Helge Kaasin, programleder i NRK P2s Mørke meditasjoner (Foto: Kim Erlandsen)

Mørke meditasjoner

Sist uke hadde NRK P2 premiere på fire timelange programmer om svartmetallens filosofiske, kunstneriske og ideologiske bakgrunn. Ballade har snakket med Helge Kaasin, mannen bak radio-serien «Mørke meditasjoner».

Kalender

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Scott Henderson trio

18/03/2022 Kl. 19:00

Oslo

Femi Kuti

07/04/2022 Kl. 20:00

Oslo

Programleder Helge Kaasin og produsent Paul Arvid Jørgensen lanserte sist uke en serie på fire radioprogrammer kalt ”Mørke meditasjoner: Norsk svartmetall spesial”. Her går Kaasin gjennom det vi kan kalle idéhistorien til black metal, og diskuterer det visuelle og ideologiske uttrykket bevegelsen fikk. Han er også innom folketro og kristendom, nihilisme og romantikk, individualisme og allmaktsfantasier.

I denne serien ser du på black metal-sjangerens ideologiske og filosofiske grunnlag. Er det mulig å si noe helt kort om dette?
– Nei. Eller joda. Først vil jeg si at jeg tar utgangspunkt i et fenomen. Jeg jobber ikke med enkeltartister annet enn for å vise hvordan disse bidrar til dette fenomenet, eller de eller de ideologiske eller filosofiske strømningene. For svartmetallen er ingen enhetlig ideologi. Den er en musikksjanger med vedheng for å si det slik, og ble til ved at utøverne kopierte hverandre. Derfor er den også full av motsetninger.

En slik refortryllende forestilling om verden kalles gjerne «millenarisme».

– Det var ingen som satte seg ned og bestemte hvordan ideologien skulle være på en slik måte at den var logisk og kunne argumenteres for. Den nærmeste som kom å være en ideolog var nok Mayhem-gitarist Øystein Aarseth. Noe var rett og galt for han og hans omgangskrets. Men svartmetallen har aldri vært noen politisk bevegelse som punken var det.

Helge Kaasin mener at svartmetallen feirer ”det primale og irrasjonelle”, og at dette samtidig blir en kritikk av utvannet, sekularisert kristendom.

– Svartmetallen er i opposisjon til småborgerlig konformitet og ufri moralisme. Det frie individet er i konflikt med det indoktrinerende og ufrie systemet. Kristendommen ble fra starten av symbolet på denne undertrykkende makten. Den anses å forhindre at individet kan utvikle seg som individ.

– Knyttet til denne forestillingen om et samfunn i forfall, er forestillingen om at en kommende gullalder skal avløse endetiden, og kutte kristendommens lenker. For svartmetallen var det den før-kristne, norrøne tiden, som ble forbildet for den nye tidsalderen. En slik refortryllende forestilling om verden kalles gjerne «millenarisme».

I følge Kaasin trekker analytikere ofte frem tre egenskaper ved svartmetallen: radikal individualisme, irrasjonalitet – og altså millenarisme.

– Det jeg gjør i serien er å utdype og utvide disse noe, ved for eksempel å trekke inn modernitetens sviktende tro på fundamentale og solide verdier etter Guds død, og det meningstapet dette fører til.

Liksminken synes som julebukkmasken i riktig gamle dager, eller halloween-kostymet nå til dags, på et vis å «tillate» overskridelser av samfunnets normer.

TV-serien ”Helvete” har fått mye ros, men også kritikk for å fare med litt harelabb over det kriminelle aspektet ved deler av miljøet. Hvordan balanserer du dette i dine programmer?
– Det er klart det kriminelle innenfor svartmetallen var drøyt. Og jeg tar på alle måter avstand fra alt slikt. Samtidig var dette en del av svartmetallens kulturuttrykk. Eller la meg si det på denne måten: Det kriminelle var en forlengelse av noe iboende i svartmetallens opprør.

– I serien snakker jeg om svartmetallens overskridelser, både de musikalske og kriminelle. Liksminken synes som julebukkmasken i riktig gamle dager, eller halloween-kostymet nå til dags, på et vis å «tillate» overskridelser av samfunnets normer. Liksminken er forbeholdt de mørke gjerningene, siterer jeg tidligere Emperor-trommeslager Bård Eithun på i serien.

