tilløp til litt type «amerikansk entertainment», ikke så vanlig i Norge på denne tida. Ikke alle var like åpne for det heller.
Etter dette støtte vi stadig på hverandre opp gjennom åra, ikke minst i scenesammenheng. Og det Stephen etter hvert presenterte av Elvis-musikk fra scenen sammen med Paal Flaata og Vidar Busk gledet mitt hjerte å høre. De utfylte hverandre perfekt og kunne levere magi på høyt plan, noe et stort publikum tydeligvis visste å sette pris på.
New Jordal Swingers med gjester i Oslo Konserthus, denne gang i 1989. Stephen Ackles nummer fire fra venstre, med Steinar Albrigtsen rett bak seg. Ole Paus nummer to fra høyre, ved siden av Eigil Berg. (Foto: Privat)
I rock’n’roll-sammenheng kan det jo nesten virke som om enhver grend rundt om i Norge har sin lokale Elvis, men ikke alle kan skryte på seg at de har sin lokale Jerry Lee-variant.
Stephen hadde tydeligvis studert Jerry Lee Lewis nøye, både på det vokale plan, men også i pianoanslagene. Da jeg spilte en del med (trommeslager, red. mrk.) Per Madsen på 2000-tallet, spurte jeg Madsen hvordan det hadde vært for ham å få spille med Jerry Lee. «Easy match», mente Madsen, han hadde jo spilt mye med Stephen her hjemme og kjente godt til den skolen både Stephen og Jerry Lee tilhørte. Vi snakker ikke click track her. Jeg fikk med meg en konsert der Stephen spilte med søstera til Jerry Lee, Linda Gail Lewis, og der de stilte med hvert sitt Yamaha-flygel. I mine ører var det igjen Stephen som leverte varene – best.
Jeg tror nok han koketterte litt da han sa han bare kunne spille i C-dur. Da vi begge var i salen på bursdagskonsert med Paal Flaata i Skien og vi ble bedt opp på scenen, måtte Stephen be meg overta pianoet i «Johnny B. Goode». Vi skulle gjøre den i A-dur med «hele» tre fortegn. Jeg tror nok han hadde fiksa det, men spurte altså om «hjelp» – høyt i mikrofonen!
Da NJS leverte låta «Comeback» i MGP på 90-tallet, måtte vi vente helt til 2014 før innspillingen ble utgitt på det digitale albumet «NJS – LIVE!». Men Stephen var adskillig raskere ute da han innlemmet sin versjon av låten på albumet «Sulten på livet» i 2008. På Ackles-albumet Let’s Keep The Night Together, som ble innspilt i Nashville og utgitt på Sony i 1993, fikk han oppleve å bli kompa av størrelser som Elvis-gitarist James Burton, Springsteen-bassist Garry Tallent og ikke minst pianisten Larry Knetchel, mannen som også satt bak pianoet på Simon and Garfunkels «Bridge Over Troubled Water». Sjekk ut samspillet i «Higher Ground» fra det albumet. Det hele ble produsert av den framtidige Dylan-kapellmester og gitarist Larry Campbell. Men det er Stephen som bærer lasset. Også her!
En annen perle og personlig Ackles-favoritt fra albumet The Gospel According to … Ackles ser jeg til min forskrekkelse at ikke finnes på digitale plattformer per i dag. Jeg snakker om «Just A Closer Walk With Thee», gjort i drøssevis av amerikanske coverversjoner, men de færreste når opp mot Ackles’ versjon, både i nærhet, foredrag og intimitet.
Stephen Ackles og Eigil i studio august 2007, under innspillingen av «I Will Be Home Again». (Foto: Privat)
Vi delte scenen i Telemarkshallen ved inngangen til det nye årtusenet nyttårsaften 1999, og det neste tiåret var det stadig samspill både på rock’n’roll-klubber og scener rundt om, gjerne sammen med andre rock’n’roll-ambassadører som Toini Knudtsen, Petter Baarli og Ingvild Hammer. Det var Stephen som inviterte meg inn i platestudio for å lydfeste duetten «I Will Be Home Again», som ble utgitt på albumet The Presley Project i 2007. Jeg tør nesten si at Stephen Ackles profilerte det nå så mye omtalte begrepet «Americana» lenge før det navnet ble allemannseie her, og i alle fall før begrepet hadde særlig mye kred i Norge.
