– Sånn kan vi ikke ha det i bibliotekene

 
I Ballade og Vårt Land, 16.11.2015 gir Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre tilbakemelding på mitt innlegg der jeg etterlyser mer fokus på musikk i Norsk bibliotekstrategi 2015-2018.
Han gjør rede for det arbeidet som er gjort på Nasjonalbiblioteket, og for det som er under arbeid. Som styreleder i Norsk musikkbibliotekforening er jeg veldig glad for at Nasjonalbibliotekaren ønsker å være i dialog med oss i denne saken. Vi har fortsatt noen spørsmål rundt det han skriver angående innspilt musikk. Jeg vil også komme inn på hvorfor strømming av musikk via de kommersielle tjenestene ikke er et godt nok tilbud i bibliotekene med tanke på de metadataene som de leverer.
Overordnet mål
Aslak Sira Myhre skriver: «Nasjonalbiblioteket har som overordnet mål å tilgjengeliggjøre mest mulig av samlingen.» «At det ikke er spesifisert hvilken musikk […] som skal gjøres tilgjengelig, handler ikke om manglende planer eller ambisjoner.»
Vi tolker det slik at Nasjonalbiblioteket har planer for å digitalisere og tilgjengeliggjøre musikk i bibliotekene. Er det mulig å få et innblikk i disse planene? Videre skrive han: «Dette er et spørsmål om forhandlinger hvor juss, økonomi og rettigheter vil være avgjørende for hva vi får til.» Dette er vi klar over, men finnes det konkrete planer om å starte forhandlinger noe sted? Er det regnet på hva det vil koste for bibliotekene i Norge å få tilgang til den norske musikken? Er det verre å forhandle med rettighetshavere på musikk enn rettighetshavere på litteratur?
Dårlige metadata
Vi får vite av Sira Myhre at «Store deler av den eldre norske musikken som i dag finnes i tjenester som Spotify og Tidal, er der som et resultat av Nasjonalbibliotekets digitalisering av masterbånd fra mange norske plateselskap.» Kunne dette materialet ha vært gjort tilgjengelig på egen plattform? F.eks. som del av det nye prøveprosjektet «Musikkhylla»?
Kunne norske bibliotek ha fått tilgang til musikken via Nasjonalbiblioteket sammen med kvalitetssikrede metadata? Metadata er altså de søkbare dataene som registreres om musikken slik at man i en bibliotekkatalog kan gjenfinne den ved hjelp av mange innfallsvinkler og søkebegrep.

Bibliotekarer er eksperter på å lage slike metadata. Det er en del av faget, av utdanningen vår. Disse dataene er bl.a. en forutsetning for å kunne forske på innspilt musikk. De kommersielle strømmetjenestene legger ikke vekt på produksjon av metadata. Dataene som de legger inn er så dårlige at mange komponister og andre rettighetshavere ikke en gang er søkbare i basen.
«Ingen treff»
Vi må ned på eksempelnivå for å utdype dette.
Søker man i Tidal på opphavsmannen til Jul i Skomakergata, Bjørn Rønningen, så får man «Ingen treff» til svar. Et søk på Jul i Skomakergata gir derimot treff på plata med sangene fra TV-serien, og under «låtinformasjon» på det enkelte sporet kan man lese hvem som er forfatter og komponist, men navnet er ikke gjort søkbart.
I opplistingen av spor, så hevdes det at Henki Kolstad er utøver på alle sangene. Under «låtinformasjonen» til f.eks. sangen Hos Fru Enebær på torget, står Henki Kolstad oppført som utøver. Nora Brockstedt, som faktisk synger, er ikke nevnt, og søker man på hennes navn i Tidal, er det ingen kobling til Jul i Skomakergata.

Et søk på Marianne Thorsen (fiolinist) viser at hun bl.a. har spilt inn både Svendsens Romanse, op. 26 (versjon for fiolin og klaver) og Griegs fiolinsonate i G-dur. Men et søk på disse titlene og deres komponister gir ikke treff på utøveren Marianne Thorsen. En forsker som ønsker oversikt over alle tilgjengelige innspillinger av disse stykkene, vil altså ikke kunne finne dem som er utgitt med en av Norges ypperste utøvere, hvis han/hun baserer seg på å bruke Tidal.
Bjarne Fiskum og Jørgen Larsen spilte inn en plate med musikk av bl.a. norske samtidskomponister i 2002. Etternavnene er lesbare på CD-omslaget som er avbildet i Tidal. Det er ni spor på plata, men det står ikke hvem som har komponert hva. Titlene kan ikke skilles fra hverandre, og komponistene kan ikke søkes opp. Opphavsmann er enten Franck, Valen, Palmar Johansen eller Bjørklund!
Vi kunne ha nevnt mange flere eksempler.
Ønsker en presisering
Sånn kan vi ikke ha det i bibliotekene. Vi må ha metadata som er gode nok til at vi kan jobbe seriøst med gjenfinning og formidling av musikk, noe som også poengteres i Bibliotekstrategien. Kap. 7.6 i strategidokumentet starter med følgende setning: «Gjenfinning og formidling av et biblioteks samling forutsetter bibliografiske data i god kvalitet.» De kommersielle musikkstrømmetjenestene fyller ikke dette kravet per i dag.
Nasjonalbibliotekaren skriver i siste avsnitt: «Digital formidling av norsk musikk vil være viktig for hele biblioteksektoren i de kommende årene. Den nye nasjonale bibliotekstrategien legger til rette for at Nasjonalbiblioteket kan jobbe aktivt og framtidsrettet med akkurat dette.» Vi er usikker på hvor i strategiplanen dette står, og hvordan Nasjonalbiblioteket vil jobbe med saken. Ordet «musikk» er knapt nok nevnt i dokumentet i motsetning til e-bøker, film og dataspill. Hvis musikk underforstått er medregnet likevel, så ville det vært fint å få det presisert fra Nasjonalbibliotekaren.
«Nasjonalbiblioteket er landets største musikkarkiv» skriver Aslak Sira Myhre. Ja, Nasjonalbiblioteket er jo Norges nasjonaldiskografi. I mandatet deres står det: «Nasjonalbiblioteket er ei viktig kjelde til kunnskap i Noreg. Verksemda omfattar innsamling, bevaring og tilgjengeleggjering av publisert innhald innanfor alle typar medium.»
Norsk musikkbibliotekforening ønsker at alle som leter etter norsk musikk og norske utøvere skal kunne slå opp i nasjonaldiskografien og finne svar på det de lurer på, samt få tilgang til den innspilte musikken på sitt nærmeste bibliotek.
Frida Røsand er styreleder i Norsk musikkbibliotekforening