Åse Kleveland, Kari Bremnes (Foto: Johs Bøe / Stian Andersen)

8. mars: Åse & Kari & Turid & Reidar & Radka

Redaksjonen plasserer honnør i anledning kvinnedagen.

Kalender

Ensemble KammerKlang med Elin Gripstrand i Nøtterøy kirke

14/04/2024 Kl. 18

Vestfold og Telemark

Ragatid: Shantala Subramanyam Trio

14/04/2024 Kl. 16:30

Oslo

La Bohème

17/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Vi har bramfritt pløyet egen barndom, tidlige profesjonsdager og platehylla. Her er tre + to eksempler på dem som formet oss, med ord, innstilling eller beats. Valgt ut av redaktør og fast journalist i Ballade-redaksjonen. Gratulerer med alt som er oppnådd, tillykke med fortsatt kamp for likeverd og rettigheter. Ikke minst i musikken:

Siri Narverud Moen, musikkjournalist og kommentarskribent:

Stemmen i stua – Radka Toneff
Som oppvarming til årets 8. mars fant jeg fram en dokumentar med røtter tilbake til 1997, og som forteller om et liv som starta i 1952. Fullt av smerte, av unik musikalitet som var det venene hennes som la seg over pianoet vi hører på opptak fra hun var lita jente, med bulgarsk far og norsk mor, i huset i Oslo. Radka Toneff (1952–1982) er den stemmen som først og fremt lydsatte min barndom. Ofte snakker jeg om Madonna som en som krevde sitt spotlight, ikke-unnskyldende, jeg snakker om Viv Albertine i The Slits, som gang på gang har gitt meg påminnelser om at du skal være deg sjøl, som alle delene av kvinne, helt ned til blodet du kjenner mellom beina, eller fingra som verker av å lære seg skingrende gitar. Om Karin Krog som levde som et slags levende jazzkontor, markant vokalist og familiekvinne fra hun var 22 år. Om Anne Grete Preus, med sanger jeg skjønte bildene i siden jeg var barn. Om lydbildet til Kate Bush. Om Robyn, om Susanne Sundfør som åpner båser og musikksjangre på nytt og på nytt. Men det var Radka Toneff, som sikkert bar med seg byrden av å leve i brytningstida mellom klassisk og jazz, mellom arven fra øst-Europa og Vesten, i tillegg til egen, personlig bør. I den grad man kan skille de tinga.

Radka Toneff ble bare 30 år. Men rakk å lage ikoniske jazzplater. (Foto: Svein Boye Andersen)

Fra blokkleiligheten i Drammen husker jeg følelsen av vegg-til-vegg-teppet mens Fairytales stadig ljomet i stua vår. Det er melodier, stemmefarger, fraseringer, jeg vil ha med meg resten av livet. Som seksåring visste jeg lite om hva som skjedde med norsk jazz tristeste endelikt (lytt til dokumentaren til Karen Frivik, NRK, som jeg nevnte, hvis du vil vite mer om hvordan hun døde i Bygdøyskogen, bare 30 år). Men tenk at noen kunne synge slik?? Ikke rart jeg har høye standarder til tilstedeværelse og originalitet i musikken jeg omgir meg med, etter en sånn start? Et kunstnerliv, kort som det var, som stadig gir, også i den plata jeg ikke vokste opp med, men den alltid friskt lydende Winter Poem.

___

Kollegaen med milevis, stjernelik gatesmartness – Reidar Deadswan
Det jeg stadig oppdager på nytt i forskjellige faser av livet, er at du må minnes på hvordan du kan jobbe for dine og andres rettigheter. Det du trodde du var ferdig med i tjueåra trenger fortsatt pleie i førtiåra. Enten på grunn av et eller annet (ofte markedsdrevet) jævla backlash, hvem trodde vi skulle sitte her med problemer som Trump i et jævla locker room, liksom? Eller fordi det skjer så store endringer i løp av et kvinneliv at bevisstheten din vannes ut. Da snakker jeg om noe mer politisk enn bare ammetåka, altså, men de kan være vanskelige å få øye på gjennom sånne livsfasetåker.

Da er det godt å ha inspirasjoner, noen som treffer deg med en «men faen, da! Jeg kan jo ikke bare sitte her! Jeg må ut og plukke opp [mikrofonen/pennen/gitaren/lydkortet/sett inn det du vil uttrykke deg med]. Kanskje røske med meg noen påminnelser om hersketeknikker samtidig!» Jeg tror det handler om mot, kombinert med sykt god smak, og varme. Alt dette har Reidar Engesbak. Han plukka opp musikk som ble til moderne norsk klubbkultur blant de aller første på 90-tallet. Etter noen år sammen i RadiOrakel, med veldig lik musikksmak, har Reidar – som kaller seg «Deadswan» i en nå pensjonert DJ-karriere – stadig kommet inn som homopolitisk, kjønnsbøyende, grensesprengende korreks fra den felles mediosfæren vi opptrer i i Norge. Jeg kan oppsummere det som at hver gang jeg blir for kjedelig, kan jeg tenke at det finnes en som ham, som velger ut musikk i spaltene i Blikk eller andre prosjekter han er i nærheten av. Kjønnsrevolusjonen skal vel ikke være kjedelig? Nei! Som eksempel: Ikke bare er det kulturhistorie, men også veldig ikke-kjedelig, når DJen, eks-performanceartist, programlederen og musikkjournalisten forklarer hvordan overgangen til 90-tallet *egentlig foregikk*, for Skeivt arkiv:

 

___

Hun som er nord – Kari Bremnes
Da jeg nettopp hadde starta å jobbe i Ballade, skulle jeg portrettere Kari Bremnes. Vi skulle snakke om tekster. To dager før jeg skulle møte Kari Bremnes hadde jeg sitti rundt et langbord, overlessa med mat, fem venninner i samme livsfase, det var like mye prat som mat. Og hørte så på sangen «De halve setningers gudinner».
– Jeg har jo noen veldig gode venninner. Som mange kvinner har. Så fikk jeg den ideen om at vi snakker i halve setninger, fullfører hverandres setninger, og forstår hverandre: Sånne vennskap der du ikke trenger subjekt og predikat og verb … De er så fine å ha, sånne vennskap. Så da skreiv jeg den teksten. Men det er så mange som føler at jeg skriver om dem. Og i mange år fikk jeg postkort, ei gruppe som reiste på ferie sammen, jeg fortsatt ikke aner hvem er! De sendte fra ferie de hadde i lag fra forskjellige steder: Hei, nå er vi her i Rio, og sånn og sånn … Hilsen de halve setningers gudinner. Kari Bremnes ler av tanken.

Selv kaller hun det vidunderlig, at hun kan skrive om andres liv og treffe:
– At de tar det til seg, og at de synes jeg har noe med deres liv og erfaringer å gjøre.

Igjen: Godt at noen kan se oss, sette oss i ord og rytme, livene våre. Og inspirere. For ikke bare synger hun, vakkert og ledende, om venninnefellesskapet, men om mora som ikke kan miste, om han som egentlig var en danser, om jenter som lengter ut fra ei lita bygd, om alle folka som tråkler seg gjennom livet. Som hun ser best blant de beste.

Fra Kari Bremnes' tekst Det som ennu ikkje har et navn.

Fra Kari Bremnes’ tekst «Det som ennu ikkje har et navn». (Foto: Skjermbilde)

 

Guro Kleveland, redaktør:

På frihjul med åtte sylindre og vinden i fleisen – Åse Kleveland

«Ja, hallo, det er Kleveland.»
«Hallo, du, det er Kleveland her også.»

Den ene stemmen mørkere enn den andre, dyptpløyende latter i hver ende av telefonrøret. Den ene i Rikskonsertenes kontor i Oslo, den andre på Svenska filminstitutets sjefskontor i Stockholm.

Stemmen, sangen, skikkelsen, Saab Sonett’en. Gitaren og den gamle mannen.

Så lenge jeg kan huske har «Åse Kleveland» vært en størrelse i livet mitt. Hun er antakelig en av de første kjendisene jeg hadde et forhold til, og som jeg måtte forholde meg til: «Er Åse Kleveland mora di? Tanta di? Er dere i slekt?»

Så for å gjøre den saken klar med en gang: Vi er ikke i slekt. Det slektskapet vi imidlertid deler, kan jeg driste meg til å si, ligger i å bære en stemme godt nede på alt-spekteret og lidenskapen for musikk, kunst og kultur. (Delvis også bilinteressen, men det får bli i en annen historie.)