– Derfor snakker jeg også om at svartmetall-artistene liksom støtte ut av seg det jeg kaller svartmetall-karakteren. Og denne karakteren kunne gjøre andre og verre ting enn svartmetall-artisten selv. Svartmetallens maskering fører altså til en splittelse av subjektet i to, mellom den private borgeren, og den offentlige svartmetall-karakteren.

– Denne svartmetall-karakteren omtaler jeg også om som et nattmenneske, den delen av menneskenaturen som dagmennesket ikke vedkjenner seg og undertrykker. Den ville, begjærlige delen av oss, det dionysiske som søker overskridelser, kaos, ødeleggelser og beruselse, lyst- og smerteopplevelser.

Emperor, bandbilde fra 1990-tallet (Foto: Bilde fra hjemmesiden til Hammerheart Records)

* * *

Mange av svartmetall-musikerne var ganske unge. Tror du dette primært var et opprør mot det konforme samfunnet, og en ekstrem form for (gruppe)selvrealisering?
– Jeg tror all kunst, og alle ekte uttrykksformer er selvrealisering. Hvis man ser på hva uttrykket «selvrealisering» betyr, så er det jo å skaffe seg en identitet. Man skal gjøre seg selv virkelig, med andre ord, tydelig og veldefinert. Vi snakker jo om – primært – gutter i 16–17-årsalderen. Det er klart de skulle finne sin identitet.

– Men jeg tror ikke det var et opprør for opprørets skyld. Jeg tror de kjente det presset på. De hadde en trang til ikke bare å finne seg selv, men også å finne seg selv på utsiden av et samfunn de ikke helt anerkjente verdiene til. De ønsket å ta tydelig avstand.

Mange kjente nok at de ble kvalt i dette konforme og litt kulturgrå samfunnet.

På 1980-tallet var Norge langt på vei et sekularisert samfunn. Hvorfor tror du svartmetall-musikerne rettet så mye hat mot kristendommen? Og hvordan kunne fenomenet i det hele tatt oppstå i fredelige, sosialdemokratiske Norge?
– Jeg bruker begrepet «forstadslede» i serien. Det representerer en slags oppgitt resignasjon for et samfunn som er blitt for striglet, for ordentlig, og for mentalt rigid. Jeg tror de aller fleste av disse svartmetall-pionerene kom fra helt OK hjem, noen fra absolutt ressurssterke middelklassehjem. Men mange kjente nok at de ble kvalt i dette konforme og litt kulturgrå samfunnet.

– De hadde som de fleste unge en utbrytertrang. Og i et miljø hvor de etterhvert kappet om å være mest ekstreme musikalsk, ble det raskt til at de kappet om å være mest ekstreme utenfor musikken også. Det var jo en pakke som skulle være «true». Den skulle være inderlig, og ikke påtatt og falsk.

– Jeg tror nok også at konformiteten og snerpetheten religionen hadde påført samfunnet fortsatt var sterkt gjeldende i Norge på den tiden, i en mye mer utstrakt grad enn i dag. Det var mye mindre rom for avviket på den tiden. Og derfor ble også avviket så forlokkende for disse ungdommene. Jeg husker det selv, hvor fett det var å sjokkere. Bare musikken i seg selv var sjokkerende.

LES OGSÅ: Bylarm Black: Vi skal ha flere kvinnelige artister

En del av disse sjokk-effektene baserte seg også på en interesse for det okkulte. Helge Kaasin tror ikke det ville fått det samme omfanget i dag, snaut 30 år senere.

Teolog Jacob Jervell ble på den tiden spurt om det var satan-panikk i kirken, noe han kunne bekrefte.

– I perioden 1992–1996 var det mange kirkebranner og skadeverk på kirkens eiendom. Så snart media og politiet satte merkelappen «satanisme» som årsaken til disse handlingene, ble det en regelrett heksejakt på alt som luktet av musikalsk avvik. Metallband i hver krik og krok måtte stå frem for sin lokalavis og bedyre at de ikke var satanister. Geistlige var på skolebesøk for å fortelle barna om satanismens farer. Teolog Jacob Jervell ble på den tiden spurt om det var satan-panikk i kirken, noe han kunne bekrefte.