Jeg tror ikke så mange her hjemme kjente til Paul Wiebers «Satan» før de fikk Stephens versjon midt fleisen i beste sendetid på statskanalen. Da han gjorde «Satan» på NRKs «Trygdekontoret» i 2012, tror jeg det var flere enn programleder Thomas Seltzer som fikk hakeslepp.
Med kun akustisk gitar som komp stiller du ganske naken som vokalist, og det var her Stephen ga publikum en påminnelse om talentet sitt så til de grader at han rett og slett fikk flere nye «følgere», selv etter flere tiår i bransjen. Og igjen fikk vi høre denne unike klangfargen som sammen med troverdighet i framføring kan nå rett inn i sjela – til de som har evne til å lytte.
Stephen Ackles og Eigil Berg øver til strømmekonserter under Covid-pandemien, 20. mai 2020. Når Stephen klinte til, da hørtes det – lange veier. (Foto: Privat)
Da Norge i 2020 stengte ned under pandemien tok Stephen kontakt, og vi gjorde fire streamingkonserter som duo på direkten med til sammen 100 forskjellige låter. Vi delte på låtene, og jeg fikk solide påminnelser om at sanger som «You Gave Me A Mountain» og «An American Trilogy» var milevis unna det jeg kunne levere vokalt, men Stephen tolket dem begge med bravur – helt overlegent. Her fikk han konse fullt ut på sangen og kunne overlate pianoet til meg. Igjen: naken setting med kun vokal og et enkelt komp fra ett enkelt instrument kan vise hva du er god for. Det var en varm sommerdag under øvelser på samspill til disse streamingkonsertene at vi åpna døra hjemme på Hasleby for å få litt luft. Ingen forsterkere, ingen mikrofon, men ikke desto mindre; etter kort tid fikk vi besøk av en overrasket tilhører, en som jobba et godt stykke unna på andre siden av jernbanelinja, og som tok turen til der lyden kom fra og lurte på hva i all verden dette var. Og vi var helt uten mikrofoner. For når Stephen klinte til, da hørtes det – lange veier.
Eigil Berg og Stephen Ackles 23. mai 2020. (Foto: Privat)
Stephen spilte på både små og store scener i inn- og utland, og han spilte mye. Han var lite jålete der. Og selv om folk flest forbinder uttrykket hans med rock’n’roll, country og gospel, var en av hans største hits den reneste pop-perlen «Hey You» fra 1992.
Stephen sa han vokste opp med musikken fra hans to store helter, Elvis Presley og Erik Bye. Ikke alle var klar over at han gikk svanger med å gå videre med en aldeles strålende Erik Bye-forestilling som viste til fulle hvilken respekt og forståelse han hadde for Erik Byes tekstunivers.
Stephen ba meg høre gjennom og komme med råd til redigering av et konsertopptak med henblikk på utgivelse med flotte verbale mellomstikk som viser et oppriktig forhold til låter som «Hildringstimen», «Anna Lovinda» og det vi begge kunne kalle verdens fineste låt, «Vår Herres klinkekule». Jeg håper noen kan ta tak i disse opptakene nå for videre tilgjengeliggjøring, flere burde få høre dette.
Pål Granlund, som arrangerte den siste konserten med Stephen Ackles på Rjukan 23. september, forteller meg nå at den konserten var ment å være en ren Elvis-hyllest, men Stephen kunne ikke dy seg. Også her fikk publikum litt Erik Bye, i form av «Vår Herres klinkekule». Tenke seg til…
Den store stemmen har stilnet. Men innspillingene er der for både trofaste tilhengere og for nye lyttere som kan ha mye å glede seg over. Ikke minst i møte med den unike klangfargen i stemmen hans og det troverdige foredraget han hadde å tilby.
Nå sitter vi igjen med en skattkiste av minner.
Takk, Stephen.
For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
