Rebecka Ahvenniemi i New York. 20. februar ble det nye verket hennes, «An Anarchist’s Love Letter to a Conservative», uroppført av International Contemporary Ensemble i verdensbyen (Foto: Taylor Brook)

Rebecka Ahvenniemi: – Jeg har brukt vanvittige mengder tid på dette

Komponistens seneste verk ble urfremført av International Contemporary Ensemble i New York denne måneden.

Kalender

Kim, alle klokker

06/12/2020 Kl. 18.00

Oslo

Kreativt Mandagsmøte

07/12/2020 Kl. 14.00

Vestland

Cikada – Ultima 2020

19/09/2929 Kl. 16.00

Oslo

– Verket kan ses som en anarkistisk handling i et konservativt medium, forklarer Rebecka Ahvenniemi mens hun bruker hendene til å tegne bokstaver i sakte løkkeskrift i luften foran seg.

Det er dagen etter urfremføringen av hennes seneste verk «An Anarchist’s Love Letter to a Conservative» med International Contemporary Ensemble på Lincoln Center i New York. På 24 minutter, for kammerensemble og video, er det hennes lengste og mest omfattende stykke musikk hittil. Det «konservative mediet» er et håndskrevet brev som skrives i sanntid på video mens ensemblet spiller etter et hyperdetaljert, tidsbestemt partitur.

Stillbilde fra «An Anarchist’s Love Letter to a Conservative» (Foto: Rebecka Ahvenniemi)

– Det er et fiktivt brev skrevet fra én person til en annen, der det politiske og det personlige krysser. Jeg tenker på den hastigheten, utålmodigheten og overflatiskheten som finnes i tankene våre i dag – vi skriver og leser masse, men bare sånn halvveis nøye. Bare å ha konsentrasjonen til å skrive et brev for hånd, blir en slags anarkistisk handling i seg selv, sier Ahvenniemi.

Utdrag fra «An Anarchists Love Letter to a Conservative» av Rebecka Ahvenniemi, fremført av International Contemporary Ensemble. Musikerne er Nathan Davis, Ryan Muncy, James Austin Smith og Eric Umble. Gjengitt med tillatelse fra komponisten og ensemblet.

«An Anarchist's Love Letter to a Conservative» from Maren Orstavik on Vimeo.

Selvmotsigelser
Bestillingen fra International Contemporary Ensemble er et karrieremessig høydepunkt for den bergensbaserte finnen. Men det kommer sammen med et dryss av andre utmerkelser: I fjor slapp hun sin første plate med egen musikk. Nylig fikk hun forlenget tillit i styret til Bergen Filharmoniske Orkester. Fra 2020 er hun medlem i Norsk kulturråd. Og da Synne Skouen denne uken fikk Musikkforleggernes ærespris, var det Rebecka Ahvenniemi hun trakk fram som neste generasjons talent.

– Jeg visste ikke noe av dette da jeg skrev teksten til verket, sier Ahvenniemi. Denne uken er hun også invitert til å presentere sin egen musikk og praksis ved Columbia University.

Hun ser paradokset i at brevet er skrevet fra «anarkistens» ståsted, mens hun selv har stadig flere roller i det etablerte, konservative musikklivet. Likevel understreker hun at hun føler mer på avmakt enn makt.

– Jeg har vært minoritet som utlending i Norge og har måttet lære meg språk, væremåte og kultur. Jeg har vært en minoritet som kvinne på komposisjons- og filosofifeltet. Når man likevel kommer igjennom det, er det fordi man har lært å gå inn i ulike språksystemer, å tilpasse seg, å lære andres måter å være på. Og så merker man etter hvert at man er blitt ganske flink til det. Det er en makt i avmakten.

Kjære konservative herre
Dear conservative gentleman, I have chosen to approach you with a handwritten letter. It is a medium that mirrors your approach: the slow pace of your speaking voice. The texture of this paper gives my thought a surface that slows me down. I want to sense the same surface as you sense.

Slik åpner brevet, som publikum får se bli skrevet ut med fyllepenn på skrivepapir, projisert på video. Musikken følger skriftens bevegelser, synkronisert med prikker over i-er og streker gjennom t-er. Det er Ahvenniemis hånd på videoen, tatt opp på Bergen senter for elektronisk kunst (BEK).

– Jeg har brukt vanvittige mengder tid på dette. Jeg har sikkert brukt 70 brevark for å få det riktig, og to uker på BEK. Nøyaktigheten er ekstremt viktig, sier hun.

Stillbilde fra videoen til verket (Foto: Rebecka Ahvenniemi)

– Du kaller det et kjærlighetsbrev, men jeg oppfatter en tydelig kritisk tone i teksten. Er kjærligheten ironisk?
– Det kan kanskje leses sånn. I tillegg har jeg forsøkt å reflektere over ulike sider av maktubalansen. Om noen sitter i en trygg posisjon, har de ingen motivasjon til å ønske endring. Noen som ikke befinner seg i en slik rolle, men heller søker å etablere sitt eget språk, må hele tiden møte på konturer i samfunnet som er definert av andre. Jeg ønsker ikke å anklage, men å drive ærlig selvrefleksjon.

Hun trekker frem et parti midt i stykket:

I am ashamed to admit that I like your eyes observing me. I like you as my audience. This makes me depend on you: If everything were in the mode of making, nobody would be watching.

– Jeg bruker brevet også til å se på hvordan man selv er med på å bidra til å opprettholde situasjonen, selv om man kanskje ikke liker å innrømme det, sier hun.

Søkende bergenser
Ahvenniemi har bodd i Norge siden 2004, og har sin utdannelse blant annet fra komposisjonslinjen på Griegakademiet. Hun har studert med Morten Eide Pedersen og oppgir Sciarrino og Saariaho som inspirasjonskilder. Men hun føler at hun er på upløyd mark med «An Anarchists Love Letter to a Conservative».

– Jeg vet ikke om noen som har gjort dette på samme måte før. Jeg hadde ingen modell å forholde meg til. Hva slags handling er det egentlig å lage en musikkomposisjon som er et brev? Jeg føler at jeg er inne på noe nå, men jeg har ikke følt det hele tiden. Stykket er ikke et «statement», jeg prøver å åpne et tolkningsrom heller enn å si noe eksplisitt, sier hun.

Det er en beskrivelse som kan passe mye av Ahvenniemis musikk. Stilen hennes er blitt kalt stillferdig og ettertenksom, og hun har selv reist spørsmålet om hvorvidt det finnes en egen bergensstil som har noe «stille og drøftende ved seg».

Det gjelder i alle fall musikken på Tacit-Citat-Ion, platen som ble gitt ut på Ravello Records i fjor. Her er et utvalg av komponistens verker, alle under ti minutter lange, fremført av musikere som Silje Aker Johnsen, Ellen Ugelvik, Strykekvartetten BIT20 og Joshua Rubin (medlem av International Contemporary Ensemble, og Ahvenniemis første kontakt til gruppen). Uttrykket er mørkt og søkende, langsomt nølende og alltid lyttende – blottet for bastante påstander. Det betyr ikke at musikken er uten budskap.

Rebecka Ahvenniemi (Foto: Maren Ørstavik)

– Jeg prøver ikke å være politisk, på den måten at jeg ikke prøver å argumentere for noe bestemt, sier hun.
– Men jeg mener det er viktig å tenke på hvordan politikk og samfunn allerede er tilstede i materialet. Det finnes ikke et nøytralt, rent rom, selv om man liker å tenke at kunstmusikk bare handler om musikk, at det er «universelt». Se på hvordan ting er kodet – et orgel sender signalet religion, et symfoniorkester sender signalet hvit elitisme. Man er på en måte screwed før man går i gang.

Spikket på tekstur og orkestrering
Det var klarinettisten Joshua Rubin som ble Ahvenniemis inngang til International Contemporary Ensemble. Han fremførte hennes klarinettstykke «Ode to a Tree» under Mostly Mozart-festivalen på Lincoln Center i New York i 2016, og ikke lenge etter oppstod ideen om et bestillingsverk til ensemblet.

Verket ble støttet av blant annet Kulturrådet og Norsk Komponistforening, og med på laget fikk Ahvenniemi sin komponistkollega fra Bergen, Sigurd Fischer Olsen. Hans stykke Nigght Songgs fikk sin urpremiere samme kveld som Ahvenniemis kjærlighetsbrev, i selskap med musikk av Sky Macklay, Du Yun, Marin Marais, Liza Lim og Toshio Hosokawa.

Still fra videoen til verket (Foto: Rebecka Ahvenniemi)

– Hva betyr det for deg å få musikken din fremført av dette ensemblet?
– Bare å få muligheten til å få et verk fremført i New York av et sånt ensemble… Det føles litt som at, oi – jeg har faktisk kommet noe sted! Det er ikke bare famling rundt. Det er en slags bekreftelse, sier Ahvenniemi.

Ross Karre er perkusjonist og co-artistic director for International Contemporary Ensemble, som tidligere har jobbet med Lars Petter Hagen, Trond Reinholdsen og Eivind Buene. Han trekker fram Ahvenniemis evne til å tilpasse verket under prøveperioden.
– Jeg ble imponert over hvordan hun utviklet stykket fra første prøvedag, da det var ganske tettpakket, ved å stadig spikke ned teksturen og orkestreringen. Det gjorde det virkelig sublimt mot slutten.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Prosjekt-/medlemsansvarlig

Musikkforleggerne

Førsteamanuensis i musikkteori

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i obo og engelsk horn

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Festivalprodusent

Oslo Jazzfestival

Produsent

Midtnorsk jazzsenter, Trondheim

Kulturskolelærer pianist/ pianolærer

Lillehammer kulturskole

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev