Rev opp reglene

– Det er ikke pop, det er ikke jazz, det er eksperimentelt, men ikke eksperimentelt nok – jeg merker at folk sliter med å putte det i bås, og da vet de heller ikke hvordan de skal promotere eller jobbe med det.
Eva Pfitzenmaier beskriver By the Waterhole, soloprosjektet hun slipper ny plate med på Playdate Records om få måneder. Debuten ”one” kom i 2013 på samme selskap, sterkt influert av afrikanske rytmer, blues og gamle arbeidssanger. Musikken er nynnbar og utfordrende på samme tid, kunstpop som svinger innom Jenny Hval og Dirty Projectors, men som lander på en nedstrippet, særegen signatur. At promoteringsbyråer sliter med å definere musikken og dermed ikke alltid er like lette å få med på laget (”til og med om man sitter klar med penger!”) er frustrerende ifølge musikeren, men også et veldig bra kompliment.
– Etter konserter kommer folk og sier at dette er noe de aldri har hørt før, det synes jeg er fantastisk.

BY THE WATERHOLE – brace yourself from Eva Pfitzenmaier on Vimeo.

Tysk med vestlandstwang
Hun prater engasjert, lattermildt og fokusert over Skype-linjen fra Bergen, byen som har vært basen siden 2008. Pfitzenmaier er opprinnelig fra Tyskland, hvor hun vokste opp med klassisk blokkfløyte- og fiolinundervisning, og etter hvert også sangtimer.
– Jeg har alltid likt å synge. Da jeg var liten var det eneste grunnen til å gå i kirken. Der sang man sammen, det var kjekt.
Vestlandsvokabularet har sneket seg inn i den nærmest perfekte norsken 33-åringen har tilegnet seg i løpet av tiden i Norge.

Mange regler i det frie
Da hun skulle studere flyttet hun til Amsterdam, tok jazzvokal på konservatoriet, og beveget seg etter hvert også over på det eksperimentelle feltet. Men noe føltes feil. Hun kjente seg ikke hjemme i uttrykket, og frustrasjonen over alle reglene ble etter hvert for sterk.
– Harmonier var ikke lov, terser fy-fy … Det var veldig hemmende, en sterk begrensning som ikke funket med det jeg ville lage selv. Så for noen år siden begynte jeg bare å gi faen.

Hun gliser.
– Hvis jeg synes det er fint med tre akkorder og terser og det funker for det jeg vil si og gjøre, da bruker jeg det.
– Å komme dit, var det en lang prosess?

– Ja, ganske lang. Jeg skulle jo lage seriøse ting med kunstnerisk høyt nivå! Men jeg kom til et punkt hvor jeg skjønte at dét ikke nødvendigvis betyr kompleksitet. Noe harmonisk kan være komplekst, noe atonalt kan være veldig enkelt, noe konseptuelt kan være utrolig kult eller utrolig kjedelig. Det går mange veier.
Mot scenekunsten
By the Waterhole og Krachmacher, rockebandet hun spiller i med blant andre samboer og gitarist Stephan Meidell, ble resultater av den musikalske fristillingen. I tillegg driver 33-åringen scenekunstensemblet Lang Sang Produksjoner sammen med danser og koreograf Karen Eide Bøen, og gjennom ensemblene Tanzmacher og Lydfabrikken disker Pfitzenmaier opp med eksperimentelle lyduniverser i forestillinger for barn.

Stål i bein og armer – excerpt from Eva Pfitzenmaier on Vimeo.

Hun skal selv bli mor i juli, men har flere prosjekter som skal skrives og poleres før den tid. Foruten soloutgivelse planlegges det ny plate med Krachmacher til høsten, og i tillegg skriver hun på et solo scenekunstprosjekt som skal settes opp på BIT Teatergarasjen i Bergen neste år. Scenekunsten og muligheten for å kombinere flere kunstarter i en samlet helhet appellerer til henne.
– Hvis jeg er publikum selv og ser på en utstilling, forestilling eller en konsert, er jeg ofte glad i uttrykk som blander forskjellige disipliner, noe som kanskje blir gjort mest tydelig i scenekunst. Jeg synes det er spennende å kombinere musikk med video, tekst og bevegelse. Jeg henter mye inspirasjon fra andre felt også, om det er litteratur, scenekunst eller video, alt henger sammen for meg. Utfordringen er å kombinere ting på en måte slik at de ikke forstyrrer hverandre, men fungerer godt sammen og gir hverandre ny mening.
– Ja, hvordan gjør man det?
– For min egen del har jeg blitt interessert i å gjøre ting selv. Skrive min egen tekst, lage min egen video, for at det skal passe sammen slik jeg ser det for meg.
– Men hva er nøkkelen til god synergi? En multimedial tilnærming kan også slå motsatt vei, hvor formidlingen blir så mettet at den står i veien for det som skal formidles. Hvordan skaper man en god balanse?
– Det er sant at det fort kan bli litt overload. Det har blitt ganske trendy i løpet av de siste ti årene at en konsert med bare musikk ikke er nok i seg selv, det må være noe mer, noe video, noe lys. Men hva som gjør at det funker … At det konsiperes som flere uttrykk helt fra starten av, at det ene trenger det andre. Det gjelder å tenke på timingen mellom de ulike elementene, man kan ikke bare klaske det sammen. Om det er én person eller flere som gjør det har kanskje ikke så mye å si, men man må starte sammen. Det er selvfølgelig enklere når man gjør det selv, da faller alt mer logisk på plass.

Økonomi og Excel-ark er enkelt, det krever mindre hjernekapasitet en hvilken som helst kreativ jobbing

Ønsket om å selv ha kunstnerisk kontroll innenfor de ulike disiplinene førte Pfitzenmaier inn i den visuelle verdenen. Hun husker ikke konkret når eller hvordan det skjedde, men hun har lagd flere videoer til egne og andres prosjekter, både musikkvideoer og videoinstallasjoner, samt designet plakater og platecover til seg selv, venner og kollegaer.
– Det har skjedd litt etter litt. Akkurat når det gjelder coverkunsten er det stort sett noe jeg har gjort for venner eller kjente. Jeg er ikke utdannet designer eller fotograf, men hvis jeg har noe de liker eller hvis vi finner noe sammen som vi tenker, dette hadde vært kult, tenker jeg, ja, hvorfor ikke?

Flere sider av kunsten
Pfitzenmaier ser først og fremst på seg selv som kunstner og utøver, men som styreleder for nyMusikk Bergen blir det fort mye møtevirksomhet og e-poster som også skal sjekkes i løpet av en uke, særlig når hun nå i en overgangsfase også har hatt ansvar for økonomi, søknader og annen daglig drift.
– Økonomi og Excel-ark er enkelt, det krever mindre hjernekapasitet en hvilken som helst kreativ jobbing. Men det spiser opp tid og energi fra det jeg har til rådighet. nyMusikk Bergen er en liten organisasjon, styrelederhonoraret er en symbolsk sum, så det er dugnadsjobbing stort sett. Det er ikke en jobb egentlig, det skal bare være litt ved siden av.
Kunstpause.
– Men det er ikke det.
Stort glis.
– Eller, det går i faser. Men så har vi nettopp hatt en konsert med Frode Haltli og L’Ocelle Mare, to artister jeg var veldig giret på å få hit. Da sitter man på konserten og blir blåst vekk, og tenker, det er så verdt det, det er derfor jeg gjør dette. Det er veldig kult å kunne tilby slike opplevelser til byens befolkning, og til meg selv!

– Du var også programsjef for Borealis for et par år siden. Er du en ledertype også i de kreative samarbeidene dine? Tar du fort lederrollen?
– Jeg kan godt gjøre det og jeg kan trives med det, men iblant synes jeg også det er deilig å bare være en del av noen andre sitt prosjekt, slippe ansvaret. Da jeg jobbet som programsjef for Borealis fikk jeg testet meg som leder av et team på 14 stykker. Det var en helt ny rolle å skulle ha så mye ansvar. Det var tungt, men gøy.
– Ga det mersmak?
– Jeg har ingen planer om å gjøre noe lignende snart. Det jeg vil gjøre er å være skapende kunstner og utøver. Men jeg er veldig glad for å ha fått sjansen, og jeg lærte fryktelig mye i den perioden som hjelper meg i mine egne ting.
– På hvilken måte?
– Det er nyttig å ha lært litt om forhandling, bare det å vite at det alltid er noe å gå på en eller annen plass. En annen bra ting jeg lærte var å delegere oppgaver, slippe litt kontroll, for det er man nødt til av og til. Det kan være ekstra vanskelig når det gjelder kreative ting, egne verk, men også der kan det være lurt å gi noe vekk i form av et samarbeid. Eller bare det å tenke at jeg kan betale noen for å gjøre en jobb jeg ikke har lyst til å gjøre selv, promotering av egen musikk for eksempel.

Kunstnerskapet er noe som kommer med erfaring, refleksjon, utprøving, feiling, utvikling av en egen estetisk sans

Mange strenger
”Multitalent” skriver Øyvind Vågnes om Pfitzenmaier i Dag og Tids anmeldelse av Krachmachers utgivelse fra 2014, ”Flamingo/Life is Blood”. Hun har ingenting imot beskrivelsen, selv om det sitter litt langt inne å skulle ta den i bruk selv.
– Litt som i Norge så blir vi i Tyskland opplært til at vi skal være beskjedne uansett. Så av og til får jeg den tanken i hodet at jeg kan ikke kalle meg multikunstner, tekstforfatter og alle disse tingene, for jeg har jo ikke lært det. Jeg har studert sang, det er det jeg skal kunne. Jeg har ikke studert komposisjon, kan jeg da si at jeg er komponist?, spør Pfitzenmaier retorisk.
– Likevel er dét man lærer på skolene mest teknisk kunnskap, historisk bakgrunn og arbeidsstrategier. Man lærer ikke å være kunstner. Kunstnerskapet er noe som kommer med erfaring, refleksjon, utprøving, feiling, utvikling av en egen estetisk sans … Hvis man holder på med dette i flere felt, så er det kanskje helt på sin plass å kalle seg for multikunstner.