Nils Henrik Asheim er aktuell med bok, band og CD (Foto: Line Owren Fotografi)

Pipenes Jens

Den allsidige kunstneren Nils Henrik Asheim virker alltid å være aktuell – med en utgivelse, et samarbeidsprosjekt, en konsertproduksjon, en pris. Denne gangen er han på banen med et hat-trick på lissa: Den rykende ferske CDen «Grader av hvitt», boka «Lydkilder» og supergruppa Beethoven Band.

Kalender

Fra scenen kommer det vage slag- og knirkelyder. Klirr, dunk og slarr. Det rasler i trøorgelet. Nils Henrik Asheim småslår på instrumentet mens poeten Øyvind Rimbereid leser fra diktsamlingen «Orgelsjøen».

«Det kom ingen musikk», leser han. Noen ørsmå orgeltoner dukker så vidt opp fra Asheims hjørne, «men orkesteret var det største i sitt slag, og spilte uhyre presist». Orgelpuff.

Litt senere sitter de på scenen, sammen med redaktør Hild Borchgrevink og forlegger Eirik Bø fra Pelikanen Forlag. Nils Henrik Asheim, komponisten, organisten og entreprenøren er på hjemmebane på Tou Scene i Stavanger, under lanseringen av boken Lydkilder – tekster omkring Nils Henrik Asheims musikalske praksis. Rimbereid sier han synes Asheim ligner et orgel. «Du har det vakre og sakrale, og det voldsomme og kraftige. Du er også operatøren som sitter i midten og styrer og kontrollerer alt ned til det minste detalj.» Nils Henrik ler høyt.

Poeten Øyvind Rimbereid synes Nils Henrik Asheim ligner et orgel. «Du har det vakre og sakrale, og det voldsomme og kraftige. Du er også operatøren som sitter i midten og styrer og kontrollerer alt ned til det minste detalj.» (Foto: Line Owren Fotografi)

Veldig gode åpninger
Noen dager senere, på hans sparsomt møblerte organistkontor i Stavanger Konserthus, gratulerer jeg ham med å ha skrevet en bok om seg selv.
Tusen takk! Jeg har heldigvis sluppet å skrive alt, jeg har med åtte andre forfattere og en redaktør, slik at det ikke bare blir en studie i selvopptatthet. Det har vært en fryd å skrive de tekstene jeg selv har med, fordi det har blitt så mye mer enn jeg tenkte. Jeg så for meg en slags blogg fra arbeidet, men det er blitt større, mange lange linjer og bakgrunner. Det er ikke alle som vet hvor mange tråder man nøster opp i for å komme fram til et resultat, en komposisjon, et verk, en innspilling. Resultatet kan være koherent, men så har man vært innom mange steder underveis. Mens jeg skrev disse tekstene så kom jeg kanskje på at en prosess begynte 10 år tidligere, nei kanskje 10 år før det igjen.

Jeg vil finne en annen vei inn i det. Jeg vil gjerne se på ting som uferdige, det er ikke én versjon som er den endelige.

Fant du noe nytt i egen musikk mens du skrev?
Jeg oppdaget at det å skrive en tekst ga meg innsikt i hvordan arbeidsprosessene henger sammen med andre ting, det viser noen andre sider av musikken. Jeg har alltid visst det, men ikke formulert det så tydelig, at en plateinnspilling er avhengig av stedet det er spilt inn, hvordan maten smaker og hvordan det lukter der. Hvordan det føles å ta i orgelet, alle disse taktile tingene som ikke står i læreboka om musikk men som blir en del av hele bildet. En musikkanalyse blir ofte sørgelig begrenset, til tonearter og tempo og stil og en standardisert beskrivelse, en slags form for skoletime. Så det prøver jeg å unngå. I disse tekstene knytter jeg musikken opp mot all slags erfaring. Når du spiller musikk så er det du selv som agerer, det er ditt liv og din sjel det handler om.

Omslaget på boka Lydkilder (Foto: Pelikanen forlag)

Når jeg hører musikken din så aner jeg en sterk aversjon mot kjente mønstre?
Det er nok en del av min karakter, jeg vil ikke gå veier andre har gått før. Jeg vil erfare ting for første gang, det er den erfaringen som er mest verdifull. Ta for eksempel et klassisk verk, hvis det er spilt mange ganger av andre, så synes jeg ikke det er interessant å gjenta det. Jeg vil finne en annen vei inn i det. Jeg vil gjerne se på ting som uferdige, det er ikke én versjon som er den endelige.

Jeg lager veldig gode åpninger, for eksempel.

Er det viktig for deg når du lager ny musikk, å finne nye veier inn?
Ja. Jeg prøver å finne en vinkel som er unik for hvert stykke. En trigger som gjør at jeg kommer inn i problemstillinger utenfra på en ny måte. Jeg har noen signaturtrekk som er der uansett, så de trenger jeg ikke planlegge.

Pipenes Jens (Foto: Line Owren Fotografi)

Hvilke da?
Det er noen måter å bruke klanger på, å bruke tid, gjentakelser av figurer, måter å overlappe ting på, litt usynkront. Jeg har sans for teatralske effekter, det må jeg jo si. Jeg lager veldig gode åpninger, for eksempel (ler høyt).

Fotball og elgitarer
Det forrige stykket jeg skrev, «Useful Ball Skills», var om fotball. Veldig utypisk. En duo for to musikere. Innfallsvinkelen min var hvordan de to hiver ting til hverandre, så blir det flere og flere allegorier fra fotballen, hva skjer når du sender en ball, hvor mange måter kan du sende en ball til hverandre på? Allegorien er mest i hodet mitt når jeg skriver. Når musikken har forlatt hodet mitt og de kan spille den, så er det ikke så viktig med ballen, men den var viktig for meg.

Hvordan har du opplevd all heder og ære du har fått de siste årene?
Det er en stor inspirasjon videre, en veldig god energi. Jeg tror det gjør at jeg skal bli litt mer selektiv. Man får priser og utmerkelser for det beste man har gjort. Jeg tenker jeg skal fokusere på hvilke prosjekter jeg skal gjøre framover som virkelig føles som viktige. Ikke så mye mengde, men viktighet. Å få oppmerksomhet hjelper en til å skjønne at noe av det man gjør kan være viktig, at det går an å satse videre i den retningen.

Beethoven fortjener å frigjøres. Free Ludwig! Han er en komponist og kunstner som hele tiden tester grenser. (Foto: )

Øyvind Rimbereid sammenlignet deg med et orgel?
Andre har sagt at jeg komponerer som en organist. Eller som et orgel. At man bruker orkesterinstrumenter og andre elementer som registre, som man trekker i, du orkestrerer alt dette som et stort maskineri. Jeg liker å styre ting på en overordnet, men litt løs måte. Å få prosesser i gang, enten det er kunstfabrikken Tou Scene under oppbygning, et stillas med 48 gitarister eller et Bach-basert verk for åtte pianoer. I disse tilfellene er det et poeng å ikke instruere alle detaljene, ikke planlegge alt. Metoden er å sette folk i gang. Se hva som skjer ved første møte. Bruke den energien til å lage strategien for neste gang. Det er alltid et famlende, søkende første møte. Man må finne ut hva som kan brukes, hva foregår her, og så spille på det som et instrument. Få det til å låte bedre og bedre. Slik har vi også jobbet med det helt nye prosjektet Beethoven Band, som hadde premiere i Stavanger 15. november. Meg selv på piano sammen med fem framstående, uhyre selvstendige jazzmusikere.

Det er der jeg får angst, når det lukker seg et rom rundt kunsten, det tåler jeg ikke.

Free Ludwig!
Beethoven fortjener å frigjøres. Free Ludwig! Han er en komponist og kunstner som hele tiden tester grenser. Han går over breddene, og det er mitt inntrykk at han ønsker seg et større apparat enn han hadde til rådighet, så da tenkte jeg hvorfor ikke elektrifisere alt sammen, gi ham et band og projisere disse idéene ut i det formatet. Beethoven har en fantastisk posisjon, det er utrolig at en person kan få den ikoniske stillingen i verdenskunsten. Det er søren meg fortjent men det fører med seg altfor mye museumsdrift. Sirkling og filing rundt detaljer, det lukker seg et rom. Det er der jeg får angst, når det lukker seg et rom rundt kunsten, det tåler jeg ikke. Så dette Beethoven-band-prosjektet er en vill protest mot dette. Her prøver vi å få ut den voldsomme kraften og viljen til å bryte noe, vi vil få det over i et annet medium.

Her kan du se utdrag av Beethoven Bands konsert i Stavanger konserthus 15. november i år. Lyd: Johan Berntsen, lysdesign: Tord Knudsen, opptak: Øyvind Grong, og kamera/redigering: Inge Schreuder-Lindløv:

Twist, blant annet!
I bokens passe flyktige ånd har jeg notert noen løse setninger fra dine egne tekster, og tenkte å utfordre deg på å kommentere dem med det absolutt første som faller deg inn.
«Hastighet fremfor alt!»
Haha! Jeg tenker på fingre som går over orgeltangenter, den kriblende følelsen. Vet du alltid hvor du er? Nei! Men det trenger jeg ikke, bare det går fort nok.

«Forsiktig, vi prøver å fange en frosk!»
Det er sønnen min veldig god til. Jeg har aldri gjort det selv men han klarer det. Prøver du fortsatt å fange frosker? Jeg er jo både frosken og den som fanger den, for jeg skriver jo musikken. Så jeg lager den frosken jeg prøver å fange. Det handler om flyktighet.

«Hvorfor noen biter oppleves som interessante kan jeg ikke svare på»
Jeg har litt aversjon mot teori. Det er litt rart for jeg er egentlig ganske akademisk anlagt. Å teoretisere rundt musikk har mange gjort, men ikke jeg. Jeg foretrekker å ikke kunne forklare hvorfor. Det er ikke derfor jeg begynte med musikk. Jeg vil gå inn i musikken der jeg ikke kan svare.

