Storm og romantikk i Lofoten

Albumcoveret til Lofotoratoriet (Foto: Lawo)

Innen Ketil Bjørnstads mangfoldige musikkatalog utgjør Lofotoratoriet en av de større komposisjonene. Dette ambisiøse verket hadde premiere på Lofoten Internasjonale Kammermusikkfestival i 2017, med mezzosopran Marianne Beate Kielland som dirigerende solist for Lofoten Voices og MiN-ensemblet.

Ketil Bjørnstad (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

Nå er det kommet på CD, utgitt på Lawo, og musikken fremstår som akkurat det den sier at den skal være: En varm hyllest til Lofotens vær og vind, med folket og fiskerkulturen som dreiepunkt for en stormende handling. Klisjetendenser blir balansert ut med noen riktig godt skrevne satser, og resultatet er et ujevnt, men likevel virkningsfullt verk som holder på oppmerksomheten gjennom den drøye timen det varer.

Skjev start
Verket kommer skjevt ut, men tar seg heldigvis fort inn igjen.

Det velklingende amatørdamekoret Lofoten Voices åpner med å synge «Lofoten» i en rytmisk bastant fallende dur-ters. Kanskje er det ment som en triumferende overtyre, men korets milde klang får ikke helt frem jubelkraften som ligger i tekst og harmoni. Dermed blir åpningsnummeret liggende og vake litt uforløst i sjøkanten før Marianne Beate Kielland tar ordet i den mer klassiske Bjørnstad-låten «Sommernatt».

Fritt, utemmet, og befolket av viljesterke menn og kvinner like ville som naturen.

Musikalsk blir det først spennende med korsatsen «Ennu e det lys», et tettvevd stykke med utmerket balanse mellom pirrende, mettede klanger og sangbare melodifragmenter. Det er bunnsolid korkomponering som kler den litt forsiktige stilen til Lofoten Voices. Det er også det første eksemplet på sollys som bryter gjennom skyene og får Lofotoratoriet til virkelig å skinne. Et annet er overgangen fra «Beretninger fra 1849» til «Tale til havet», der orkestreringen gir et kraftfullt bilde på overgangen fra stormende overflate til det stille dypet.

Videre veksler verket mellom kor- og instrumentalsatser, sanger med Kielland som solist, og tekstlesninger av Jon Inge Johansen om havstrømmer, skreifiske og storm som velter inn over fiskere ut av det blå. Elementer fra folkedans, jazz, viser, koraler og klassisk er blandet i kjent Bjørnstad-stil. Det gir stemningsbilder av Lofoten slik det opptrer i vår nasjonale kollektive bevissthet (og i den internasjonale reiselivsmarkedsføringen): Fritt, utemmet, og befolket av viljesterke menn og kvinner like ville som naturen.

Skjønnmaling
Lofotoratoriet løfter altså ikke på teppet for å vise frem «det sanne» Lofoten. Det skraper ikke i det romantiserte bildet av sesongfiske og ideen om mennesker som lever «i pakt med naturen». Det gjør at verket aldri egentlig kommer under huden på temaet sitt, og det fremstår litt forutsigbart, på tross av mange vakre melodier og fine dramatiske oppbygginger.

Det er ikke egentlig det at verket skjønnmaler Lofoten – tvert imot, de fleste av Johansens opplesninger er dramatiske handlinger der folk må kjempe, enten mot hverandre eller mot havet. Lofotlivet har tradisjonelt vært et hardt liv. Likevel er verket romantiserende. De fleste tekstene løfter frem disse kampene som ferdigtygde heltefortellinger, der ambivalens, motsigelser eller spørsmål ikke gis mye plass. Kontrasten mellom disse og de mer innadvendte landskapsmeditasjonene blir dermed ikke egentlig så store. Begge fremstår som observasjoner på trygg avstand – noe vakkert og heftig, men noe som egentlig ikke engasjerer oss andre.

De fleste blir glade av vakker musikk, og det er mye av det i Lofotoratoriet. Kor og solist synger nydelig, og MiN viser seg som et kompetent og uttrykksfullt ensemble. Men verket lider under romantiseringens problem. Når vi fjerner det stygge og vonde, har ikke det vakre og gode like stor verdi.

Turnévennlig, utøvervennlig
Lofotoratoriet er likevel et verk som har kvaliteter utover det klingende CD-resultatet. For damekor, én solist, en tekstleser og et forholdsvis lite ensemble, er dette ørevennlig og turnévennlig samtidsmusikk. Arrangementene virker morsomme for utøverne uten å være for krevende – jeg tror dette er et verk som kan leve videre også blant ambisiøse amatører.

Om Lofotoratoriet ikke snur opp ned på forestillingen om Lofoten, tilbyr musikken overbevisende musikalske tolkninger av en kulturell idé de fleste har et forhold til.