«Metal Urges» med Oslo Sinfonietta, Enslaved og Jenny Hval på Ultima: Metal, samtid, kunstpop og en trang til å gå

Årets omfattende Ultima-åpning fant sted på Norges musikkhøgskole (NMH), med rundt 70 ulike arrangement gjennom ettermiddagen og kvelden. Studentersamfundets Chateau Neuf, nærmeste nabo til NMH, var åstedet for kveldens siste double bill-konsert, på Betong, i studenthusets kjeller.

Metal Urges var navnet på kveldens dobbel-konsert, der metalmusikkens uttrykk var den røde tråden, eller den hardere stålvaieren, mellom de to.

Oslo Sinfonietta var først ut, forsterket med slagverker Håkon Stene. Ensemblet urfremførte verket Epogdoon av den østerrikske komponisten Bernhard Gander, et verk nytt av året med navn etter en type kompliserte taktarter basert på kombinasjoner av primtall, «noe som resulterer i rytmer og strukturer det nesten er umulig å forestille seg», som programomtalen forteller oss. Verket er inspirert av metal-uttrykket, her med to store trommeseksjoner i front som både drivende kraft og dissonerende rytme.

Bernhard Gander selv er stor fan av Enslaved, de er et av hans uttalte favorittband og en viktig inspirasjonskilde. På oppdrag fra Ultima fikk Enslaved koble på kunstner og popartist, eller kunstpopartist og vokalist, Jenny Hval til et engangssamarbeid om to av bandets nye låter, «Congelia» og «Heimdal», begge fra årets utgivelse ved sistnevnte tittel.

Metal er helt sentralt i den østerrikske komponisten Bernhard Ganders virke. Enslaved er en av hans uttalte inspirasjonskilder. Under konserten på Betong bar han en t-skjorte med logoen til norske Mayhem på, så det er rimelig å anta at norsk metal står sterkt hos ham. (Foto: Ingrid Götz)

Det var en interessant miks av publikummere i den halvfulle kjelleren på Chateau Neuf: Noen kom åpenbart fra metalmiljøet, noen – om ikke åpenbart fra klassisk eller samtidsfeltet, så i alle fall ikke åpenbart fra metalsiden.

Metal og samtid på Betong. Slagverker Håkon Stene til høyre i bildet, dirigent og kunstnerisk leder av Oslo Sinfonietta, Christian Eggen, sittende i midten, og perkusjonist Kjell Tore Innervik ved trommesettet. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Men en del av tilhørerne kom fra det utøvende musikklivet. En av dem var den kanadiske komponisten og musikeren Mike McCormick, som har bodd i Norge i flere år og blant annet har en master i komposisjon fra NMH.

– Hvorfor ville du oppleve Metal Urges, Mike McCormick? Hva urged deg til å ville høre konsertene?

– Jeg jobber som komponist og utøver innen flere forskjellige musikkmiljøer – inkludert metal. Jeg har sagt i mange år at metal har mye å tilby samtidsmusikk-miljøet, og at festivaler som Ultima bør gi plass til sjangeren i sine programmer.

STORE FORVENTNINGER: Musiker og komponist Mike McCormick ble skuffet over Ultimas Metal Urges. Her er McCormick under plateslippkonsert i 2022 med metalbandet han spiller i, Yawn. (Foto: Emil Vestre)

– Hvordan opplevde du de to konsertene – både hver for seg og som to deler av et hele (konseptet, eller produksjonen, Metal Urges)?

– Som en generell kommentar vil jeg si at kvelden var veldig skuffende. Jeg hadde store forventninger til begge samarbeidene, men begge konsertene leverte langt under forventningene mine. Jeg er veldig nysgjerrig på hva slags metalmusikk som inspirerte Epogdoon.

Enslaved er sikkert vant til å spille foran et stort publikum som gir masse energi – det fikk de ikke av oss da de kom på scenen. Mike McCormick

– Hvis den ikke ble annonsert som sådan, ville jeg aldri ha koblet det jeg opplevde med sjangeren. Det rytmiske språket – som det for øvrig var veldig mulig å forestille seg – hørtes ut som om det var komponert for et jazzorkester i stedet for en sinfonietta, og jeg er usikker på hvorfor ensemblet valgte å følge en dirigent (kunstnerisk leder og dirigent Christian Eggen, red.mrk.) i stedet for et klikkspor, som er en vanlig fremføringspraksis for metalmusikere.

Oslo Sinfonietta med Håkon Stene (i front) under Ultimas Metal Urges. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard/Ultima)

– På den andre konserten opplevde jeg at musikerne ikke hadde lyst til å være der. Enslaved er sikkert vant til å spille foran et stort publikum som gir masse energi – det fikk de ikke av oss da de kom på scenen. Konserten begynte med lav energi, og da Jenny Hval kom på scenen var det ikke noe annonsering, ingen endring i lys…det føltes som om alle på scenen var ukomfortable, noe som ikke fungerer med den type musikk.

– Selv om metalsjangeren ikke er en monolitt, er lydkvalitet og produksjon kanskje de største prioriteringene under en metalkonsert. Under Metal Urges føltes imidlertid ikke lyden som en hovedprioritet. Lyden var rett og slett langt fra imponerende: Oslo Sinfonietta-konserten var ubalansert og full av feedback, mens Enslaved-konserten hørtes blodfattig ut.

HØR OGSÅ BALLADE RADIO: Vi må snakke om musikk. Om musikken til Jenny Hval

– Du gikk før Enslaved/Jenny Hval-konserten var ferdig. Er det ikke fair å si at du selv kanskje ikke var helt åpen for inntrykkene denne kvelden?

– Hehe, det er et godt spørsmål! Jeg gikk mens de spilte siste låten – jeg hørte slutten av konserten på veien ut. Jeg dro tidlig fordi jeg visste at jeg ikke ville kunne si noe positivt om konserten før etter at jeg fikk litt tid til å bearbeide inntrykkene mine. Etter konserter som denne er folk i publikum ofte høflige og beskjedne i kritikken, og jeg visste at jeg ikke ville bli det.

LES OGSÅ anmeldelse av konsert med Trinacria – bandet, verket og samarbeidsprosjektet mellom Enslaved og støyduo Fe-Mail (Maja S.K. Ratkje og Hild Sofie Tafjord)

– Hva tenker du om det å mikse sjangre og eksperimentere med uttrykk innenfor samtidsfeltet?

– EDM, hiphop og metall er sjangre som dominerer samtidskulturen, og samtidsmusikken kan ikke være uvitende om dette. Samtidig synes jeg det er veldig problematisk å legge til overfladiske elementer fra en musikalsk kultur og sjanger inn i en helt annen komposisjon, kalle den inspirert og så kapitalisere på eksotismen i eksperimentet.

– Når det gjelder Epogdoon, tror jeg mye av det komponist og kunstner Erik Dæhlin nylig skrev om kulturell appropriasjon gjelder her, så jeg skal ikke gjenta ham. Samtidsmusikk har en tendens til kolonialistiske praksiser, og jeg tror komponister må være mer kritiske til materialet de bruker og konteksten det kommer fra.

– Jeg tror vi også må snakke om kuratorisk praksis og «…ideen om å elevere et materiale til et påstått kunstnerisk nivå, noe som går igjen i historien på tvers av sjangre og kunstdisipliner,» for å sitere Dæhlin.

– I dette tilfellet kan beslutningen om å pare Jenny Hval med Enslaved tolkes som at metal ikke er nok i seg selv for å bli programmert etter Oslo Sinfonietta. Sluttresultatet, fra mitt perspektiv, var et lite entusiastisk samarbeid som var underprodusert, og som stilte alle involverte parter i et dårlig lys.

LES OGSÅ innlegg om Trinacria fra Enslaveds Ivar Bjørnson i forbindelse med nedleggingen av Rikskonsertenes offentlige konserter i 2011

– Hva om for eksempel Metal Urges-konseptet i stedet var en fremføring av Fausto Romitellis An Index of Metals, etterfulgt av en fremføring av Vildhjarta med deres plate Måsstaden under vatten? Den røde tråden ville være intakt, sammenhengen mellom sjangerne ville illustreres (disse verkene deler overraskende mye tematisk og musikalsk materiale), og begge forestillingene kunne presenteres slik de var tenkt.

– Eksperimentering og feiling er en viktig del av den kunstneriske prosessen, men vekst skjer ikke uten ærlig kritikk og vilje til å lære av ens erfaring. Jeg heier på Ultima for å ta en risiko i programmeringen og for å prøve å engasjere seg med andre moderne uttrykk. Jeg gleder meg veldig til å se i hvilken retning de vokser etter dette eksperimentet.