Tilfeldighetene, skjebnen, livet, hva man nå kaller det, gjorde at vi ble kollegaer i Rikskonsertene, da Åse Kleveland ble direktør i 2006. For de ansatte var det drømmeansettelsen som hadde gått i oppfyllelse – dette skulle bety en ny æra for den statlige musikkprodusenten og konsertformidleren.

Årene i tett samarbeid med Åse Kleveland var enormt givende, krevende, inspirerende og utviklende. Og det kunne jammen være både fascinerende og fryktinngytende, å stå overfor en av landets største kulturpersonligheter i det daglige, den tidligere kulturministeren, politikeren, musikkforbundslederen og den ikoniske musikeren.

Jeg fikk bryne meg på faglige spørsmål, strategiske planverk og i tidvis intense ledergruppe-diskusjoner; vi lagde sesongavis (RiksAvisen, selvsagt) og ble stilt overfor høye redaksjonelle krav internt, så også med markedsføring og PR for produksjonene som skulle ut til landets kulturhus, klubber, skoler og samfunnshus. Det var tida for de virkelig store prosjektene og produksjonene, med det flerårige nasjonale sangtiltaket Hele Norge synger som flaggskipet. De store kulturpolitiske diskusjonene preget den siste tiden sammen i riksinstitusjonen, da det i 2011 ble politisk vedtatt å legge ned den offentlige konsertvirksomheten, en tid som både var en prøvelse og en lærdom.

I en alder der andre tenker på AFP og rolige kvelder i naturskjønne omgivelser, satte Åse den åtte-sylindra kabrioleten i gir og dundret ut på veien med Raga Rockers’ «Fritt liv», skrev og komponerte låter, ga ut plata På frihjul og turnerte land og strand med bandet The Salmon Smokers.

Jeg kunne ha sagt at jeg er en av dem som står på skuldrene til Åse Kleveland. Det er vel rettere å si at jeg sitter i baksetet, måpende, med vinden i fleisen. Men så fylt av inspirasjon og beint fram glede over å ha ikke bare «Åse Kleveland» i livet, men selveste Åse Kleveland.

 

Sørg for at endringer skjer – Turid Birkeland
Fra den ene tidligere politikeren og kulturministeren til den andre. Turid Birkeland tok ikke bare over statsråd-kontoret etter Åse Kleveland, hun var også den som tok over direktørkontoret i Rikskonsertene.

Den statlige musikkinstitusjonen var lagt om til å fokusere på produksjon for barn og unge, og solgte ikke lenger konserter til offentlige tilbydere. Det var uro i institusjonen, men Turid Birkeland åpnet døra med et stort smil og ledet oss inn i framtida med inspirasjon, energi, mot og menneskelighet. ”Jeg liker folk som håper på bedre tider, men aller best dem som utålmodig jobber for og sørger for at endringer skjer,” sa hun.

Turid Birkeland. (Foto: Rikskonsertene)

Turid var hele livet opptatt av likestilling, og iverksatte dramatiske tiltak for kjønnsbalanse i Rikskonsertenes skolekonsertordning. Vel, dramatiske for noen. Andelen kvinnelige utøvere på veien gikk fra rundt 20 til 50 prosent på et par år, og diskusjonene gikk høylytt både internt og ute i Den kulturelle skolesekken-feltet. Dette var jo å kaste alt som het kvalitet på båten, var mantraet blant mange av produsentene, særskilt de mannlige.

Jeg fikk jobbe tett på Balansekunst (som da var et prosjekt for større kjønnsbalanse i musikklivet) gjennom Rikskonsertene, og jeg fikk jobbe tett med Turid, i hennes engasjement og lidenskap for politikk, musikk og kultur, og ikke minst for formidlingen av den, spesielt til barn og unge.

Det åpnet mange dører og muligheter, og aller viktigst: Turid åpnet en modighet i meg, et guts og en ny og sterkere tro på meg selv. Jeg var førti år, og begynte en både personlig og profesjonell utvikling jeg ikke hadde sett for meg at jeg turte bare kort tid før.

Igjen kunne jeg ha sagt at Turid er en jeg står på skuldrene til. Men hun var snarere et forbilde vi stod ansikt til ansikt og skulder ved skulder med.

Turid Birkeland hadde nettopp fylt 53 år da hun gikk bort, julaften 2015. Hun satte sjelelige merker på så mange hun møtte, og er en kraft, en leder og et menneske jeg bærer med meg i inspirert takknemlighet.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.