Prater Balladepodden musikkjournalistikken i senk?

Samtidsmusikkfeltet etterspør til stadighet offentligheten si interesse for våre ulike alternative lyd- og lytte-erfaringar. Det er derfor med stor begeistring me registrerer at Ballade har sendt ikkje mindre enn to musikkjournalistar for å dekke nyMusikk sitt 80-årsjubileum. Det set me pris på.

Spørsmåla me stiller innleiingsvis rettar seg spesifikt mot konstituert redaktør i Ballade Aslaug Olette Klausen og Tellef Øgrim sin omtale av urframføringa av Bente Leiknes Thorsen sitt stykke A Feminist guide to the Sinfonietta i Kulturkirken Jakob, 17. september i år. Leiknes Thorsen var her både komponist, utøvar, fortellar og kommentator. Verket var bestilt av Ensemble Ernst og gitt av Ultima-festivalen til nyMusikk i bursdagspresang i anledning vårt 80-års jubileum.

Hør hele podkasten: Nye lyder om igjen her

I følge Balladepodden er verket både historielaust, sjølverklært pedagogisk, bærar av eit snevert kjønnssyn, på kanten til homofobt, forsert, kjipt og slett ikkje gøy. Ved første augekast kan det virke som om dette er legitime synspunkt for ein musikkjournalist. Då nyMusikk korkje har ansvar for programmeringa eller produksjonen av verket og konserten tillèt me oss å knytte følgande kommentarar til Ballade sin omtale.

Kva handlar dette om? For at lesarar som ikkje har lytta til podcasten Balladepodden skal kunna få eit inntrykk av saka, gjengir me utdraget i sin heilhet.

—

Aslaug Olette Klausen (AOK) … vi kan jo heller ta tak i det du nevnte med akademisk, for det kan vi jo muligens kalle stykket som kom i midten. Hvertfall til en viss grad, æehm, pedagogisk!

Tellef Øgrim (TØ) Ja det var jo, æø, det var jo selverklært pedagogisk stykke som øøø, Bente Leiknes Thorsen har skrevet om øøø, om, kjønnsforskjeller i orkester, musikk- og orkesterverden.

AOK Å, jeg hadde såå lyst til å … like … å være sympatisk innstil…-t ååå si… at det ikke var … program- eh-musikk. I betydningen at eh…

TØ [avbryter] Næ, men jeg tror det er meningen at det skal være programmusikk jeg, tror ikke det er noe skjellsord overhodet, for det er jo, æ, det var jo tilogmed, ææææ, spørsmålet er jo om det er et orkesterverk eller et foredrag, for det er jo, ææ, hvis man skal kalle det noe, så er det jo foredragsmusikk, på en måte. Hun står jo selv, komponisten, og holder et, et, en slags, eh, stand-up, æææm, om, ææ, om, ææææ, hvordan kvinner har blitt, æææ, holdt tilbake fra å spille forskjellige instrumenter og sånn, og tar den ganske, ææ, tar den ganske langt ut… mm, prøver å være morsom, og, og så, orkesteret er… redusert til en slags, sånn … iii… illustratør, egentlig, altså hele orkesterstykket…

AOK [avbryter] Å..

TØ [fortsetter] …blir jo helt overskygget av at de sitter og gjør, og lager, øø, bitte små fraser, som ææ, representerer henholdsvis menn, og kvinner, og dirigenten. Forøvrig hver gang ordet dirigent nevnes skal hele orkesteret klappe, det syntes jeg faktisk var det morsomste med hele stykket.

AOK Ja! Øø, ja, jeg tenkte altsa at de, bør jo ikke, det skulle jo også være en sånn powerpoint og kommentar til alt hun sa, ikke bare til, ehm, innholdet, men som en del av …eh. Over-… eh… overeksponering av dette, de, ehm, … hennes, ehm, budskap!

TØ [avbryter] Ja, da var jeg uklar, for det er nettopp det jeg mener! Det var det som var orkesterets rolle…

AOK [innskyter] Ja.

TØ [fortsetter] hun snakket, og så kom det da, eeh.. [fingerknips], øø, eh, mm, inn, øø, kommentarer fra, som, var, understreket det hun sa… stort sett.

AOK Med sånne vesuvios fra dette VMet, som sikkert er, en, eehh, link til at VM i fotball for menn var en mannlig øvelse i….-ish [latter].

TØ Her var det veldig mye som ikke var gøy i det hele tatt, må jeg si. Det var utrolig mye her som jeg oppfattet som forsert, og altså, problematikken er høyst reell, interessant både historisk og, i, i nåtid, hvorfor er det så få, eh, kvinner på norske festivalscener, hvem er det som spiller hva i, i, i, eeh, i orkestere og band, ææææuhm, hvorfor er det sånn at det alltid er de, er guttene i et band som får æren automatisk får æren for å ha skrevet alle låtene, hvis det er tre jenter i et band, osv, osv, svært område, som er høyst aktuelt. Men dette ble, syntes jeg, eeh jeg synes ikke, eh, synes ikke den forestillingen ga, ga den problematikken rettferdighet, rett og slett, altså.