«Jeg gikk kjøkkenveien inn i sonatene»
Hehe, baksiden av det er at jeg har det med å gå ganske diskré inn i ting. Jeg er ikke den som åpner frontdøra og sier «Jeg Vil Bli Konsertpianist». På den måten har jeg vel lært en del ting bakveien også. Her på Konserthuset har du jo en dominant posisjon med orgelet? Ja, det har ikke vært kjøkkenveien. Her har jeg faktisk et nøkkelkort som går til nesten alle dørene, en spesiell tilgang som ikke så mange har. And with great power comes great responsibility, som Spiderman sier.

«Den beste svømmingen skjer med hodet vekselvis over og under vann»
Sånn er det jo. Det trengs ikke noen dypere forklaring der.

«Twist, blant annet»
Hos Bestemor i Valdres var det alltid en skål med Twist, hos Mormor og Morfar på Majorstua også. Det synes jeg er en deilig måte å si at man ønsker folk vel på. Det gjorde vi i den forestillingen som den teksten handler om, vi delte ut Twist til publikum. Bare for å vise at vi vil dem vel. Vi skaper ofte en ærefrykt hos folk når de kommer inn i en konsertsal, litt redsel, hvordan skal jeg oppføre meg korrekt her? Vi glemmer at det er vår jobb å få folk til å føle seg vel.

«Opprådd, redd, beroliget!»
Haha, har jeg skrevet det? Det er jo en jojo, mentalt og emosjonelt, å forberede ting. Ingen har grep på det før det skjer. Mange av mine prosjekter starter som konserter, men baller på seg med regi, involvering av publikum og andre elementer. Da blir tidsfristene korte. Det er ikke som på teater hvor du har 8 ukers prøvetid og du kan snakke deg gjennom alt i ro og mak. Så i noen av mine prosjekter, hvor mye tenkes ut på avstand, mye legges til i i siste fase når man nesten ikke har prøvetid igjen, så er jeg vekselvis opprådd, redd og beroliget. Om hverandre.

«Som en vogn skranglende på en landevei»
Hjul og bein, du sitter der og kjenner det rister. Jeg tenker på Chopins mazurkaer. Den vogna er en metafor som jeg bruker mye. Jeg tenker mye i slike metaforer når jeg lager musikk, de dukker opp hele tiden. Radiosignaler. Tikkende klokker. Måkeskrik. Vogna. Familier av metaforer som dukker opp igjen og igjen. Er du vogna selv? Nei, du kan være ombord i den eller du kan si farvel til noe som forsvinner, en historie, noe du ikke får være med på lenger. Og det skrangler. Det er en gammeldags kjerrevei, hjul som ikke er smurt. Tenk deg hvor mange fysiske lover som er i spill når en gammel rusten trekjerre skrangler bortover en landevei. Tenk deg alle de lydene, tenk hvor komplekst det er! Og så er det bare noe som er litt slitt og gammelt. Talende lyder.

Nils Henrik Asheim
Nils Henrik Asheim (f. 1960 i Oslo) er komponist, pianist, organist og organisator, arrangør og inspirator. Han begynte å studere komposisjon som 12-åring med Olav Anton Thommesen. Etter studier ved Norges Musikkhøgskole, Rogaland Musikkonservatorium og Sweelinck-konservatoriet i Amsterdam etablerte han seg som komponist og utøvende musiker. Han har vært leder for Norsk Komponistforening og en drivende ildsjel for å få Tou Scene fra nedlagt bryggeri til levende kulturhus. Asheim har vunnet både Spellemannpris, Lindeman-prisen, Arne Nordheims komponistpris og Edvard-prisen. I 2018 vant han Nordisk Råds musikkpris for stykket «Muohta». Samme år ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikk. I 2019 vant han årets Kritikerpris for sitt «Messiaen-prosjekt». Denne høsten er han aktuell både med ny bok, Lydkilder, prosjektet Beethoven Band og en helt ny cd, innspillingen av verket Grader av hvitt (Lawo Classics), som ble gitt ut fredag 4. desember.

Beethoven Band
Beethoven Band er et superband hvor kjente personligheter fra norsk jazz og improvisasjonsmusikk møter en av Norges mest allsidige samtidskomponister. Bandet består av Øystein Moen, Ståle Storløkken, Stian Westerhus, Lars Horntveth, Erland Dahlen og Nils Henrik Asheim. Bandet presenterer en total remake av Ludwig van Beethovens verk 32 variasjoner for piano i c-moll. Beethoven Band spiller i Kulturkirken Jakob i Oslo 19. februar 2021.

Bok: Lydkilder – tekster omkring Nils Henrik Asheims musikalske praksis
Ny bok fra Pelikanen forlag. Med tekster fra Øyvind Rimbereid, Marion Hestholm, Anna Lindal, Eivind Buene, Hans Fidom, Christian Blom, Simon Cummings, Trond Hugo Haugen og Nils Henrik Asheim. Redaktør er Hild Borchgrevink.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev