VoxLab: Flerdimensjonell stemmefest – del 1

Festivalen VårFEST 2021: «The Extended Voice»
Oslo
Arrangert av Foreningen VoxLAB 24. – 26. august 2021

Her kan du lese første del av skribent, vokalist og musikkviter Karoline Ruderaas Jerves refleksjoner og vurderinger fra VoxLABs stemmefestival. Del to leser du her!

DAG 1: The Extended Voice
Stemmer & Multikanal Lyd

Her jeg sitter i den gamle sentralbankens staselige marmorsal blir jeg begeistret over at salen er tilnærmet fullsatt. Denne tredagersfestivalen holdt nesten på å gå meg hus forbi, så jeg var litt spent på hvor mange som ville finne veien.

Kvelden starter starter med Oslo-baserte Nordic Voices og deres urpremiere på bestillingsverkene «Altered States I: Coastal Waters» og «Altered States II: A Forest Of Their Own», skrevet av Natasha Barrett for anledningen. Den skal ifølge programmet uttrykke «naturen som forsvarer seg mot menneskelige forstyrrelser» og «finner en ny tilstand i ‘rehumaniseringen’ av den akustiske stemmen».

Nordic Voices på VoxLABs festival for stemmekunst. (Foto: Skjermbilde fra video ved Manuel Madsen/Madsen Music)

Oppsettet på scenen er slående. Inn kommer utøverne – tre kvinner og tre menn – og stiller seg foran hver sitt nettbrett og kobler til øreplugger.

14 Genlec-høyttalere omkranser oss. Dermed blir ørepluggene et nødvendig redskap for å få til den nødvendige lyttesituasjonen for å utøve med presisjonen som trengs av denne musikken.

Høyttalerne blir instrumentet som komponist Natasha Barrett bruker for live spatialisering, altså beveger hun lyden gjennom de 14 høyttalerne mens vi lytter. Vi er midt i Det, slik vi er midt i naturens og menneskenes ødeleggelser. Ei høyst aktuell problemstilling, sommerens flommer, branner og stormer tatt i betraktning.

Live spatialisering med Natasha Barrett og Ruth Wilhelmine Meyer på VoxLabs vårfest. (Foto: Stills fra video-opptak av Manuel Madsen)

Innimellom hører jeg fragmenter som minner om Kurt Schwitters’ Ursonate, samt dype, dumpe glissandoer, fuglekvitter, og regn. Utøverne svarer og fyller inn en del av lydene, for eksempel gjennom å imitere fuglelyder som komplementerer opptakene. Her er innslag av nonsens-tekst, hyling og fellesmenneskelige følelseslyder, slik som sukk, skrik og stønn.

Stykket er tidvis hektisk, men ikke masete. Innimellom er det vanskelig å høre hvor lydene kommer fra, og dette gjør stykket spennende. Ikke minst er det en god metafor på hvordan verdens befolkning opplever naturkatastrofene som kommer stadig overraskende på, men som absolutt ikke burde være det.

Fra alvorstunge «Altered States» går vi til mer lettbeint stemning med tyske Alex Nowitz. Han fremfører stykket «Vocal Space Lines – for stemme, strofonion og fire høyttalere» (norgespremiere).

Strofonion er et instrument av Nowitz’ egen oppfinnelse; et tale- og gest-styrt instrument han utviklet for 11 år siden. Sammen med noe han kaller en Stimmflieger («stemme-drage») maler han lyd i brede strøk.

Stykket er inspirert av Bauhaus-kunstneren Oscar Schlemmer og hans arbeid med å øke utøverens bevissthet rundt romfølelse og lek. Han er opptatt av at utøveren kan bli en lyddanser og lage lydskulpturer. Og det er sannelig en høyst visuell opplevelse å se Nowitz opptre.

Alex Nowitz på VoxLab-festivalen. (Foto: Skjermbilde fra video ved Manuel Madsen/Madsen Music)

Nowitz utviser stor muskelkontroll i tunge og munnhule som gjør ham i stand til å produsere svært raske lyder over lange strekk. Resultatet er rytmiske lyder, for eksempel tungeflutter som like gjerne kunne vært fra en tabla. Han balanserer hele tiden mellom det menneskelige, nære og mer abstrakte.

Tidvis har lydene komisk potensial, som når lydene ekstraherer trekk fra Donald Duck og Louis Armstrong. Nowitz leker seg med dette potensialet, og publikum ler, selv om han ikke inviterer til det. Han forholder seg nøytral, men det er likevel rom for en slik reaksjon.

Alex Nowitz har stor muskelkontroll i tunge og munnhule. (Foto: Skjermbilde fra video ved Manuel Madsen/Madsen Music)

«Vocal Space Lines» er som en forløsende mellomrett før vi går løs på det heftige stykket «Ways of Breath» av Ruth Wilhelmine Meyer og Natasha Barrett i live spatialisering, med henholdsvis stemme, pust og romlig manipulasjon av lydsignalene som foregår mens Meyer opptrer.

Meyer oppleves som kveldens mest fullkomne prima donna, i ordets rette forstand. Vår førstedame og store sangerinne. Hun viser oss et vell av forskjellige registre hvor hun briljerer, og kombinerer tradisjonell bel canto med inuittisk halssang (katajjaq), hvitstøy, hvisking, gibberish, tonale motiver, summing. Alt med luft som utgangspunkt. Luft er liv, og luften er i alt som beveger seg. Stykket blir et fint punktum på første sett.

I andre sett får vi servert sveitsiske Franziska Baumann og hennes «Gravity Pleasures».

Tross Nowitz’ dansete og pantomime framtoning virket Baumanns stykke som det mest teatralske for meg. Dette var også kveldens lengste stykke, på rundt 45 minutter, og mer krevende for undertegnede å fordøye.

Franziska Baumann fra Sveits og hennes «Gravity Pleasures». (Foto: Skjermbilde fra video ved Manuel Madsen/Madsen Music)

Jeg tenker et øyeblikk på Ridder Katos arm idet jeg ser hansken til Baumann, men kommer på at den jo tross alt var en klo. Jeg tror heller ikke Astrid Lindgrens Ridder Kato var like grasiøs som Baumann.

Franziska Baumann. (Foto: Skjermbilde fra video ved Manuel Madsen/Madsen Music)

En serie tekstfragmenter, og abrupte innslag av «Somewhere Over The Rainbow», plutselige kjøkken-skrangle-lyder og masse annet blir trigget av denne hansken, og sammen blir det en slags koreografi hvor gestene får en meta-mening.

Jeg plukker opp en situasjon hvor protagonisten blir utsatt for et teleoperatør-helvete, med musikalsk tilsnitt. Eller kanskje er det ikke noe narrativ der, bare veldig konkrete lydlige observasjoner.

Ruth Wilhelmine Meyer for et lydhørt publikum. (Foto: Skjermbilde fra video ved Manuel Madsen/Madsen Music)

Å se, høre, internalisere og uttrykke er noen av kveldens nøkkelord for meg. Festivalens første dag har presentert et variert og musikalsk spissfindig program, hvor ingen lyder er tilfeldige. Jeg ønsker også å berømme VoxLABs aktive bruk av tituleringen «utøver» i stedet for «sanger» i programmet, slik at stemmen kan romme mer.

DAG 2: The Extended Place
Urge Displacement
Stedsspesifikk musikalsk byvandring

Jeg visste på ingen måte hva jeg gikk til da jeg etter hvert fant fram til riktig MIR på festivalens dag to. Vi ble delt i to grupper på ti personer, og fra nederst i Markveien ble vi tatt med ned til elva. Jeg skimtet så vidt beleiringen av Eventyrbrua, satt opp av aktivistgruppen Extinction Rebellion.

Så deilig, tenkte jeg. Å starte en kunstopplevelse med å bare gå i stillhet. De fleste gikk riktignok sammen med noen, men jeg gikk alene, og følte meg heldig. Stillheten er undervurdert.

Ganske likt som når en improvisasjon startes med en lengre stillhet. Det bygger en forventning til det som skal skje, og sansene skjerpes.

Byvandringsformatet i seg selv var nok til å pirre min interesse for kveldens program. Å bruke byen, å kontekstualisere, å la publikum – eller sansene – bli omsvøpt i opplevelsen, bli en del av verket selv.

Barn kaster stein i elva, 19-åringer loffer forbi i Y2K-mote, millenials drikker øl på SYNG og gasser seg opp til å utøve sitt vakreste karaoke-jeg. Det er en summende sommerkveld, og jeg suger det inn.

Vi svinger opp på Elvebakken bro, og passerer den berømmelige talentmaskinen Elvebakken videregående skole før vi tar bakveien til Hausmania.

Kulturhuset Hausmania. (Foto: Åse Karlsen)

En vegg av solsikker hilser oss velkommen ved portene. Vi banker på, og blir bedt om å vente. De vil nemlig filme publikums entré. Som om vi er på et salgsmøte for timeshare-leiligheter.

Prosesjonen leder oss inn i et motorsykkelverksted. Lukten av eksos er kvalmende og innpåsliten. Jeg gjør mitt beste for å ta så korte åndedrag jeg kan.

