Olav Anton Thommessen (foto: Lisbeth Risnes, NMI)

Thommesen om «Bullseye»

Peter Herresthal fikk torsdag Kritikerlagets musikkpris for sin fremføring av Olav Anton Thommesens «Bullseye». Da verket ble fremført under årets Festspill i Bergen, hadde Ballade gleden av å bringe videre Thommesens egne tanker rundt denne fiolinkonserten. Du kan lese mer om tilblivelsesprosessen her, der Ole Bull selv hadde en overraskelse på lur underveis.

Kalender

Sigurd Hole Ensemble – Extinction Sounds

02/11/2024 Kl. 10

Innlandet

Lørdagsopera

02/11/2024 Kl. 14:00

Oslo

Sinimuso

02/11/2024 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

02/11/2024 Kl. 19:00

Oslo

Av Olav Anton Thommessen, komponist

Om Violinkonserten BULLseye (1998/2000)

Verket BULLseye har hatt en broket forhistorie. I 1997 viste min gode venn Harald Herresthal meg et manuskript han hadde kommet over av en påstått ufullstendig violinkonsert av Ole Bull. Den manglet violinstemme. Vi innbilte oss at Bull sendte ut orkesterpartiet uten violinparti slik at han kunne improvisere en solo stemme på stedet. Jeg begynte å fabulere at en slik fremgangsmåte hadde utgjort en helt ny genre som man godt kunne efterlyse i musikkhistorien. Hvorfor finnes det ikke flere slike solistparti-løse konserter? Tenk om komponister og utøvere hadde samarbeidet over stil-grenser for å skape slike felles verk.

Jeg foreslo forskjellige løsninger, men bestemte meg for å bruke ideen om et dobbelt-orkester, en symfonisk innpakning av orginalsatsen med formidlende violinstemme. Jeg lavet en «demo», og dette ble satt opp i Stavanger der violinisten Peter Herresthal hadde et engasjement. «Demoen» vant merkelig nok EDVARD-prisen for 1999. Jeg foreslo å fullføre min konsert som en bestilling for Harmonien. Ole Bulls konsert er i hele åtte satser. Jeg tok opp igjen arbeidet. Alt gikk for så vidt greit inntil Harald ymtet at nok et manuskript av vår konsert forelå: – som viste seg å være nok en utgave av orkestersatsen. Denne var bedre instrumentert, så jeg besluttet å bruke denne i mitt videre arbeid. En reaksjon fra Stavanger som slo meg som vesentlig var et publikumsmedlem som sa at hun gledet seg til å høre originalen til Bull. Jeg forsikret henne om at mitt stykke ikke var en «forhåndsreklame» for originalen, men at den lot seg rekonstruere med litt vitenskapelig kreativitet. Mitt verk var en selvstendig komposisjon.

Så slapp bomben! Harald hadde funnet originalen i nok en haug etterlatte papirer. Det viste seg at Bull hadde skrevet ned sitt solistiske bidrag, men hadde forbeholdt den for seg selv som en slags patent som sikret at bare han skulle kunne fremføre verket. Bulls violinkonsert hadde ligget der hele tiden!

Det bilde av Bull som hadde vært vanlig, er av en kompositorisk dilettante som bedåret kvinner og var en eksotisk eksentriker. Hans musikk så man som en samling musikalske «perler» og lot det ligge med det.

Vi var i besittelse av et betydelig verk fra 1832 som er et godt eksempel på en internasjonal «italiensk»-virtuos stil uten noen påklistrede «norsk»-heter.

Efter dette funnet var min situasjon noe helt annet. Efter en kort kompositorisk «lammelse» fra min side, fant jeg en løsning på hvordan mitt eget arbeid skulle fortsette. Efter å ha lokalisert Carrabosses metaforiske nål, førte jeg denne rett i hjertet på min konsert. Jeg var midt i et parti der Bulls orginal bestod av en nedadgående spiral av dim. akkorder. Jeg bestemte meg for å føre denne spiralen helt ned til grunne mens lysene på orkesteret gradvis sluknet. Imellom tiden, står alle orkesterviolinistene opp og de utøver en stor seksjonskadenza med solisten. Mens lysene slukkes på violinene, forsterkes lyset på solisten som fremfører en cadenza opplyst av en spot. Dette lyset slukkes gradvis for så å bli avløst av en cadenza avspilt på bånd i total mørke.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo