– Vær et unntak!

Jeg intervjuer Marklund om hennes jobb ved Norges musikkhøgskole (NMH) i 28 år, og det handler om at dagens studenter må kunne lansere seg selv, om splittringsmekanismer og om hvilken gave det er å få undervise i sang.

Men først: Klassisk sanginteresserte bes holde av datoen 3. november til konserten Tenorissimo på NMH. Her lanseres professor Marklunds tredje bok i serien Arias for Young Voices med auditionarier for tenor. Bøker for sopran og mezzo/alt er allerede utgitt.

– Når du åpner boka skal en normal tenor se seks, sju arier fra opera og kirkemusikk som han kjenner til, og så skal 22, 23 være helt ukjente. Jeg graver veldig dypt i repertoaret. Kirkemusikk er for viktig, det er ofte i kirken man får sine første solistoppdrag.

Professor og sangpedagog Barbro Marklund under slippet for «Sopranboken » i serien Arias for Young Voices, på NMH i 2016. (Foto: Norges musikkhøgskole)

Planmessig jobbing med hva man synger kan nemlig være en nøkkel for å få jobb, forteller den nettopp pensjonerte sangprofessoren:
– Jeg har villet bidra med repertoar som de kan gjøre bra når de får vist seg fram. Jeg kan si til en begavet førsteårsstudent at denne arien kan bli en auditionarie når du er ferdig. Og jeg syns allerede nå at du skal ringe din bys lokale organist og spørre om du får synge denne arien i kirken. Og skyld på meg, din professor Barbro Marklund har sagt at jeg skal kontakte deg. Jeg kjører på dem, haha! I min tid gikk jo telefonen hele tiden. Sånn ser jo ikke verden ut lenger. Nå prøver jeg å hjelpe dem til å skjønne at hvis ikke de selv markedsfører seg så er det ingen andre som gjør det. Jeg har også initiert auditiontrening her på skolen. Ingen er født som briljant auditionsanger.

1. oktober i år ble hun pensjonist. Frem til sommeren 2022.
– Sen er denne epoken i livet helt slutt!, sier opprinnelig svenske Marklund.

Og med det er en epoke ved NMH over, når tre nestorer i sang slutter omtrent på likt: Barbro Marklund, Svein Bjørkøy og Kirsten Taranger. I skrivende stund er Marianne Beate Kielland, Johannes Weisser og Ann Helen Moen nyansatte sangpedagoger. Et generasjonsskifte, med andre ord.

Syngende familie
– Jeg prøver å fostre mine sangere, og de syns jeg er litt streng. Men jeg vet hva som kreves.

– Avansert klassisk musikk er det jeg passer best til, det er min nisje.

Barbro Marklund frilanset selv til hun var 65, og har faktisk sunget for folk i hele i 63 år. Første gang var som toåring, på en stol på bedehuset i Grimsmark i Västerbotten.

Tolv år gammel ble hun, de seks søsknene og foreldre en syngende familie. De turnerte i Tyskland, USA, Norden.
– De fleste som bodde i vår lille by hadde ikke engang vært i Sundsvall 40 mil unna, så bare det å dra 100 mil til Stockholm og synge ofte var veldig spesielt.
Musikkutdannelsen begynte først på gitar. – Et skikkelig instrument, jeg var jo oppvokst med at alle kan jo synge, kommenterer hun.

23 år gammel byttet Marklund til sang, og fikk etter hvert tre akademiske eksamener i musikk, en av dem ved Musikhögskolan i Stockholm.

Som frilanser, alenemor og i permisjon fra jobb ved Musikhögskolan i Piteå fikk hun høre om den ledige stillingen ved NMH i Oslo. Der jobbet Ingrid Bjoner, en stor inspirasjon for å søke.
– Den karismaen hun hadde, den var så kraftfull at det går ikke an! Jeg tenkte at hvis hun jobber der, så vil jeg også jobbe der.

Med delt omsorg for to barn ble de første seks årene en beintøff langpendling fra Nord-Sverige til Oslo, syv timer fra dør til dør.
– Jeg jobbet dag og natt mens jeg var i Oslo, dro hjem til Piteå i fem dager og så tilbake til Oslo. Jeg var utrolig takknemlig for en jobb på et sånt nivå. Jeg arbeidet på akademisk nivå allerede i Piteå, og hadde ikke lyst til å gå til en kommunal musikkskole. Altså, bless them som orker det! Men avansert klassisk musikk er det jeg passer best til, det er min nisje.

Barbro Marklund, selfie på kontoret i januar 2018. (Foto: Selvportrett)

Språkspesialist
– Jeg ble litt sjokkert første gang jeg satt på eksamen her nede. Folk sang nesten bare romantisk musikk, og bare på norsk og tysk. Så jeg har jobbet for bredde: fransk, italiensk, engelsk, amerikansk og alle nordiske språk. Det inngår i en oppdragelse for en sanger. Man trenger ikke å beherske en diskusjon på fransk, men man må jo vite forskjell på talefransk og sangfransk i uttale, sier Barbro Marklund, som fint kan korrigere sangere på ti språk, også latvisk og tjekkisk.

– Kan du fortelle litt om din egen sangundervisning?
– Stress er vår største fiende, egentlig. Når man får ned stressnivået og får studentene til å puste dypt kan de støtte bedre, få bedre flow og åpne resonatorene mye bedre. Støttemuskler må være fleksible, gi litt motstand, men aldri bli statiske. At de er åpne i halsen når de puster inn og få følelse av at de nesten flyr.

Sangprofessor Barbro demonstrerer: – At de er så overrasket når de synger at de får ganeseilet høyt og strupehodet lavt, og masse space inni seg, det er en utrolig spennende trening. Jeg vil at de øver to ganger om dagen, seks dager i uka de to første årene, tre ganger per dag i tredje og fjerde, og fire ganger om dagen på master. Det er sånn jeg prøver å lære dem å gjøre, noen synes jeg er fryktelig streng.

Men hun vil også selv bli krevet mye av.
– Jeg ber studentene stille meg til veggs: «hvorfor skal jeg øve denne øvelsen, og hva får jeg som resultat etter tre, fire uker om jeg øver den?» De skal jo stå oppe i 5. etasje alene i timevis og øve.

Initiativtaker
– Jeg har vært beriket med gode kolleger! En lærer kan for eksempel sende sine studenter til meg for språkcoaching, og jeg kan sende mine til henne for å jobbe med barokkimprovisasjoner. Og jeg har fått gjennomføre masse prosjekter jeg har hatt lyst til.

Marklund nevner studieturer til England, til Ibsen-jubileum i Riga, Wien.
– Du har vært en initiativtager?
– Ja, det tror jeg at man kan si. Sånne store sosiale ting betyr mye. Og jeg har selv holdt ti masterclasses per år i forskjellige land, det har vært veldig utviklende, både pedagogisk og personlig.

En nedtur er forgjeves kamp om studieplasser.
– Jeg har skrevet en god del brev og argumentert for flere plasser på sang, av hundre søkere får vi kanskje to, tre, fire. Sang har vært underprioritert. Vi har så gode sangere, som gjør det så bra og får jobb direkte i operakoret, så ledelsen kunne vært litt stoltere over vokalseksjonen utad. Skolen produserer jo rundt 400 konserter per år, og operakvelden som jeg har arrangert i 15 år er den som har dratt mest publikum.

Marklund forteller at hun har tatt med sangere til ambassader, til konserter i Den svenska kyrkan, Voksenåsen, Nasjonalbiblioteket, i prosjekter med Operaen, som for eksempel en stor Rossini-masterclass med en internasjonal Rossini-ekspert.
– Jeg har virkelig prøvd å lansere vokalseksjonen, ikke bare mine studenter.

– De har så mye splittringsmekanismer nå, altså den forbaska mobiltelefonen!

Avpasse flyhøyden for den enkelte
– Hva har vært det mest inspirerende i arbeidet?
– At studentene har det bra, at jeg ser og hører progresjon, det er min største glede, kommer det raskt og fredfullt fra sangprofessoren.
– Da har jeg fått hjelpe dem med en bit i livet som er så viktig at de aldri kommer til å glemme den. Å tilpasse meg og kjenne av flyhøyden til hvert menneske hver eneste dag er essensielt for studentenes utvikling. Å være ekstremt fleksibel, ikke undervise etter en skole eller et konsept. Det er utrolig hyggelig å jobbe med sang, man er litt prest, litt psykolog, litt mamma og mye mentor.

– De kommer med hele seg?
– Ja, og det høres på stemmen. Man får også høre mange hemmeligheter fra studenter. Anoreksi, abort, mishandling. I denne jobben må man være født med en glidelås på munnen.

Barbro Marklund på kontoret på Musikkhøgskolen i Oslo. Bildet er tatt tidligere i år av sanger Elisabeth Holmertz, som var eleven til Marklund i over 25 år. – Finnes ingen som Barbro, kommenterte Holmertz til Ballade. (Foto: Elisabeth Holmertz)

Splittringsmekanismer
– Du har jo jobbet her i 28 år. Har studentene forandret seg siden du begynte her?
– Dagens sangstudenter har en utfordring med at de øver altfor lite, kommer det kontant.
– Med noen sterke unntak, presiserer Marklund.

– Alle utlendingene øver jo i prinsipp livet av seg, men av ti norske studenter er det to-tre som jobber så hardt som jeg vil. Derfor sier jeg: «Vær et unntak, du er her for å jobbe».

– Du ser jeg hisser meg litt opp når jeg snakker om dette, sier pedagogen, dog med et smil, og fortsetter engasjert:
– De har så mye splittringsmekanismer nå, altså den forbaska mobiltelefonen! Studentene skal inn i mobilen hele tida, også i timene, de må på død og liv svare akkurat der og da. Jeg leste at ny forskning viser at når du går inn i telefonen midt i en jobb ødelegger du 25 minutter av konsentrert tid. For hvert besøk inn i telefonen! Å få unge mennesker til å skjønne det er ikke enkelt. En lærer er ikke noen stor autoritet heller: «Nei, det her kjennes ikke kjent, det vil jeg ikke prøve», sier de av og til. Da blir jeg litt svart i blikket. Så shopper de rundt og tar timer her og der. Man har alltid med seg sine egne svakheter, uansett til hvilken lærer man drar. Men å ha eierforhold til mine studenter har aldri passet meg, så jeg er den første som sier: nå utlyser de en fin masterclass i Stockholm, den syns jeg du skal søke på.

Bitrere virkelighet
– Syns du at utdanningen i sang på NMH går i takt med virkeligheten i samfunnet?
– Det er ikke egentlig lett å svare på.
Hun tar en pause.
– Det er klokt å gi dem mange felt som de kan tilby, det gjør vi ganske bra her. Jobbene varierer når man er nyutdannet, viseaften den ene dagen, så en liten operarolle i distriktet. Men så er jo virkeligheten mye bitrere enn hva den var tidligere. Det fantes flere jobber og konkurransen var mindre. Man kunne leie Universitetets aula og ha en debutkonsert. Plutselig kostet det 25.000 kr for én dag, og nå vet jeg ikke om det er oppe i 40, eller 50.000. Det var et viktig marked for lansering som er borte. Men mange klarer seg veldig bra, mange finner sin nisje. Jeg er så stolt av dem! Jeg har også ringt til agenter og bedt dem høre dyktige studenter. Av og til har studenten fått litt gode råd, og av og til fått jobber og plass i agenturer.

Barbro Marklund, portrett fra hjemmesidene til Musikkhøgskolen. (Foto: Norges musikkhøgskole)

Koronaforsinket avskjedskonsert og jubileum
– Hva er planene framover?
– Fra oktober 2022 vil jeg starte en privat musikkskole i Nacka i Sverige, forteller Marklund.
– Jeg vil ikke fortsette å jobbe 60 timer i uka som jeg alltid har gjort, men kanskje to-tre dager i uka. Nå synger jeg viser og jazz, og jeg kaller det ikke «bare». Min siste konsert blir kanskje min avskjedskonsert som er koronaforsinket til 9. september i 2022, på min bursdag. Jeg synes det blir en flott foryngelsesprosess, å feire 70 på 71-års dagen min.