Vi blir servert et tablå med en musiker (Øivind Olsen) som skrur på firmware, på knotter og bokser, og som maler abstrakte, dystopiske lydbilder. I tillegg, en pussig herrefigur (Øystein Elle) i spandex-drakt, Prinsesse Leia-parykk og ei påklistra robotisk mine. Han er vår vert og ønsker oss «velkommen til Copacabana senter for reparasjon og sjelesorg». Vi blir lovet at vi blir 1 prosent bedre for hver dag – 365 prosent bedre på et år.

Gradvis kommer ei trist og herja dame (Marita Vangen Bratteteig) til syne fra under ei lampe. Ikledd ei fillete joggebukse spiser hun en banan med det minste engasjementet jeg har sett. Det viser seg at hun er en utbrent gartner, hvis bekymringer ingen ende vil ta. Til og med i selvmordets ærend bekymrer hun seg for hva hun skal gjøre med bilen som blir igjen på ferga når hun stuper over ripa midtfjords. Hun er fanget her på Copacabana, og segner om idet bekymringene eskalerer.

Denne akten er en kritikk av jaget etter stadig forbedring, og hvordan markedskreftene melker desperate menneskers fortvilelse og bygger opplevelsen av evig utilstrekkelighet. En metaforisk bryter trykkes inn. Gartneren har brått en pelsboa rundt halsen og synger ei forførende kabaret-låt. Prinsesse Leia-roboten danser spastisk til en Copacabana-instrumental. Det er Lynchiansk.

Vi hører heismusikk, vi venter. Vi er i en skjærsild, en Black Lodge.

Vår reise i byen fortsetter, og vi spaserer opp bakken, over veien og inn i Rosteds gate. Bak Møllergata entrer vi den bilfrie Deichmanns gate. Vi overrumples av skuespiller Oda Aunan som reiser seg fra en benk og serverer et slamdikt som slår oss i trynet. Slik det bør.

Hun taler bybarnas sak, nesten gråtkvalt. Frustrasjonen bobler, og jeg kjenner både skam og fortvilelse for dem. «Disse slitte gatene er vårt hjem». Hun snakker sannheten, og sier det som det, mens resten av stykket uttrykker seg mer fordekt om desperasjonen.

Kort vei fra benken ringer vi på til ei leilighet. Vi har blitt invitert i middagsselskap.

Vertinnen (Ann-Helen Schølberg) er hektisk, men blid. Og veldig opptatt av å sørge for gjestenes hydrering. Særlig opptatt er hun av at vi har alkohol. «Vil du ha en kopp alkohol!» og «Vi har alkohol, altså!». Tankene går til den tidlige fasen av lockdown, og hvilke prioriteringer som ble gjort da. Ann-Helen Schjølberg har både konsept, skript, regi, komposisjon og er utøver i Urge Displacement.

Vi møter altså denne vertinnen, ei utslitt aleinemor med økonomiske vansker (skuespiller Sacha Slengesol Balgobin) som har hatt hjemmekontor i 12 år, og en manisk gründer-mamma i 40-årene (skuespiller Hilde Hannah Buvik) som har vært på retreat på Bali. Hun forfekter det samme giftige mantraet som Robot-mannen: Stadig forbedring. Alle er frakoblet på hver sin måte.

Det er spesielt at vi blir innlemmet i det, siden det ligner sånn på den situasjonen samfunnet befinner seg i nå. Vi blir en del av forestillingen. Likedan er det spennende å innse at det ikke er kunst utenfor mennesket, men mennesket i kunst.

Mange tanker og fornemmelser dannes i møte med denne gjengen. Mye av det er vanskelig å sette ord på, men igjen preget av desperasjon, livsløgn, og overlevelse. En illevarslende, urovekkende følelse, en postapokalypse.

Det kan derfor ikke være tilfeldig at de spiller Peggy Lees «Is That All There Is» når vi har vandret tilbake til MIR for slippkonserten «Urge Displacement». Låta er tross alt i Kurt Weills ånd.

Konserten er like dystopisk som resten av stykket, men med et mer glamorøst filter. Med deilig poppede låter, saftig synth og klubbmusikalsk atmosfære anretter Ann-Helen Schjølberg (vokal), Sander Nordahl Eriksen (gitar), Alexander Sjølie (bass), Megan Kovacs (synther) og Henrik Håland (trommer) kveldens dessert. I tillegg til kortere musikalske innslag fra Gudmund Bolstad Skjær, Marita Vangen Bratteteig og Øystein Elle.

Alle skuespillerne er fortsatt i rollene sine, og alt går fortsatt til helvete, men hei, man kan jo prøve å hygge seg litt på veien.

Karoline Ruderaas Jerve er musikkviter og vokalist innenfor jazz og improvisasjon. Hun er medlem av Oslo 14, et eksperimentelt vokalensemble tilhørende Østnorsk Jazzsenter.