Ut i verden med Rune

— Dette er i særklasse det største markedsføringsstuntet jeg har gjort noen gang, men så kommer jeg jo rett inn til de aller mest musikkinteresserte også, smiler Rune Kristoffersen, som har drevet enmannsselskapet siden tampen av 1997.

Den vel 70 minutter lange cd-plata «Runeology» samler spor fra utgitte og kommende Rune Grammofon-utgivelser fra artister som Supersilent, Alog, Spunk, Deathprod og Kristoffersens eget soloprosjekt Monolight — musikk som beveger seg innenfor områder som jazz, impro, støy, elektronika og elektroakustisk musikk.

Kristoffersen tar seg av kostnadene med CD-produksjonen, mens The Wire distribuerer plata til sine 8000 abonnenter, samt noen hundre eksemplarer som selges i løssalg i Norge.

— Utviklingen av selskapet har gått litt bedre og litt fortere enn jeg hadde forventet. Dette er en lang prosess, hvor en må bygge opp en katalog over tid.

Ved hjelp av en stram og målrettet profil er Rune Grammofon blitt et kvalitetsstempel i seg selv. Kim Hiorthøys omslagsdesign har gitt utgivelsene en felles profil, og en innstramning i profil og distribusjonsavtale med ECM Records fra og med 2000 har også hjulpet.

— I begynnelsen var profilen ganske spredt på grunn av idealisme og stahet — det var kult å ha rockebandet Chocolate Overdose og samtidskomponisten Arne Nordheim side om side i katalogen. Men det viste seg raskt at det ikke var noen god forretningsidé. I det siste har jeg peilet meg mer inn mot en mer renskåren profil, i hovedsak spunnet rundt elektronisk, improvisert samtidsmusikk. Men jeg har ikke gitt opp rocken helt, kanskje det kan bli en underetikett med tiden?

Sitt eget prosjekt Monolight beskriver Kristoffersen som «en balanse mellom det eksperimentelle og det som går an å lytte til», noe som også er mottoet til plateselskapet.

— Mye av den eksperimentelle musikken blir vel akademisk og eksperimentell for eksperimentets skyld. Musikk må gi noe til lytteren, ikke bare være teori og forskning. For eksempel er Arne Nordheims elektroniske verk fortsatt fine å lytte til, mens mye av Karlheinz Stockhausens musikk i dag høres datert ut – selv om det var grensesprengende på sin tid.

Distribusjonsavtalen med tyske ECM Records har hjulpet Rune Grammofon med både salg og oppmerksomhet i USA. Kristoffersen har ingen nøyaktige tall, men regner med at ECM står for rundt 85 prosent av omsetningen. Forced Exposure i USA står for ti prosent, mens salg i Norge bare utgjør fem prosent.

— Avtalen med ECM har mye å si i forhold til oppmerksomhet i tunge kulturaviser i Frankrike, Tyskland og Storbritannia. ECM-stempelet gir meg en snarvei forbi køen til musikkjournalistene.

— Men salget i Norge er for dårlig. Jeg er avhengig av at ansatte i platebutikker er interessert, og at de i så fall makter å overføre sin kunnskap og entusiasme til kundene sine. Når det er sagt har jeg full forståelse for at platene kan være vanskelige å selge.

Norsk media har Kristoffersen mindre forståelse overfor, her føler han at media nærmest sensurerer bort undergrunnsmusikk som følge av manglende interesse og kunnskap. Da The Wire ba ham oppsummere negative sider i musikkåret 2000, lød svaret som følger: «The (almost) total absence of decent Norwegian music journalism».

— Skal du følge med i norsk undergrunnsmusikk får du bedre informasjon i The Wire, det er helt vilt. I Norge har selskapet mitt fått mye omtale i det siste, mens enkeltutgivelsene fortsatt overses i stor grad. Mens norsk musikk får stor oppmerksomhet ute i verden sliter vi her hjemme med den dårligste musikkjournalistikken noensinne. Med unntak av enkelte bra nettsteder er det verre enn noen gang, spesielt i de tre største avisene og på tv. Bokbransjen behandles på en helt annen måte, man bruker ikke terninger, får ofte større plass og går mer i dybden. Plateanmeldelser er stort sett korte, lite saklige og dårlig skrevet.

Kristoffersen innrømmer at musikken han gir ut stort sett er for spesielt interesserte, men til gjengjeld tror han de er ganske mange.

— Da den første Jan Garbarek-plata ble sluppet på ECM for 30 år siden, var det uten tanke på at det skulle selge stort. I dag er Garbarek en av de virkelig bestselgende norske artistene.

Rune Grammofon har gitt ut 19 album siden Supersilents «1-3» kom ut i januar 1998. Skriver kontrakt med sine artister for et album av gangen, og planlegger utgivelser med Alog, Arve Henriksen, Spunk, Monolight, Deathprod, Schorch Trio, Food og Jono El Grande i år og neste år. På nettet finner du selskapet på www.runegrammofon.com