I Ballades serie «Hvor brenner det?» stiller vi sentrale stemmer i musikkbransjen til veggs med aktuelle musikkpolitiske problemstillinger. Som nå: hvordan bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje? Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykket? Er det mangel på «undergrunn» i Norge – og i hvilken grad kan vi eventuelt legge til rette for en rikere og mer mangfoldig DIY-kultur? Dette er den ukentlige serien for deg som er opptatt av de store og vanskelige spørsmålene.
Les også: Hvor brenner det, Jørgen Myhr Stokke, Achy Ouafik og Sten Ove Toft?
Guro Furunes Pettersen: – Det koster betydelig mer å satse som utøvende musiker enn før
Guro Furunes Pettersen er daglig leder leder i Trondheim Calling. Hun har bred erfaring fra norsk musikkbransje, og har de siste årene vært festivalsjef og bookingsjef for Vinjerock. (Foto: Ida Nordland Hillestad)
– Kan noen ta litt samfunnsansvar her for å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje? spør platedirektør Ruben Nesse i et Facebook-innlegg. Hva mener du selv om denne etterlysningen?
– Jeg mener etterlysningen på mange måter er legitim. Kunst og kultur har en viktig demokratisk funksjon og skaper både arenaer som utfordrer, og fellesskap på tvers av bakgrunner og meningsmotstandere – noe som i hvert fall blir stadig tydeligere for meg i et mer polarisert og digitalisert samfunn. Da er det viktig at alle kan delta, og for at det skal kunne skje, trenger vi at det finnes rom for produksjon og fremføring av musikk.
– Jeg mener ansvaret ligger både hos det offentlige og i musikknæringen selv. Det offentlige – på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå – har et særlig ansvar for å sikre at de økonomiske rammevilkårene er bærekraftige, slik at disse rommene faktisk eksisterer og er tilgjengelige. Samtidig har musikknæringen et ansvar for å skape miljøer hvor aktører kan vokse fram og trives.
– Skal man bevare og stimulere grasrota av ny, kreativ musikk og næring, må infrastrukturen som legger til rette for dette, være forutsigbar. Det betyr lokaler som er kostnadseffektive, tilpassede og tilgjengelige på lang sikt – slik at man faktisk tør å investere. Dette er dessverre ikke realiteten for mange i dag, verken i Trondheim eller nasjonalt.
– For øvrig mener jeg det er viktig å poengtere at det i dag koster betydelig mer å satse som utøvende musiker enn før. Det sier seg selv at det blir røde tall i regnskapet når det koster 30 000 kroner å få hele bandet ut på veien, samtidig som man spiller for døra. Når Kulturdirektoratet må opplyse søkerne til turné- og virksomhetstilskudd om økt konkurranse – med 70 % vekst i antall søkere, men uten tilsvarende økning i økonomiske rammer – er det et tydelig signal om hvor smale marginene er. Kaka er like stor som før, men alle trenger nå et større kakestykke for å kunne satse og i det hele tatt gå i null. Da blir lokal infrastruktur desto viktigere i det økonomiske puslespillet.
– Oppsummert: Det handler om økonomi, infrastruktur og forutsigbarhet, uavhengig av om man tilhører den utøvende delen av næringen eller er en del av infrastrukturen rundt.
– Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykkede?
– Det kommer jo litt an på hvordan vi måler vellykkethet. Måler vi i kroner og øre, er det vel få av oss som kan slå oss på brystet. Det er noen vanvittig smale marginer når man driver en scene – noe vi virkelig har fått kjenne på kroppen i Trondheim etter å ha mistet to viktige scener på ett år: Trykkeriet og Lokal Scene.
– Eller måler vi vellykkethet i programmering og nye uttrykk som driver musikkfeltet fremover? Aller helst – kanskje en kombinasjon. Jeg tror de scenene som lykkes best i dag er de som har en tydelig identitet og stemme, og som samtidig evner å senke terskelen for deltakelse. De tør å snakke til dem som står utenfor kjernemålgruppen og jobber aktivt for å rekruttere nytt publikum.
– De selvprogrammerende scenene som publikum har tillit til – og hvor man kjenner seg velkommen – er de jeg tror har størst sjanse for å lykkes på lang sikt. Det gjelder både i bygd og by.
– Hva gjør mangelen på «undergrunn» med musikkulturen – og hvordan kan vi styrke DIY-kulturen?
Det gir oss et fattigere musikkliv – og dermed et fattigere samfunn – der musikk ikke lenger handler om musikken, men om solgte billetter, strømmetall og sikre bookinger. Det er uendelig kjedelig om norsk musikk kun skal se slik ut.
Vi trenger rammer som gjør det mulig å bære risiko. Uten det får vi et særs homogent musikkliv, og det tror jeg verken markedskreftene, grasrota eller publikum er tjent med i lengden.
Når AKKS i Trondheim uforventet mister 700 000 kroner i støtte og må legge ned 250 kursplasser og avlyse sommeraktiviteter for barn og unge, er det klart at det får kolossale ringvirkninger for «undergrunnen».
Slik jeg ser det, er en viktig brikke i å styrke DIY-kulturen nettopp mine tre nye favorittord: økonomi, infrastruktur og forutsigbarhet. Om man hele tiden må bruke store deler av kapasiteten sin på å bekymre seg for – og løse – utfordringer knyttet til dette, blir det lite rom igjen til å være kreativ og skapende.
Når det er sagt, så finnes det jo fortsatt et undergrunnsmiljø – det ser bare annerledes ut enn for 20 år siden. I dag finner vi det kanskje i større grad på digitale arenaer enn på ungdomsklubben eller i kjelleren til venninna di. Om det har blitt sånn som følge av utvikling og nødvendighet, eller på grunn av manglende infrastruktur og endringer i samfunnet, er et annet spørsmål.
Skal vi ha en undergrunn og en DIY-kultur som vokser og trives, må vi også huske at vi som fungerer som portvoktere faktisk må åpne portene og slippe dem til. Med privilegier følger også ansvar.
Chris Schaal: – Slå av litt på husleia til en klubbkveld
Chris Schaal er bookingansvarlig på Bastard Bar i Tromsø, en av byens viktigste undergrunnsscener. (Foto: Privat)
– Jeg blir umiddelbart nysgjerrig på hvem spørsmålet egentlig er rettet mot. Fra der jeg sitter, ser grasrota ut til å ha det helt fint. Det er flust av unge og engasjerte musikkinteresserte som holder liv i undergrunnen i Tromsø.
– I den grad det skal tas ansvar noe sted, tror jeg det er den profesjonelle delen av bransjen som bør kjenne sin besøkelsestid og søke tilbake til de kreative (gras)røttene. Det er økonomisk risiko knyttet til å satse på og løfte fram nye navn, men det er på sett og vis prisen vi må betale for å ha en levende undergrunn. Så kan vi heller ta en diskusjon på om vi er flinke nok til å utløse de støttemidlene og -ordningene som finnes.
– Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykket?
– Slik jeg ser det, liker dagens publikum å vite hva de går til. Når man skal bruke det som for mange etter hvert begynner å bli en betydelig sum penger på konsert, vil man ha en form for garanti for at man kommer til å kose seg. I mange tilfeller handler det om hvem som står på scenen. I noen tilfeller handler det om hvilke kule folk man kan se – eller bli sett av – der. For noen handler det om at lydteknikeren og lysdesigneren skaper byens beste atmosfære rundt scenen, mens det for andre handler om at bartenderen på et gitt sted er jævlig god på Bloody Mary.
– Felles for alle er at man er trygg på at besøket kommer til å være verdt det. Da er det stedene med særpreg og en tydelig identitet som publikum kan speile seg i, som vinner fram. Om man i tillegg klarer å skape engasjement og eierskapsfølelse rundt stedet, er gullfuglen skutt. Eksempelvis Moskus i Trondheim, Revolver i Oslo og «mine egne» Bastard Bar og Blårock i Tromsø.
– Hva gjør mangelen på «undergrunn» med musikkulturen – og hvordan kan vi styrke DIY-kulturen?
– Undergrunnen holder musikkulturen interessant. Det blir fort kjedelig om alle sikter mot engrossalg. Dette er et vanskelig spørsmål å svare på, siden hva som til enhver tid er undergrunn og DIY endres konstant. Hvor mye kan man støtte DIY-kultur før det ikke lenger er DIY? Hvor kommersielt kan noe være før det slutter å være undergrunn?
– Med det sagt mener jeg at det etablerte bør bidra der vi har mulighet. Det kan være så enkelt som å slå av litt på husleia til en klubbkveld, eller tilby gratis øvingslokaler og utlån av utstyr. Jeg har ikke alle svarene, men jeg tror det viktigste vi gjør, er å gi disse aktørene innpass – og bokstavelig talt en scene å stå på.
Kjære konsertarrangører, ikke svikt oss nå!
INNLEGG: Kjære arrangører – vern om menneskelaget musikk, håndverket, det levende musikklivet. Ta et standpunkt, ber artist og låtskriver Ylva Sofie Lærum.
– Det har vært en ære å jobbe med legendariske Jo Nesbø
Nick Cave og Warren Ellis står bak musikken til Netflix’ norske storsatsing Jo Nesbøs Harry Hole.
KI-assistert musikk har opphavsrett, KI-generert ikke
INNLEGG: Hvor mye menneskelig skapende innsats må til før musikk skapt med hjelp av kunstig intelligens får opphavsrett? TONOs Willy Martinsen svarer på Anders Oddens spørsmål til forvaltningsorganisasjonen.
Linda Melsom er ny festivalsjef i Moldejazz
– Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med menneskene, musikken og kraften som ligger i Moldejazz, og til å se hvordan vi sammen kan skape veien videre.
– Vi er to introverte typer som lager en introvert skive
Har Norge plass til en moden og godt voksen hiphop-plate? Fredag 30. januar slipper rapper Kjartan Gaulfossen og produsent Fred Russel albumet "Etter alt", en utgivelse som verken lener seg på boom bap, trap eller kommersielle grep.
Musikkforleggerne: – Her er de nominerte til årets gjeveste
Fra store, historiske verk og hits, til profilert filmmusikk: Disse er nominerte til Musikkforleggerprisen 2026.