AOK [kommenterer] ..nei.. Jeg tror kanskje snarere, asså den, latterliggjorde, like mye hele forestillingen, asså jeg forstår veldig at det var ment som en latterliggjøring av at kvinner ble seksualisert i møte med disse instrumentene eller ikke var yndige nok, men i stedet så latterliggjør den historikken, så for meg så ble det en sånn blødmete forestilling hvor, aah! Det ække så gøy, æ, ø, når hun forklarer tre ganger, at en mannlig dirigent, ikke er, æææ et seksuelt vesen, ææhm,

TØ [innskyter] ja, hun mente vel egentlig at alle er seksuelle vesener, kanskje, men at..

AOK [innskyter] Ja! Men!

TØ [fortsetter] …at han liksom ikke skulle være det.

AOK Ja, så er, du har fått inn poenget, hvis det er et morsomt poeng, det kunne vært det, en gang, hvis du sier det, men tre ganger, som, asså, som en.. De humoristiske standupvirkemidlene, fungerte jo ikke som, ehm, den humoren .……

TØ Humor er uendelig vanskelig, altså, det er fryktelig vanskelige greier! Nesten like vanskelig som å skrive for Ensemble Ernst.

AOK Ja,æ, å, herregud, De var så gode, innimellom… ! [latter]

TØ Rekk opp hånda! Den som på noe tidspunkt har tenkt at det å putte et… klarinettmunnstykke inn i munnen…. er å ligne med det å putte en svart penis inn i munnen?

AOK Det aller kjipeste med den der, er at det er… så… æ, historieløst i hvordan, jeg håper virkelig at du er oppmerksom på, i hvilke andre uttrykk som ligger i det, personlig så følte jeg at det var et veldig snevert kjønnsyn og litt forskjellig, litt for, altså, litt på kanten til homofobe uttrykk der, som sikkert ikke var intendert, ehm, men man skal være forsiktig, når man tillegger uttrykket, det, på, på det viset… (latter)

TØ I et… øø, i en, øø, i en stor kontrast, heter det det?, Jeg veit ikke, ihvertfall, i veldig klar kontrast med dette stykket, så ble kvelden avsluttet med et stykke i fire satser. Et orkesterstykke, tradisjonelt, uten taler, eller, uten visuals, orkesteret som satt der, i noen som vel må kunne kalles en meditasjon, da som heter La Poème [balladepodden fortsetter..].

—–

Når me stiller spørsmålsteikn ved desse formuleringane er det først og fremst fordi dei representerer eit overtramp av dei heilt enkle huskereglane for ein god anmeldelse: beskriv, vurder og begrunn. Balladepoddens omtale av A Feminist guide to the Sinfonietta er så hjelpelaust formulert og framført at det ikkje er mulig for ein lyttar som ikkje var tilstades på konserten å danne seg eit bilde av verket. Vurderinga er springande, ufullstendig, feilaktig og tendensiøs. Begrunnelsen er i beste fall uklar. Det som derimot ikkje blir uklart, er anmeldarane sitt opplevde ubehag.

Saka blir formidla med lite bakgrunnsopplysingar og eit uforståeleg begrepsapparat. Kor er informasjonen om siteringa av Norges første kvinnelege komponist Agathe Backer Grøndahl eller referansane til tittelen på Benjamin Britten sitt nærast likelydande verk, seinast nytta i Wes Andersson sin film Moonrise Kingdom? Dette er ikkje hemmeleg innside-kunnskap, men står prenta i programheftet og blir kommentert av komponisten i framføringa. Neoklassisisme er vidare ein stilbetegnelse knytt til kunstmusikken i mellomkrigsåra si gjenbruk av klassiske og barokke formelement, som det er lite av i musikken som vart presentert på konserten. Med jamne mellomrom snakkar journalistane også om avantgarden, utan å forklare kva dei legg i omgrepet. Så også med termen programmusikk. Sjølv for ein åpen og forståelsesfull lyttar er det vanskeleg å forstå kor Klausen og Øgrim vil med dette. Det trengst ikkje spisskompetanse i estetisk filosofi for å anmelde samtidsmusikk, tvert imot! Men som i all god kritikk trengst ein grad av redelighet.

Å gjere rede for sin eigen ståstad, sitt eige utsiktspunkt, er ein sentral journalistisk dyd. Når kritikarane avsluttar med at «Humor er uendelig vanskelig, altså, det er fryktelig vanskelige greier! Nesten like vanskelig som å skrive for Ensemble Ernst.» klarer dei å krone ein kronglete tekst med ei blødme. Insinuerer journalisten at komponisten er både humørlaus og inkompetent? Det bør i så fall begrunnast på eit heilt anna nivå enn det Balladepodden her evnar.

Me synest det er svært positivt at Ballade forsøker å skape nye format for musikkjournalistikk, og ei munnleg formidlingsform skaper rom for ein dynamikk som kan gje kritikken ei fornya slagkraft. Det er likevel vanskeleg å ikkje forstå dette som eit musikkjournalistisk lavmål. Me ønsker ein saftig slakt velkommen på lik linje med skamros, men eit minimum av presisjon i både innhald og produksjon må kunne forventast.

Bente Leiknes Thorsen sitt verk har ikkje oppstått i eit vakuum, det er eit aktuelt og relevant debattinnlegg i form av eit musikkverk, og hadde etter vårt syn fortent å bli diskutert på sine eigne premiss. Me treng ein feministisk diskurs i norsk samtidsmusikkliv og me hadde forventa at Ballade evna å delta i den.

Kunstnerisk leder Bjørnar Habbestad og daglig leder Tine Tyldum i NyMusikk