Svartmetallen kom hjem til et arnested

Beyond the Gates. Fredag 5. august 2022.
Grieghallen MCMXCIV

Enslaved
Emperor
Mayhem

Forvillede cruise-turister på vandring i Bergenssolen (jo, den finnes) syntes ikke forberedt på det som møtte dem: Flere tusen svartkledde mennesker som med en viss visuell trang til det mørke og morbide samlet i store grupper på utestedene i Nygårdsgaten, i gatebildet for øvrig, og – litt utpå kvelden – samlet i lange rekker utenfor byens konserthall, akkompagnert av lyden fra metallquiz-en fra øl- og matteltet på Grieghallens uteplass.

For de som ser forbi den overfladiske likheten fremstår svartmetall-fansen anno 2022 som svært heterogen: Her er skatere (i svarte kortbukser), bikere (med ufrisert skjegg), hipstere (med frisert skjegg), rockere (i trange svarte jeans og t-skjorter), klassiske metalheads (med ryggmerk-dekkede dongerivester og hockeyhår), innslag av haute couture skinnklær, goths (i mørkelilla velur-frakker), eks-emokids (med flerfarget hår), og (om enn som et klart unntak) tatoverte mødre med unge døtre. Jevnt fordelt på alle gruppene: Nagler, piercinger og tatoveringer.

Dessuten er det ingen tvil om at dette er en internasjonal hendelse av en betraktelig magnitude: Her er det språk fra flere kontinenter, de fleste europeiske, men også en betydelig andel sør-(og noen færre nord)-amerikanere, og dessuten et par fra Japan. En belgier forteller meg at mens vennene hennes har reist til Hellas (som for øvrig også er representert to benker bortenfor) en uke på sommerferie, har hun nettopp ankommet samme morgen kun for å overvære kveldens konsert, med retur neste morgen: Med en «pricey» AirBNB-natt, dyre flybilletter og stive konsertpriser bruker hun en tredjedel av en månedsinntekt på denne ene dagen, forteller hun. Men det er verdt det: – Nevermind eating!

Publikum under Emperors konsert på Beyond the Gates i Grieghallen. (Foto: Jarle H. Moe/Beyond the Gates)

Fra kult til kapital
Uansett: alt vitner om høytid, men/og preges av en rent ut jovial stemning som ligger ganske langt unna svartmetallhistoriens delvis (men bare delvis) mytologiserte versjon av sitt eget utspring: Aggresjon og konflikt, der selvmord, drap og kirkebranner er like viktige påler i fortellingen som legendariske konserter og utgivelser. Det som først ble avfeid som teater og spetakkel (i ordets opprinnelige betydning) ble med ett farlig på ordentlig, og leflingen med ondskapen ble alvor.

Nå, tredve år seinere, er det mest påfallende blant fansen alle de store smilene, de varme følelsene i form av engasjerte utbrudd om hvor fuckings viktig denne fredagskvelden er – påfulgt av intense diskusjoner, nøyaktige dissemineringer av lydbilder, inngående produksjonstekniske detaljer, tidligere konsertopplevelser (ofte førstegangsopplevelsene), og ikke minst: Hvilket band som er viktigst – for sjangeren, for personen, for verden.

Selv om svartmetallen fremdeles lever med sine dystre ur-assosiasjoner – vitner alt om at fenomenet har gått fra å tilhøre en marginalt kult på utsiden av etablerte strukturer til å bli en av musikk-Norges «største eksportartikler» som det heter i kapitalismens språk.

Og kanskje var veien hit ikke så lang som den synes. Kanskje kan svartmetallens historie – i hvert fall gjennom optikken som kveldens tre band tilbyr – beskrives som en del av strukturen. Mye av den ble oppfunnet i Grieghallen, definitivt et eksemplar av en høykulturens høyborg. Dessuten kan det jo i forbifarten også minnes om at svartmetallen tidligere i år ble absorbert i andre deler av høykultur-institusjons-Norge: Utstillingen «Satyricon & Munch» går ut august for de som er interessert.

Fredagens konserter under Beyond the Gates med Emperor, Enslaved og Mayhems ikoniske album – framført av bandene selv, slik de ble spilt inn med legendariske Pytten ved spakene i 1994 – var en internasjonal hendelse av en betraktelig magnitude, skriver Ballades anmelder. Her et floorshot fra Grieghallen under konserten med Emperor. (Foto: Jarle H. Moe/Beyond the Gates)

Tilbake til saken: Etter mange års virus-vegring var det endelig klart for feiring av svartmetallens year zero: 1994, det hele lansert på sjangertro latin som «Grieghallen MCMXCIV». Før de med mer detalj-kjennskap til historien enn undertegnede iler til med korrigeringer: Dette er selvsagt en forenkling å si at svartmetallen oppsto i 1994, men det markerte uten tvil et ekstremt (sic!) produktivt år i sjangeren, med utgivelser fra en veritabel hvem-er-hvem-i-svartmetallen-liste. Året så utgivelser fra band som Satyricon (The Shadowthrone + Dark Medieval Times), Dimmu Borgir (debut demo), Darkthrone (Transilvanian Hunger), Gorgoroth (Pentagram) og – de tre utgivelsene som skulle feires denne kvelden – Enslaved (Vikingligr Veldi), Emperor (In the Nightside Eclipse) og Mayhem (De Mysteriis Dom Sathanas), som altså alle er spilt inn i Grieghallen.

Pytten 1994
Disse tre utgivelsene har dessuten det til felles at de er produsert av Eirik «Pytten» Hundvin (f. 1950): Dette er faktisk så avgjørende, synes jeg, at arrangementet like gjerne kunne blitt kalt «Pytten 1994»: Hans rolle i disse formative årene kan knapt overvurderes. Foruten de tre nevnte har Hundvin også produsert – ofte flere – utgivelser av Burzum, Gorgoroth, Hades, Gehenna, Aeternus, Acturus, Borknagard, Einherjer, Helheim, Old Funeral og Taake – for å nevne noen. Pytten er med andre en legende – og en høyst levende en: Årets Beyond the Gates bød på guidede turer med Pytten selv. Utsolgt, selvsagt, som vel fortjent er.

Pytten – Eirik Hundvin – til venstre. Silje Wergeland, leder av Beyond the Gates og selv vokalist og låtskriver i nederlandske The Gathering, og Attila Csihar, vokalist i Mayhem. (Foto: Silje Wergeland / Beyond the Gates)

Rocken 1994
Litt mer musikk-historisk kontekst for året 1994: Ace of Bases «The Sign» var ifølge Billboard årets låt. På den internasjonale rockescenen begynner grungen å vise visse tretthetstegn, med utgivelser som er litt svakere enn forgjengeren (Soundgardens Superunknown er dårligere enn BadMotorFinger, Pearl Jams Vitalogy er dårligere enn både Ten og Vs). Det samme gjelder kanskje de litt drøyere delene av metalsjangrene som har en viss kommersiell suksess: Slayers Divine Intervention er dårligere enn Seasons in the Abyss, Panteras Far Beyond Driven er dårligere enn A Vulgar Display of Power.

Dette året gjør også nymetall-bandet Korn sin debut (Korn), mens industri-metalbandet Nine Inch Nails gav ut sin kanskje beste plate (The Downward Spiral). (I den norske rocken så vi forresten utgivelser som Motorpsychos Timothy’s Monster, Seigmens Total og Dum Dum Boys’ Ludium – virkelig ikke et dårlig trekløver).

I det litt mørkere landskapet utenfor listene og radiospilling gav også det som må betraktes som tidlige medlemmer av svartmetallens familietre ut plater dette året: svenske Bathory (Requiem) og Dark Funeral (Dark Funeral), og ikke minst danske Mercyful Faith (Time). Sistnevnte avsluttet talende nok også årets Beyond the Gates.

I et sånt perspektiv gir de tre utgivelsene vi skal høre denne kvelden mer historisk mening, og fremstår kanskje mer som en reorientering av en gren metallsjangeren enn noe helt nytt?

Festspillkonserten
Inne i Grieghallens hovedsal fylles det opp. Det er sitteplasser, men ingen setenumre, så her velger man fritt: Nederst på gulvet er det plass til noen hundre tilskuere – og her samles de ivrigste, får man tro.

