Så mange nye, norske innspillinger: Ballade klassisk oppsummerer

I november har Ballade klassisk blitt ett år. Vi varmer opp til ettårsdagen med en Best Of -liste. For å la de beste platene fra et godt norsk plateår skinne litt ekstra. Men også for å gi skribenten litt tid til å ferdigstille ei bok (!) han skriver på.

Intet mindre enn 43 plateanmeldelser har han skrevet på ett år. Velsmidde og entusiastiske anmeldelser. Og noen ganger syrlige.

Hver gang han skriver går lesertallene til Ballade.no opp. Det er fortsatt mye å gå på for å få interesse for kunstmusikken, eller nye grep som kan tas. Men vi er inne på noe her, mener redaksjonen.

Værsågod, omvendt kronologisk rekkefølge. Alt er norsk.

Kammermusikk på nytt
– Jeg har en button på jakka hvor det står «I ❤ Chamber Music». Jeg bærer den på grunn av plater som denne.

SSENS TRIO:
Ricercare (Lawo).
Les Nordal anmelde de her.

Mestermøte
– Det er alltid gøy når store musikalske personligheter møtes til duett. Mørk spiller lange og syngende fraser med mye bevegelse. Gimse holder tilbake. Mørk er ild. Gimse er vann.

TRULS MØRK og HÅVARD GIMSE: Cello sonatas: Bridge, Debussy, Britten (Alpha).
Her er denne 2022-plata anmeldt.

Små soloppganger
– Musikken er mer oppløftende og håpefull enn forgjengeren. Det ligger i tittelen. Hvert stykke er en liten soloppgang. Jeg liker å sette på denne plata, men jeg har også problemer med å lytte oppmerksomt. 

OLA GJEILO: Dawn (Decca). Les mer her.

Sukker og honning
– Arnesen er ikke redd for å blande rikelig med sukker og honning i orkestersatsen. Det er nok ikke alle som takler så mye søtsmak som det han legger opp til, men jeg synes det er godt, selv om posisjonen kanskje er litt i største laget.

NIDAROSDOMENS JENTEKOR & TRONDHEIMSOLISTENE:  Kim André Arnesen: Tuvayhun (2L) anmeldt her.

Det norske selskapet Aurora tilbake etter flere år
– At musikk mangler puls og melodi, det er jeg vant med. Stygge lyder er jeg ikke redd for. Men her makter jeg ikke å få grep om det estetiske prosjektet

SVEN LYDER KAHRS: Curlew (Aurora). Les mer her.

Fikk råd fra Arve Tellefsen
– Fiolinstemmen blir nennsomt og trygt foredratt av Catharina Chen. Temaet låter sprøtt, skjørt og vakkert på hennes stradivarius.

SOLVEIG SØRBØ: Love Theme (Solsnu). Les om den her.

Høyrøsta trombone og orgelet svinger som på sirkus
– Basstrombone er et skikkelig tøysete instrument: Breketoner, rare glidetoner, og et vell av andre festlige lyder. Instrumentet låter aller best når det får spille så høyt at dirigenter får bakoversveis.

CLARE FARR: Loudmouthed Beauty (Lawo). Anmeldt her.

Mozart som emo tenåring
– I 1773 var Mozart 17 år, bodde fortsatt i Salzburg sammen med foreldrene, og gjorde ferdig sin tjuefemte (!) symfoni. Han var tydelig emo dette året, for symfonien går i moll og er skikkelig rocka.

ORKESTER NORD: Mozart / Grétry 1773 (Aparté). Les om Orkester Nord, Martin Wåhlbergs plate her.

Sjeldent godt grep om tangoen
– Det er ytterst sjelden jeg synes norske musikere fanger feelingen i tango. Det krever liksom litt mer dedikasjon enn tangokurs en gang i uka og argentinsk rødvin til søndagsbiffen. Per Arne Glorvigen har gått de ekstra stegene.

PER ARNE GLORVIGEN / QUATUOR DIOTIMA / GLO2020: Violent Tenderness / Kykelipi / Polaco (Lawo) har det i blodet.

De ser på folkemusikken vår – utenfra
På denne plata er det ingen mennesker med norsk pass involvert. Heller ingen norske kulturrådskroner. Til og med coverbildet er malt av en svenske. Tales from Norway er noe så sjeldent som et utenfrablikk på norsk tradisjonsmusikk.

KRISHNA NAGARAJA / META4: Tales from Norway (Challenge). Les mer her.

Fra der kystpilegrimene gikk
– Dette er en utgivelse som er usedvanlig smått tenkt, selv om musikken er stor (noe som jo er litt uvanlig, som regel er det jo motsatt).

ASLAK FISKE FJALESTAD / UNION GITARTRIO: Alf Ekholm – Lydspor langs Kystpilegrimsleia , vol. II: Landskapsbilder (Talbot Records). Les hva Ola Nordal mener om det store i det små her.

Eksklusivt, plettfritt, som Gucci
– Samuelsen spiller med en plettfri teknikk, og er like ren i intonasjonen som Morten Harket på en god dag. Uttrykket er eksklusivt som en moteveske fra Gucci eller en parfyme fra Chanel.

MARI SAMUELSEN: Lys (Deutsche Grammophon). Les mer her.

Musikk som forflytter deg inn i domen
– Jeg ligger i et helt mørkt rom, med hodetelefoner på ekstremt høyt volum. Hele lytteopplevelsen blir gradvis en slags meditasjon. Jeg glir lenger og lenger inn i dette rommet der Duch står og spiller. Snart er jeg tilstede i Nidarosdomen, der plata er tatt opp.

MICHAEL FRANCIS DUCH: mind is moving (IV) by Michael Pisaro-Liu (SOFA) anmeldes i Ballade klassisk mai 2022.

Pulver og lyd som krever litt av deg
– Øyvind Brandtsegg søler på kjøkkenet. Han tar mjøl, krydder og en del andre kjøkkenprodukter, drysser dem utover en glassplate og setter på strøm. Slikt blir det bråk av.

ØYVIND BRANDTSEGG: Persistent Disequilibrium (Crónica). Les mer her.

Rope, hyle, plystre, hvese, snakke, hviske, slå seg i ansiktet
– Jeg synes at Helmut Lachenmann er noe av det morsomste som finnes. I hans musikk samles så å si alt man kan ha av fordommer mot når det gjelder avansert samtidsmusikk i et og samme uttrykk.

ELISABETH HOLMERTZ og KENNETH KARLSSON: Botschaft des Ridicolas – Lachenmann / Ness / Wallin (Lawo). Les mer her.

Morsomt rundt leirbålet
– Det aller fineste med disse Motvind-platene, er kollektivfølelsen som gjennomsyrer dem – litt som rundt et leirbål på tur. Denne gangen er det tydeligvis en ekstra morsom tur.

HANS P. KJORSTAD: Avkjølingshistorie (Motvind Records). Les mer her.

Nok en norsk norsk stjerne
– Du er ikke en skikkelig kul stjernepianist i dag om du ikke dirigerer ditt eget orkester fra pianokrakken. Leif Ove Andsnes er en av de aller kuleste.

LEIF OVE ANDSNES og MAHLER CHAMBER ORCHESTRA: Mozart Momentum: 1786 (Sony Classical). Les mer her.

Skyer og lys
– Vogt har kanskje hodet litt i skyene, men komposisjonene hans handler om lyset som trenger gjennom alt det mørke – og det er sannelig noe vi behøver akkurat nå.

ANDERS EIDSTEN DAHL: Herman Vogt: Light Shall Shine (Lawo). Anmeldt her.

Romantisk og klassisk
– Til forskjell fra sine langt mer berømte studiekompiser, skrev Ponce som om modernismen aldri hadde funnet sted. Men må man alltid bryte nytt land?

ANDERS CLEMENS: Manuel María Ponce (Nordic Sound). Gitarplate anmeldt her.

Brevet skrevet til studenten
– Hansken er nå kastet – tilbake! – og det skal bli spennende å se om den plukkes opp igjen. Det hadde jo for eksempel vært gøy om Paus fikk servert en motkomposisjon.

MARCUS PAUS: Requiem – Trisyn – Læreren som ikke ble (MTG Music). Full oversikt over konflikten bak, men aller mest om musikken fungerer her.

Danse, eller sove, ikke gråte nå.
– Det er tydelig at han har lyttet nøye til melodiene – og har arbeidet for å komme fram til kjernen av hva slags musikk de representerer. Vuggesangene er myke og søvndyssende, dansevisene får en til å ville hoppe rundt på gulvet.

SANDER TINGSTAD med INGFRID BREIE NYHUS og MADS ERIK ODDE: Opphav (Simax). Les mer her.

Mødrene som kjempet
– Dette er både samtidsmusikk og samfunnsmusikk, med mange viktige beskjeder om at kvinnekampen ikke tilhører 1970-årene, men må kjempes på nytt – igjen og igjen.

KAMMERKORET AURUM: Alt hva mødrene har kjempet (2L). Les mer: Ragnhild Hemsing spiller Ingrids opplevelse av bruderovet, og nakkehårene reiser seg

Agathe Backer Grøndahls plass i historien
– I folketonen Huldreslått ser Backer Grøndahl seg selv som huldra som lokker med seg godtroende menn inn i den dype skogen. «Kvinnelig folkemusikk» kaller Smiseth det i teksten i omslaget.

SARA AIMÉE SMISETH: Backer Grøndahl – Piano works (Grand Piano). Les mer: Ragnhild Hemsing spiller Ingrids opplevelse av bruderovet, og nakkehårene reiser seg

Peerspektiv Gynt
– Ingrid ble jo kidnappet på bryllupsnatten, muligens voldtatt, og så forlatt alene på fjellet, merket av skam og ødelagt for livet. Hemsing framfører Ingrids desperate klagesang med en troverdighet og inderlig smerte som jeg ikke kan huske å ha hørt i andre innspillinger.

RAGNHILD HEMSING og TRONDHEIMSOLISTENE: Edvard Grieg – Peer Gynt (Berlin Classics). Ragnhild Hemsing spiller Ingrids opplevelse av bruderovet, og nakkehårene reiser seg

Fra mektige finske skoger
– Strykeklangen er tung av skogbunn og råttent løv. Messingen gnistrer kaldt i høyttalerne. Det er en lang og mørk vinterkveld, strømmen har gått, internett er nede og vinden piper om hushjørnet.

OSLO-FILHARMONIEN, dir.: KLAUS MÄKELÄ: Sibelius (Decca). Anmeldt her.

Komposisjon // improvisasjon
– Anslaget er lett, tempoet er friskt, og det oppløftende lyset fra Bachs musikk stråler som solen på en varm vårdag.

ULF NILSEN: Bach Composing – Ulf Improvising (Fabra). Les mer her.

Marcus Paus’ plate Cabin Fever med maleri av Christopher Rådlund. Fred over kunstnerens minne. (Foto: Christopher Rådlund)

Den produktive, merkelige tida
– I en liten laftet hytte, lang der ute i skogen et sted, der sitter Marcus Paus med sin fjærpenn og fyller side etter side med vakkert utpenslede noter.

MARCUS PAUS: Cabin Fever – Pandemic Works (Sheva Contemporary). Les mer her.

– Løp Yngwie Malmsteen forbi?
– Oslo Circles er full av liv og edge. Plutselig drar førstefiolinist Astrid Kirschner på med bredbente portamenti og halsbrekkende løp (var det Yngwie Malmsteen som løp forbi?). Man var også rå og rocka i barokken.

OSLO CIRCLES med MARIANNE BEATE KIELLAND: Lamento (Lawo). Les mer her.

Der Spania møter Arabia
– Dette er ikke en tørr akademisk avhandling på plate. Den er en levende og virtuos framføring, med én fot i kildene fra middelalderen og den andre plantet i hvordan denne musikken har levd videre i nord-afrikansk kultur fram til i dag.

AL ANDALUZ: Al Andaluz Oslo (Grappa/Pro Musica). Les internasjonale musikere fra Norge

Før hun sto i Spektrum med Karpe
– Jeg liker virkelig hvordan Bansal spiller musikken sin på en litt distansert og «fortellende» måte. Det er som hun observerer fra litt avstand de store spørsmålene som stykket reiser – som om de er noe hun holder i hendene og undersøker fra forskjellige vinkler.

HARPREET BANSAL: Parvat (Lawo). Les mer: Internasjonale musikere fra Norge

Girl, interrupted
– Det slår meg igjen hvor annerledes 1900-tallets musikkhistorie kunne ha vært om geniet Lili Boulanger hadde fått lov til å bli mer enn 24 år gammel.

CATHRINE WINNES (dir.) og SWEDISH WIND ENSEMBLE: Breaking Waves (Nilento). Les om den nåtidige suksessrike dirigenten – og en altfor tidlig død komponist her.

Ja takk, begge deler
– Om Davidsen er den perfekt stekte biff, er Andsnes den mest raffinerte vinparing.

LISE DAVIDSEN og LEIF OVE ANDSNES: Edvard Grieg (Decca). Les hva Nordal mener om samarbeid mellom kanskje de mest kjente internasjonale musikerne fra Norge om dagen.

Over til noe ganske annet
– Egentlig er ikke klassisk musikk spilt med trommesett, tuba og steelgitar helt min greie, men det er mye på plata som har noe for seg.

MUSIC FOR A WHILE: Essays (Grappa). Les mer her.

Som en Harlekin
– Denne snodigste av alle blåserne beveger seg som en Harlekin. Han skrøner og spotter, mens han danser rundt på lette føtter. Jeg føler at også her er det en historie som fortelles, selv om stykket er instrumentalt.

TORA AUGESTAD / HENRIK HELLSTENIUS / BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER (dir. Edward Gardner): Past & Presence (Lawo). Les mer her.

Mensch-Mashine
– Det mest tiltalende med med denne platen er hvordan Zach og Rabbia gjør selv de mest elektronisk-klingende lydene menneskelige. Dette organiske i det elektroniske mangler gjerne når det komponeres for datamaskiner eller lydbånd alene. Jeg er fascinert.

INGAR ZACH / MICHELE RABBIA: Musique pour deux corps (SOFA). Les mer her.

Signe Lunds musikalske ideer
– Rune Alver drar på med stor rubato og stor klang. Liker man det «analytisk» og stramt er det bare å holde seg unna. Jeg mener imidlertid at denne typen bredt spill er nettopp den riktige tolkningsmåten for denne typen musikk.

RUNE ALVER: Signe Lund – Malgré moi. I desember anmeldte Nordal denne plata, og forteller også om hvorfor den omstridte Lund ble usynlig etter krigsoppgjøret.

Julesanger å holde ut
– Jeg orker snart ikke mer Jingle Bells! Jeg vil derfor få rope ut en stor takk til dette koret og dirigent Beate Strømme Fevang. Ikke bare synger de julete og fint så det holder – de har også gjort meg oppmerksom på et knippe med julesanger som er ukjente (i hvert fall for meg). 

BRAGERNES KIRKES UNGDOMSKOR (dir. Beate Strømme Fevang): Colours of Christmas (Lawo). Fra desember.

Et stykke solglitrende sjø
– Stykket er like vakkert som Skråvika på en varm sommerdag – i en hengekøye ikke langt fra sjøen, med en kald øl i umiddelbar nærhet. 

ANDREAS IHLEBÆK: Skraavika (NXN Records). Les mer her.

Smalt
– En hel innspilling kun med solo euphonium! Denne plata har nok et ganske smalt nedslagsfelt, men Bente Illevolds Alene har noe tidløst og meditativt ved seg som gjør den til en spennende utgivelse.

BENTE ILLEVOLD: Alene (AT-Recordings Authentic Sound). Les mer her.

Udødelige dikt
– Det beste med dette prosjektet er at Sommerros sterke og gode melodier virkelig løfter fram Jonssons tekster, og får meg til å se dem på en helt ny måte. Etter å ha hørt plata måtte jeg løpe til bokhylla og finne fram det jeg har av Jonssons dikt.

HENNING SOMMERRO og ØYVIND GIMSE: Å Dikte (Øra Fonogram). Les mer her.

Divatakter – det er bra!
– Mari Eriksmoen låter slik en skikkelig diva skal låte i disse stykkene. Hun gutser på med drama og teater. Freser som en katt og klukker som en høne – alt etter behov.

MARI ERIKSMOEN med BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER (dirigent Edward Gardner): Britten and Canteloube: Songs (Chandos). Les mer i den aller første Klassisk-spalten her.

Jøss, Schubert, du her?
– Det brøles, hviskes, ropes, hveses og deklameres, mens sjelen vrenges. Det er som om Havrøy og Flagstad har lurt Schubert meg seg ned i en østerrisk ølbule. Det er blitt langt etter stengetid, men de sitter der enda og skråler av full hals.

FRANKÅGUNNAR: Franz Schubert – Schwanengesang (Simax Classics). Les mer her.

Imponerende Sonoko Miriam Welde
– Det er et slags overgangsrite for fiolinsolister å spille inn en av «de fire store» tyske fiolinkonsertene i starten av karrieren (de fire er Beethoven, Mendelssohn, Bruch og Brahms). Welde har valgt seg Bruch, og hun får så til de grader vist fram at en stjerne er født.

SONOKO MIRIAM WELDE med OSLO-FILHARMONIEN (dirigent Tabita Berglund og Joshua Weilerstein): Bruch, Vaughan Williams, Barber (Lawo). Les mer her.

Ett år, så mye musikk! Dette har anmelderen mest forventninger til i månedene som kommer:

– Leif Ove Andsnes kommer med en Dvořák-plate som jeg gleder meg stort til. Jeg elsker alt han gjør. Det ligger dessuten en uåpnet plate hjemme med favorittkvartetten min – Engegårdkvartetten som spiller Olli Mustonen. Og ikke minst – det er en ny plate fra Tine Thing Helset rett rundt hjørnet. Jeg elsket den forrige, og er utrolig glad for at hun er tilbake i full sving!

Fortsett å lese Ballade klassisk – så får du vite om forventningene ble innfridd.