Vanntidsmusikk

Livet, havet, døden og kjærligheten: Klisjeen om hva som er aller viktigst og setter i gang følelser hos oss inkluderer havet. Du må kanskje legge til luft og mat for å få livets essens og essensialiteter – men med vann kan du jo skape begge de to, sant?

– Vi visste at vi ville ha med avfall på et eller annet vis. Underveis sa Terje Isungset – han har jo spilt på alt! – at «plast, det har jeg aldri spilt på, for det gir jo ingen resonans».
Målet for musikken du hører på den nye plata med musikk av Bodil Rørtveit og Jørn Lavoll – der Isungset spiller – er at du skal føle deg omslutta av vann. Men alle lydene er skapt av mennesker i samhandling med plastsøppel.

Vann dukker opp i en rekke samtidsverk som setter dagsorden på forskjellige måter – her er tre norske:

Hvor mye vil havet stige?
Maja S. K. Ratkje hyller de langsomt pulserende tidevannsskiftningene langs norskekysten i verket «Vannstand».
– Barn jeg har møtt i forskjellige kystbyer spiller mine grafiske partiturer basert på lokale vannstandmålinger – hvor høyt det sto da det var flo, ved fjære, den siste uka, måneden – og de framtidige prognosene. Alle prognosene ligger ute på statens kartverk, som viser forskjellige scenarier, som hvor mye stiger vannet hvis vi holder oss til 2-gradersmålet, hva hvis vi ikke gjør det, forskjellige pluss- og minus- stigninger …

Her snakker Ratkje selvfølgelig om 2-gradersmålet til FN, som i at «hvis vi klarer å begrense utslippene så temperaturen på kloden bare stiger med to grader fra 1850-nivå til 2100». Som kjent utvider havvann seg når det blir varmere – og polene og breene smelter, og begge deler fører til at havet stiger.

Maja S.K. Ratkje, fotografert hjemme på Svartskog. (Foto: Ellen Lande Gossner)

Fra installasjon til plate
Ratkje snakka med Ballade om «Vannstand» i vår sending der musikere fortalte om sin kobling til vannet og jorda, i fjor. Hun fortalte om hvordan hun og barnemusikerne hadde det veldig gøy sammen – og at det var like mye naturfagstimer som musikk, da «Vannstand» ble til som installasjon tilbake i 2017.
– De spilte sine tolkninger av ganske konkrete gjengivelser av de statistikkene. Dette har jeg igjen blanda med lyder av hav, og barna som sier «vann» på sine morsmål.
– Det jeg formidler er min tilknytning til naturen. Det er en feiring av krafta i naturen, og et raseri over at vi ødelegger den! Jeg har jobba med klima og miljøproblematikk siden før jeg ble komponist – og grunnen til at jeg er sint, er jo at politikerne ikke har gjort det som trengs. Men når du hører på «Vannstand» hører du jo at dette er overskudd! Vi snakker ikke om sorgen over hva vi mister i «Vannstand», dette er energi og vi har det gøy – selv om sorgen også ligger under.

Nå er verket nominert til Spellemann – og var seinest sendt ut som kulturell skolesekk til kystbarn i Stavanger i mars. Da BBC3 skulle plukke ut fjorårets viktigste musikkverk, var «Vannstand» ett av dem, og programleder Verity Sharp beskriver hvorfor:
If I had to single out one top release of the year, I think that might possibly be it for me, because it’s not just a masterful bit of collaging, it’s also got an environmental focus. It’s Maja S. K. Ratkje creating scores from local sea level measurements in her locality in Norway, and then she gave those scores to children to interpret, which kind of gives it a real poignancy, I think, given that rising sea levels are certainly going to define their future.

Og alle lyder pakkes inn i plast

Bodil Rørtveit på scenen i Sustain. (Foto: Thor Brødreskift)

– Vi hadde en dramaturgi klar, med fokus på miljø og klima – og menneskets overforbruk av kloden vår. Vi visste at vi ville ha med avfall på et eller annet vis, men først brukte vi også vanlige instrumenter. Underveis sa Terje Isungset – han har jo spilt på alt! – at «plast, det har jeg aldri spilt på, for det gir jo ingen resonans».

Så da måtte de jo prøve dét, forklarer Bodil Rørtveit, komponist og sanger i «Ocean Song», som er del av scenekunstverket – og nå plata – Sustain.
De lette på søppelplasser og i havkanten for å finne plastsøppel til instrumentene. Det gikk med år med research.
– I forprosjektet der vi testa ut lyder, bestemte vi oss for at vi skulle gå for kun lyden av plast. En ekstremt trang ramme! Men som en fin ramme for det kreative, beskriver hun. I «Ocean Song» hører vi henne synge gjennom trafikk-kjeglen som ble til «roperten», og gjennom rillete rør man trekker ledninger gjennom i huset:
– Elektriker-rør gir en egen effekt som er det motsatte av glissandoen jeg synger, beskriver Rørtveit.
– Vi kan ikke bestemme alt som kommer ut av disse instrumentene, og det er noe av det fine.

Musikken i Sustain er instrumental, og i tillegg til Rørtveit og Isungset, er den framført av Annlaug Børsheim, Magnus Brandseth og Jørn Lavoll. Hans Kristian Senneseth var med og bygget instrumentene, og Hjørdis M. Steinsvik var produsent.

– Ønsket var å få følelsen av å være under vann, omslutta. Vi har disse boblelydene, skapt gjennom et sugerør ned i ei flaske med vann. Pustelyder skal illudere bølger, og så kommer det hvalinspirerte lyder til. Alt starta egentlig med funnet av den hvalen, stranda med magen full av plast. Derfor inkluderer vi lyden av hvalsang, det ble så viktig. Havet ble plutselig veldig mye tydeligere, minnes Bodil Lunde Rørtveit.

Disse sporene starta altså som opplevelseskunst. Nå er det ute som rein lyd, på plate, uten at du ser plasten henge ned fra taket.
– Jeg er veldig spent på det faktisk, hvordan får du lyden av en plastpose til å føles nært? Det er en forskningsprosess. Men det var hele tida tenkt at vi også skulle gi det ut som, kall det «rein» musikk, sier Rørtveit til Ballade.
– Jeg ønsker å bruke kunsten for å nå inn politisk, på en annen måte enn grafer og tall om klima kan. Vi har spilt på mange konferanser om klima, og om plast i havet. Hun forteller om da de spilte for Bergen Næringsråd, som fikk scenen fylt av plastavfall: Målet er å få være en del av en debatt uten ord.
– Og vi får mange tilbakemeldinger om at vi når inn.

Hvor nært kommer en kunstopplevelse det å være vann?
– Jeg tror ved å sette publikum kroppslig i en annen type relasjon til vannelementet så fikk de en ny opplevelse av vann. Vann er jo så essensielt, så dagligdags, så selvfølgelig – for oss som kan skru på springen, oppsummerer kunstner Marianne Stranger året etter at hennes «Vannverket» skjedde første gang.
– Det blir spennende å gi det nye kontekster og se hva det gir, skriver hun til Ballade.

Vannverket – av Marianne Stranger – oppleves fra inne i ei oppblåst boble av plast. (Foto: Marianne Stranger)

– Det er mye politisk en kan lese inn i alt som har med vann … Ballade snakket med Stranger først i oppkjøringa til Ultimafestivalen og dennes urpremiere av «Vannverket» hennes. I det stedsspesifikke «Vannverket» ville hun tematisere vår oppfatning av vann. Det taktile. Det vi tenker. Det å kjenne på, og hører bearbeida lyd av, samtidig som man sjøl produserer, vann.

– Jeg fikk lyst til å høre musikk som handlet om vann mens jeg lå i vann. Hva skjer med tolkningen, da, eller helst dette; opplever man da musikken intuitivt, med sanser og følelser? Komponist og kunstner Marianne Stranger la lytteren i selve elementet.

Hver publikummer ble plassert i hver sin gjennomsiktige ball i tynn plast, og satt ut på vannet. Lyden av det elektroakustiske verket spilles av i surround med manipulerte klanger, og eget lysdesign til.

Slik ser musikken ut: En av hav-delene i «Vannverket» slik Stranger tegner, og dermed komponerer, den. (Foto: Marianne Stranger)

Musikk tegnet i samarbeid med havet
Også Stranger tegner grafiske partitur:
– Jeg bodde noen år ved havet, ved Hvaler, der har jeg laget mange av partiene, egentlig i samspill med havet. Jeg har laget én del, og så har jeg justert og justert i runder med omgivelsene og mot feltopptak. Slik får jeg inn hvordan havet forandrer seg.

– Hvis du jakter på essensen av vann … og vil spille av musikk for å sette lytteren i en tilstand tett på essensen av vann: Trenger vi musikk til det? Kan man ikke bare skru av distraksjoner og lytte til selve vannet?
– Ja, du kunne jo bare tatt deg et bad, hehe! Men jeg iscenesetter deg, jeg setter publikum i en situasjon, sier kunstneren.

«Vannverket» skal spille videre etter at det ble urframført i bassenget på Voksenåsen over Oslo – i regi av Ultimafestivalen – men foreløpig må det avklares hvor og hvordan.
– Jeg har en tro på å lage refleksjonsrom med den lyden. Først er de i rommet. Så går de inn i ballene, i sin egen private sfære. Inne i ballen tar du på vannflaten, men du er ikke i kontakt med den, det er fravær av vann – unntatt det vannet inne i ballen som er deg selv! Vi kommer fra vann, alle sammen!

Denne artikkelen er del av en serie som kobler musikksjangre med samfunnsforhold, og som er støttet av Fritt Ord. Tidligere i serien har Ballade koblet;
– country og lengselen hjem, til det opprinnelige og det rurale
– ravet, den elektroniske musikken og friheten
– norske viser og naturvern.