I resten av salen matcher publikummet gjennomsnittsalder bandenes ganske godt, pluss minus 10 år, kanskje. Jeg setter meg omtrent midt i høyden, og konstaterer at jeg er omgitt av verden: Jeg gjetter meg til at til høyre for meg sitter et kortklipt amerikansk par, til venstre for meg et langhåret colombiansk. På raden foran meg sitter tre spanjoler, fire hollendere, en engelskmann og to tyskere. Bak meg: Østlendinger og høylytte bergensere.

Grutle Kjellson, vokalist og bassist i Enslaved. (Foto: Jarle H. Moe/Beyond the Gates)

Lysene slukkes, og sceneteppet går opp, publikum bruser i – med fare for at det går inflasjon i ordet – jovial forventning. Scenen er besatt av tre store runer: Vi skal inn i Enslaveds norrøne verden. Men bandet gjør ingenting for å holde på illusjonen og teateret. Etter første låt – mens monitor-lyden justeres – bryter Grutle Kjellson både illusjonen og isen med noen små blødmer («We are a Norwegian band, that speaks English, and sings in Icelandic: Pretty schizophrenic, huh?») som for å understreke at de er her for å spille musikken sin, uten fakter og mye staffasje. Han nevner også Pytten med navn og det faktum at trommene til Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas ble spilt inn «on this very stage!». Det funker: Enslaved kjører et no-nonsense sett – og spiller gjennom hele Vikingligr Veldi, tettere enn originalen.

Glitrende (og påpasselig korte) gitar-soli av frontfigur Ihsahn i Emperor under Grieghallen 1994-konserten, 30 år etter utgivelsen av tre legendariske svartmetall-album. (Foto: Jarle H. Moe/Beyond the Gates)

Emperor: Her blir den pure rockekonsert-følelsen ytterligere forsterket, med glitrende (men påpasselig korte) gitar-soli av frontfigur Ihsahn, og litt mer publikumsfrieri med tendenser til allsang (eller all-skrik, om man vil). Midtveis i settet dukker også de tidligere medlemmene Mortiis og Faust opp på scenen. Kanskje er det også Emperors musikk som føler seg mest hjemme i Grieghallen (eller kanskje er det bare jeg som føler meg mest hjemme i Emperors musikk denne kvelden): De symfoniske elementene i fremføringen, og særlig de små innslagene av harmoniserende vokaler, bærer godt. Også Ihsahn nevner Pytten halvveis i settet: Respekt!

Den ungarske metalvokalisten Attila Csihar messer og gneldrer gjennom hele Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas. (Foto: Jarle H. Moe/Beyond the Gates)

Mayhems sett gjør at langveisfarende globetrottere på jakt etter en sakral messe i svartmetallens arnested får sitt: På bakteppet projiseres et kirkebygg, og over det flammer. I løpet av konserten tennes det også levende lys på tre forskjellige altere – det ene høyt hevet bak Hellhammer, som slår knallhardt og knallfort. Attila Csihar vandrer rundt på scenen, klatrer opp på alteret, gjør rituelle bevegelser med hodeskalle og benrester – og messer og gneldrer, mens resten av bandet er drapert i skjulende munkekapper. Hele De Mysteriis Dom Sathanas fremføres – og det låter akkurat like jævlig som originalen. Trommelyden er skrudd slik at skarptrommen ljomer i veggen og resten av settet drukner i romklang. Gitarene og bassen skjærer med spiss mellomtone som borer seg inn i ørene – og som på plate kan det innimellom være vanskelig å skjelne mellom akkordganger og pur støy. De har lagt sin akt på å gjenskape lyden fra platen så nøyaktig som mulig. Og ikke minst: Å bevare spetakkelet (i ordets egentlige mening): Dette er teater, en forestilling, et ritual – og publikum er takknemlig. Et kortvarig forsøk på å klappe frem igjen bandet mislykkes. Selvsagt.

Mayhem i Grieghallen. (Foto: Jarle H. Moe/Beyond the Gates)

Ringen sluttet
Dette – tenker jeg – er jaggu ikke musikk for alle. Selv om illusjonen delvis er brutt, at sjangeren er tatt inn i varmen («We’re in the fucking Grieg-Hall-en!»), at de tre bandene jevnlig spiller på større arenaer enn dette, og at vi dermed egentlig kun sitter igjen med musikken, så er det fremdeles høyt, støyende og intenst, med en rest av fare: En intens kroppslig erfaring av noe truende og ubehagelig, kanskje? Deilig å utsette seg for, men kun som opplevelse.