Ser du svartmetallens estetiske uttrykk som noe som er i familie med de mørkere sidene av både folketro og kristendom?
– Folketroen har vært mye flinkere til å synliggjøre sine mørkere sider, og vise frem det komplekse i mennesket, enn det kristendommen har. På mange måter tenker jeg at det var nettopp dette mørke i mennesket som var savnet, da svartmetallen grodde frem. Selv death metal ble jo grundig kritisert av svartmetallen. Californias skyfrie himmel, fargerike shorts og lekne omgang med livet fikk de helt opp i halsen og måtte ta avstand fra. Også musikalsk.

SE OGSÅ: Mayhems «Falsified & Hated» i Ballade video

– Jeg snakker mye om den tyske 1800-tallsfilosofen Friedrich Nietzsche i denne serien. Hans kritikk av kristendommen inneholder også en kritikk av hvordan kristendommen har fordømt kroppen og det jordiske livet til fordel for himmelriket. Jeg trekker linjene fra Nietzsches dekadente og til svartmetallens ungdommer som lider av forstadslede, og finner mange paralleller. Flere i svartmetallmiljøet leste Nietzsche, og siterte ham mye i låttekstene sine.

Du trekker også tråder til de såkalte ”dekadente” forfatterne fra det nittende århundret, som Joris-Karl Huysmans, men også vår egen Arne Garborg. Kan du utdype dette?
– Forstadslede innebærer et tap av faste og sikre virkelighets – og personlighetskonstituerende verdier, altså de verdiene som rammer inn både vår personlighet og verden rundt oss. På den måten mister mennesket sin hjemstavnsfølelse i verden. Det var dette tapet av Gud som garantist for våre verdiers sikkerhet som plaget dekadentene fra det nittende århundre, og som Huysmans og Garborg blant andre skrev om.

– Det er tapet av sentrale virkelighetskonstituerende verdier som førte til dekadentens, og etter min mening også til svartmetall-karakterens, forfallsfølelse, pessimisme, livsangst, alderdomsfølelelse, kulturtretthet og melankoli.

* * *

Etter at den første røyken fra drapene og kirkebrannene hadde lagt seg, var det mange grupper som endret musikkstilen. Mayhem ble jo et slags avantgarde-band etter hvert, til dels i likhet med Thorns, Dødheimsgard og Ulver. Tror du det kom fra et ønske om å distansere seg litt fra de første årene, eller skyldtes det mest at musikerne ble eldre og mer kunnskapsrike?
– De bandene du nevner der har jo som medlemmer kanskje noen av de mest innovative og gode musikerne i sjangeren. Og sånne musikere tror jeg ville dø inni seg om de ble stående stille i én sjanger. Nå har jo til og med Mayhem-gitarist Morten Bergeton Iversen laget et synthwave-album, noe som egentlig sluttfører sirkelen for elektronika i det bandet. En sirkel som startet med Øystein Aarseths interesse for den tyske elektronikapioneren Conrad Schnitzler. Vi må huske at et Schnitzler-stykke ble intro på Mayhems første utgivelse, Deathcrush, fra 1987, svarer Kaasin.

Coveret til Mayhems album Deathcrush fra 1987 (Foto: Mayhem)

– Vi skal også huske på at de aller flinkeste av disse musikerne spilte svartmetall på grunn av musikken. For å utvikle en helt ny type musikk. Samtidig er de så musikkinteresserte at de lytter til veldig mange typer musikk. På den annen side påførte svartmetallen seg selv tidlig ganske strenge rammer for å være «true», noe som både har bevirket at svartmetallen faktisk ble en egen sjanger, men også førte til et ganske trangt kreativt rom.

– Det er sikkert også slik at det er noen som ikke lenger har behov for å uttrykke seg like brutalt når de blir eldre. Man blir kanskje mer interessert i selve kunsten, og ikke det øyeblikkelige kicket. Det kjenner jeg selv også. Men behovet for å få utløp for frustrasjoner og sinne gjennom musikken er fortsatt tilstede hos meg. Du faller liksom ikke tilfeldig i gryta med ekstrem musikk, du må ha det behovet inni deg tror jeg.

Tror du man fortsatt lager radio-dokumentarer om black metal 100 år fra nå? Eller sagt på en annen måte: Hva anser du som den viktigste arven og lærdommen fra dette miljøet?
– Som sjanger og tidsbilde vil nok sjangeren bli mer og mer tydelig med årene. Alle nyanser vil slipes vekk, og sjangeren vil fremstå mer som den karikaturen media har laget den til å være enn som et rikt konglomerat av musikk, tanker og ideer. Kanskje bidrar jeg selv til dette, fordi jeg tar for meg fenomenet svartmetall, snarere enn enkelte artister og enkelthendelser.

– Uansett tenker jeg at den vil være en musikalsk referanse lenge, og at den vil være en ideologisk referanse lenge, et bilde på et ungdomsopprør som ikke kjente at de hadde noen annen vei enn å bli mer ekstreme enn det som kom før dem. Det kan synes som om ungdomsopprøret av i dag ser at også det å bli straightere enn foreldrene er en opsjon. Den lå ikke der for svartmetall-pionerene.

Mange utlendinger har blitt dypt fascinert av den norske BM-scenen. Kjenner du til at noen filosofer har gått dypt inn i materien?
– Det er etter hvert blitt en stor forskningslitteratur også på svartmetallen. Noe bærer preg av å være mer en kunstform, for eksempel i tidsskriftet Helvete: A Journal of Black Metal Theory, og boken Floating Tomb: Black Metal Theory av Nicola Masciandaro og Edina Connole. En annen bok som er verdt å lese er Scott Wilsons (red.) Melancology. Black Metal Theory and Ecology. I den boken er det blant annet et essay av den amerikanske filosofen Drew Daniel som jeg benytter meg av. En annen jeg nevner er den amerikanske musikkviteren Woodrow James Steinken, som også har interessante observasjoner.

– I Norge har vi også forskning på området, ikke minst ved Norges musikkhøgskole. Det er som sagt mye å finne for den som leter, også om man søker i andre metall-sjangere enn svartmetallen, så finnes det mye interessant teori på dette.

Den norske svartmetall-musikeren Gaahls WYRD. I boka The Bloomsbury Handbook of Popular Music and Social Class utforsker Stan Hawkins og Nina Nielsen ved Norges musikkhøgskole det maskuline uttrykket i svartmetallen i artikkelen «Gaahl – Monster or Postmodern Prometheus? Masculinity, Class, and Norwegian Black Metal» (Foto: Hervé-Girod via Flickr)

Programmene dine består av mye tekst, og til dels filosofiske og idehistoriske analyser man må konsentrere seg litt for å få med seg. Tror du at radiolytterne kommer til å henge med?
– Dette er noe min produsent Paul Arvid Jørgensen og jeg ofte snakker om. Det er veldig mye informasjon, og tekstene er essayistiske, så de er springende og assosiative i tillegg. Jeg regner ikke med at alle klarer å henge med på alle svingene i utlegningen hele tiden. I snitt hører jo folk litt i underkant av halve sendinger med varighet på en time, så oddsene er jo ikke gode fra starten av. I tillegg er sendetidene ganske sent på kveldstid.

– Men vi har faktisk klart å få med halvannen gang flere lyttere enn det som er vanlig på disse tidspunktene. Så vi vet at det faktisk er flere som lytter, men om de henger med på alt kan jeg bare håpe på. Det kommer flere positive tilbakemeldinger i alle fall. I og med at podkast er blitt så populært, så tror jeg at folk lytter mer fremoverlent til radio enn før. Det er ikke alltid bare noe som står på i bakgrunnen, det er noe som kommer tett på gjennom hodetelefoner.

– Så er jeg jo veldig glad i både essayet og forelesningen, så å kunne lage radio på denne litt gammeldagse måten er i seg selv litt vakkert synes jeg. Programserien gir i alle fall lytterne en unik sjanse til å få innsikt og motivasjon for å høre musikk og forstå mer av et rikt kulturuttrykk som man både leser og hører lite om.

Helge Kaasin har et hovedfag i filosofi fra UiO, med psykologi og litteraturvitenskap i fagkretsen. Han har laget Mørke meditasjoner i ulike formater de siste tre-fire årene. I fjor sommer laget han 25 halvtimelange episoder som ble sendt over fem uker. Og i våres, da korona-pandemien brøt ut, kom tre timelange episoder med tittelen Pandemi spesial, hvor han snakket om metallmusikkens bruk av sykdom som metafor.

Alt dette ligger nå i NRKs radiospiller NRK Radio under Mørke meditasjoner.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Rådgiver/ saksbehandler

Asker kulturskole

Visuell kunstlærer

Indre Østfold kulturskole

Rektor

Rana kulturskole

Dagleg leiar

Storfjord Kulturhus SA

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev