Synger livets låt om lidelse

Det er en klar, kald søndagskveld, og den første frostnatta har vært over oss. Mellom de absurd fabelaktige villaene og gamle trærne på Smestad skimter jeg en krystallklar måne, med små stjerneglimt drefset rundt seg. Røyken svever foran ansiktet i rytmiske drag.

Utenfor krypten til den okkulte skikkelsen Emanuel Vigeland kles bakken i store, gule lønneblader og fuktig kulde. Det står en provisorisk paviljong, noen kafébord, et dryss av lanterner og en haug med hvite ullpledd. Klar for å ta imot ventende publikum.

Domen, kjent for 22 sekunders etterklang, er fullsatt. Jeg har kledd meg i varme lag fra innerst til ytterst, men alle tekstilene til tross blir hver minste bevegelse blåst opp til det tidobbelte. Hvert et støvkorn er present, mens selvet drukner i lyd, og falmer inn i en større helhet.

Sonia Loinsworth med syngeskåler. (Foto: Hielke Gerritse)

Loinsworth entrer rommet som en mørk, andektig figur. Hun inntar plassen sin foran tre hvite syngeskåler, som hun sakte, sakte begynner å jobbe med. Hun banker lett på siden av dem, gjør sirkulære bevegelser. Hvert slag og sirkelstrøk blir som lange bølger av runde toner, kun avbrutt av nye anslag.

Etter hvert supplerer hun med gutturale knirkende kremt. Bollene blir en slags droner, og lyden kommer fra veggene, som surround. Dette kontrasteres med melodiøs skjønnsang, og en særlig varm vibrato. Ikke helt ulik den mørke oscillerende vibratoen til Beverly Glenn-Copeland (psst, som straks slipper sitt ikoniske Keyboard Fantasies Reimagined!).

Sonia beveger seg smått om senn rundt i rommet. Hun forflytter seg mellom to stoler som står på hver side av bolleoppsettet, snur seg rundt og bruker veggene aktivt. Mot veggen jobber hun med mer friksjon. En knirkende oo-ing som arbeider seg inn i et hyl, akkompagnert av fingerbevegelser. Hun jobber nasalt, bruker knekken i stemmen, lager en sterk luftlyd, lik yogapusten pranayana. (Denne delen består av nasal sang og stemmebruk med den nasale karakteristiske overtonesangen fra regionen Tuva/Mongolia, forklarer stemmekunstneren oss senere.)

Tomba Emmanuelle, et tønnehvelvet rom dekket av fresker. Det 800 kvadratmeter store maleriet Vita beskriver i dramatiske scener menneskets liv fra unnfangelse til død, forteller Emanuel Vigeland museum. I tråd med italienske forbilder kalte Vigeland sitt bygg Tomba Emmanuelle. (Foto: Emanuel Vigeland Museum)

Sonia spiller munnharpe med fingrene uten at det er en munnharpe der. Hun setter på en tanpura-boks, og setter seg i stolen til høyre. Hun synger en slags aalap – en improvisert raga-intro – hvor hun blander det hindustaniske tonematerialet og teental (rytmer) og utvidede teknikker på en finurlig måte.

Herfra går det over i en lang seanse med Kyrie Eleison, som begynner i en enkel melodi inspirert av gregoriansk tradisjon, og som så forsterkes jevnlig i volum i overgangen til arabiske vokalornamenteringer og til slutt rene rop fra minaretene, i en slags kylling-knirk, små pulserende lyder, varm og lun vibrato-nynning til vræl og hyl og nasale overtoner. Hun går til midten av rommet og lager ape-lignende lyder som går over i bel canto. Til slutt synger hun tilsynelatende en bønn før hun tar med seg vesken og går.

Etter konserten tar vi en prat, og jeg får bli bedre kjent med Sonia Loinsworth.

Tomba Emmanuelle er et rom Loinsworth føler seg limt fast i. Hvert år har hun holdt konserter der, og den har fulgt hennes musikalske utvikling. Noen år har det vært fire konserter, i år er det 40, som et resultat av stimuleringsmidler hun fikk til å utvikle prosjektet.

Det som hovedsakelig trekker henne dit, er akustikken. Med utvidelsen la hun til nye elementer, som imitasjon av dyrelyder, skrik og hyl. Tradisjonelt har disse vært vanskelige stemmelyder å arbeide med for å frambringe musikalske kvaliteter. Ikke overraskende medgir sangeren at hun er inspirert av Diamanda Galás, Yma Sumac og den dyriske kvinnekraften.

Sonia Loinsworth er inspirert av Diamanda Galás, Yma Sumac og den dyriske kvinnekraften, forteller hun. Fra å synge soulfunk, jazz og i flere produksjoner på teaterscenene i Oslo ble hun opptatt av stemmen som instrument. – Forskjellene på de gylne og de mer nasale, maskeskarpe tonene. Jeg ble så fascinert av vokal og hva folk kan få til å gjøre, sier Loinsworth. (Foto: Lasse Berre)

Fortellermessig er det et ambisiøst prosjekt. Bakgrunnen er dels inspirert av de heftige maleriene, ikke bare akustikken, og er noe man må forholde seg til. Stykket er tenkt som tre portaler. Unnfangelsen sett fra barnets side, dernest kvinnen som føder, og til slutt døden. Tre portaler vi mennesker går gjennom når vi går inn i verden og når vi forlater den. Og særlig hvis noe skjer på veien, som at et barn dør.

– Man snakker så lite om det i vår moderne tid hvor utrolig farlig det er for både mor og barn. Det ønsket jeg å jobbe inn i og sette lyd på.

Det siste partiet der hun imiterer dyrelyder og skrik bryter hun med Ave Maria i klassisk europeisk sangteknikk. På den måten tematiserer hun hvordan vi står på randen av biosfærens og dermed vår egen selvutslettelse, fra et høyt utviklet og forfinet ståsted som europeisk kulturtradisjon.

– Det er et grotesk og egentlig helt uforståelig perspektiv. Hvordan har det seg at så få mennesker er interessert i å ivareta sine egne barn og barnebarns mulighet til en fremtidig overlevelse på denne planeten?

Sonia Loinsworth har sunget og spilt mye kontemplativ musikk opp gjennom årene. Buddhistiske mantra, hjertebønn og gregoriansk sang. Litt av kjepphesten hennes i dette prosjektet har vært å belyse hvordan mennesker bruker bønn og meditativ praksis for å komme ut av lidelse, og hvordan det er likt uansett hvordan man ber og hvor på planeten man befinner seg.
– Jeg ville virkelig lytte inn i musikken.

Hun forteller at noen av melodiene i New Age-musikken har hatt en tendens til naive og sukkersøte kvaliteter, som er spennende. Andre teknikker og tradisjoner hun benytter seg av er gregoriansk, nord-himalayisk og tibetansk sang, tuva-musikk, indiske raga og arabisk ornamentering.
– Dette har jeg jobbet rundt, og forestilt meg innenfra, hvordan mennesker har lyttet til det når de har sunget det.

Kontemplativ sang var riktignok ikke det hun startet med. På slutten av 80-tallet sto Sonia Loinsworth i Doctor Martens og minikjole på Smuget og sang «You Can Leave Your Hat On». Hun sang soulfunk og jazz i flere band- og duoprosjekter, og var med som sanger i flere produksjoner på teaterscenene i Oslo til hun en vakker dag fikk nok. Hun var i Georgia ett år rett etter gymnaset, og startet musikkarrieren etter det, da hun kom hjem. Der fant hun ut at hvis hun bare sang den samme tonen lenge nok, skjedde det interessante ting. Hun var solgt til stemmeeksperimentenes villa värld.

– Det var en tid hvor man ikke snakket så mye om det, men så oppdaget jeg David Hykes som jeg studerte med utenfor Paris, og Bolette Schiøtz i Danmark som jeg lærte en del om overtonesang fra. Forskjellene på de gylne og de mer nasale, maskeskarpe tonene. Jeg ble så fascinert av vokal og hva folk kan få til å gjøre.

Loinsworth ble interessert i indisk musikk og jobbet med norsk-indiske Jai Shankar på tabla og søsteren Rohini. Hun lyttet mye og jobbet med Sameer Rao, en av de fremste elevene til Hariprasad Chaurasia. Han kom hit, og de gjorde konserter sammen.

Hun gikk rett og slett i lære hos forskjellige mestere, og gjorde detaljerte egenstudier, frem til hun i 2006 tok enkeltemner i etnomusikologi ved NTNU. Her fikk hun for alvor ørene opp for den arabiske musikkarven. Via sin interesse for tibetansk buddhisme og tilknytning til Vækstcenteret i Danmark (et moderne legkloster, journ. mrk.) ble hun kjent med mantrasang, som hun har utforsket musikalsk, og komponert ut i fire plater – med blant annet Frode Fjellheim som produsent og arrangør.

I komponeringen av Tomba-stykket bruker hun stasjoner og forskjellige modus for å skape overganger, og hun bruker hendene for å hjelpe frasene å kommen ut. Syngeskålene hun bruker er av kvartskrystall og kommer opprinnelig fra dataindustrien i USA på 70-tallet.

Syngeskålene Sonia Loinsworth bruker er av kvartskrystall, og kommer opprinnelig fra dataindustrien i USA på 70-tallet. (Foto: Hielke Gerritse)

– Da brukte de en ovn med 1000 grader varme, hadde flytende silisium oppi, og så dyppet de en kobbertråd nedi for å produsere microchips. De trengte et veldig rent materiale for ikke å forurense silisumet, og fant ut at kvartskrystall kunne brukes til dette. Da kubben av krystallisert silisium ble avkjølt kutta de den opp og brukte det til mikrochips. Det er morsomt hvordan noe så funksjonelt kan ende opp som et musikkinstrument.

Loinsworth har reist mye rundt i Europa, både med og uten krystallskåler. Hun har spilt i både kirker og klubblokaler, med og uten lydtekniker, men klangen må hun ha. Den Store klangen. For tiden drodler hun og lydvidunder Asle Karstad om å syntetisere Tomba-klangen.

– Det er bare en idé foreløpig, men hadde vært veldig kult. Jeg har lyst å ta med Tomba på turné!

Men før turné venter enda noen konserter i mausoléet. Tirsdag 16. og søndag 21. november er det igjen duket for verket, og i desember blir det førjulskonserter preget av ro og fredfullhet. Dernest gleder hun seg til å dyrke nye kunstneriske prosjekter.

Jeg bukker for Emanuel idet jeg går og fortsetter ut i det tyste, kalde søndagsmørket med litt mer varme i hjertet.