Tejaswinee Kelkar er tilknyttet RITMO senter for fremragende forskning. Hun og Çağrı Erdem utgjør kveldens mest høyteknologiske og mekaniske med verket «Two Body Problem», skriver Ballades utsendte. (Foto: Manuel Madsen)

VoxLab: Flerdimensjonell stemmefest – del 2

Gjennom festivalen har VoxLAB vist at de demokratiserer stemmen, og at alle har en stemme, skriver musikkviter, vokalist og skribent Karoline Ruderaas Jerve etter VoxLAB Vårfest med stemmekunsten i sentrum.

Kalender

Festivalen VårFEST 2021: «The Extended Voice»
Oslo
Arrangert av Foreningen VoxLAB 24. – 26. august 2021

Her leser du del to av reportasjen med refleksjoner fra festivalen VoxLab Vårfest 2021: «The Extended Voice», som fant sted i Oslo nylig. Vi blir med skribent, vokalist og musikkviter Karoline Ruderaas Jerve på tredje og siste dag av festivalen. Første del kan du lese her.

DAG 3:
The Extended Story
Kammermusikk for stemmer, instrumenter og elektronisk lyd

VoxLABs leder, Kristin Norderval, ønsker oss velkommen på den tredje og siste kvelden med «The Extended Voice», hvor hun forteller om det jeg opplever som gjennomgående for verkene og stemninga gjennom festivalen: nemlig at VoxLAB er en inkubator for nytt arbeid, nye møter og inkludering.

VoxLAB legger til rette for workshops, møter, improvisasjonsøvelser, retreats og grasrot-arbeid som inkluderer unge, gamle, uerfarne og velbevandrede utøvere som ønsker å jobbe med stemme. Dette reflekteres i resten av kvelden.

Det første stykket vi får høre er den afrikansk -amerikanske Langston Hughes berømte dikt «I Dream A World» skrevet i 1941, tonesatt av Trina Colman og framført av Siv Iren Misund. Begge har afrikansk-etnisk opphav, som i denne sammenhengen får en signifikans for melaninrikes, herunder særlig kvinner og transpersoner, agency (handlingsrom) i musikk- og kulturliv. Litt av Trina Colmans kjepphest her er å arbeide for økt deltagelse og synlighet for denne interseksjonelle gruppen.

Melodiføringen og harmonikken er tonalt utforskende, og sammen med en lyrisk fremførelse gir det assosiasjoner til Samuel Barber og Gian Carlo Menotti. Det er en myk og kort start på kvelden, som bringer et samtidig hardt budskap. Det er en påminnelse om hvor vi er i verden i dag, og hva vi har å strekke oss etter. Den stiller forventninger til oss med «en alvorlig lengsel etter å se en anerkjennelse av den dype verdigheten til hele menneskeheten.»

Før «I Dream A World» har fått fordøyd seg ferdig stilles opp et kobbel av bokser og stativer til Visobel Black og Martyna Koseckas verk «Obscurus».

De benytter seg av den mye brukte strategien innenfor stemmekunst hvor man både starter og avslutter med «hvit støy», en hviskende luftstrøm, som man modifiserer på ulike vis. De utveksler pust og klanglagte stønn, knirk og gutturale lyder, og blander det med metallisk banking. En kombinasjon av kroppslige og maskinelle lyder.

Formen virker tilfeldig og noe uartikulert, og jeg opplever utøverne som introverte og distanserte – i beste fall tosomme. Det er litt utydelig hva de forsøker å si. Likevel virker dette inntrykket sammen med verkets navn, «Obscurus», altså det som er skjult.

Fra det efemeriske og formløse til det mer taktile og konkrete tas vi i neste stykke med til en verden av NIME’er (New Interface for Musical Expression). Tejaswinee Kelkar og Çağrı Erdem – begge tilknyttet RITMO senter for fremragende forskning – utgjør kveldens mest høyteknologiske og mekaniske.

Ved hjelp av muskel- og lyskontrollerte anretninger framførte de verket «Two Body Problem».

Sammen med Tejaswinee Kelkar framførte Çağrı Erdem verket «Two Body Problem». (Foto: Görkem Arıkan)

Tolegemeproblemet heter det på norsk, og innebærer i klassisk mekanikk «problemet med å beregne bevegelsen til to legemer som vekselvirker med hverandre uten å vekselvirke med andre legemer», forteller Wikipedia, som eksemplifiserer med en satellitt rundt en planet eller et elektron rundt et atom.

I tillegg til de gestikkbaserte signalene, prosesseres Kelkars stemme, en melodica, og en videoprojeksjon på vekken bak. Fargene og oppløsningen endrer seg. Pikseleringen endrer seg. Både i bildet og musikken. Tidvis blir lydene nesten natur-emulerende. Møtet mellom maskin og det «naturlige» blir et holdepunkt hvor de lager tynne, tynne tråder for å veve alt sammen.

Det samme opplever jeg fra «Deylamān – for voice and electronics», et mikrotonalt verk av Idin Samimi Mofakham, fremført av Siv Misund og Mofakham selv på elektronikk. Arbeidet hans er inspirert av formanter, signaturaktige frekvensområder som er spesifikke for tale, sang og instrumenter. I tillegg er Mofakham også dypt inspirert av systemene for stemming fra folkemusikken i hjemlandet, Iran.

Mens de spiller tenker jeg på at det låter som instrumentell synging. Det er mye klang, hvisking, lyder av stjernedryss, i det hele tatt en følelse av å være i ytre rom. Det er mykt, behagelig, og fortsatt ganske nært en klassisk sangtradisjon, dog med innslag av utradisjonelle elementer.

Etter en pause får vi endelig servert selve rosinen i pølsa, og Kristin Nordervals eget hjertebarn, The Sailmakers Wife, som er en opera i utvikling.

Fra denne får vi høre stykket «Something Is Coming», for to slagverkere (Rob Waring og Sigrun Rogstad Gomnæs), tre vokalister (Silje Aker Johnsen, Halvor F. Melien, Norderval) og data-prosessering (Norderval).

Operaen er basert på et gammelt japansk eventyr om en seilmaker og en trane. På den ene siden oppleves utdraget som et klassisk drama, men på den andre siden har den et moderne musikalsk tilsnitt. De utvidede stemmeteknikkene veves sømløst inn i det mer tradisjonelle uttrykket. Helt selvfølgelig, udramatisk, og smakfullt. Det er også innslag av humor, og alle musikerne blir engasjert som skuespillere, sågar de to slagverkerne.

Det er utrolig spennende å få lov til å følge med på en slik nyskapende prosess som å lage en helt ny opera, på en helt ny måte, og med slik sensitivitet. Jeg gleder meg til å oppleve resten.

Denne sensitiviteten er det som gjør VoxLAB så spesiell: De gjør noe som virker ugjennomtrengelig for mange og elitistisk for noen, til noe åpent og tilgjengelig for alle.

Gjennom festivalen har de vist at de demokratiserer stemmen, og at alle har en stemme. Fra den mest uhåndgripelige og metafysiske stemmen, til den ekstremt kroppslige, nære og gjenkjennelige, og til det som transcenderer oss som mennesker. De ser bak, inn, ut og fram, og er med på selve utvidelsen av stemmen i disse retningene.

Med dette gjøres regninga opp for tre heftige dager, og jeg tar av meg hatten for alle de som har arbeidet for å fremme stemmens mange fasetter. Dette er politisk, estetisk og empatisk viktig. Takk!

 

Karoline Ruderaas Jerve er musikkviter og vokalist innenfor jazz og improvisasjon. Hun er medlem av Oslo 14, et eksperimentelt vokalensemble tilhørende Østnorsk Jazzsenter.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this