– En jetstream kommer ut av hodet mitt på dette bildet! Hal Clark lar seg intervjue på norsk, men slår over til engelsk.

Pionermemoarer fra norsk moderne musikks start

En amerikaner på jakt etter mening: Hal Clark fant sin inspirasjon i 70-tallets Norge, og det var komponist Arne Nordheim som trakk ham hit.

Kalender

Harold Clark, gjerne kalt Hal, er et kjent innsidenavn i samtidsmusikkretser. Særlig i Norge, etter at Arne Nordheim trakk ham hit. I sin nye bok forteller han også om jobben med å bygge det første studioet av sitt slag i Norge; det elektroakustiske studioet på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvik.

Fra sitt hjem i overopphetede Vancouver, Canada, forteller amerikaneren om ei gyllen tid for utveksling av ideer og musikalske møter. Særlig Nordheims innfallsvinkel til musikk og mennesker tente en gnist av the nobleness som Hal kaller det. Historien starter på universitetet i Los Angeles der han studerte komposisjon:
– Jeg hadde allerede noen komposisjoner på lager. Og den symfoniske og nymusikk-utviklinga der var fantastisk. Da Nordheim entret universitetet vårt på besøk for residens i 1969, og skulle spille sitt Epitaffio for orchestra and magnetic tape, startet vennskapet, beskriver Clark på videolinje med Ballade. Historien og boka hans er ytterligere aktuell nå like etter markeringa av Nordheims 90-årsdag.

Wenche Øyen, Terje Øyen, Eyvind Moe og Arne Nordheim arbeider sammen om Nordheims Solitaire for, og i, Henie Onstads lokaler. (Foto: Henie Onstad arkiv)

– Jeg så denne høye, blonde bebrillede nordmannen – og jeg hørte hans vidunderlige aksent. Det er hér historien egentlig starter, for jeg lyttet! Boka mi er en studie i lytting – lytte til toner, men også til menneskers holdning, hva som ligger i ordene. Jeg var fascinert, og vi ble venner da jeg måtte hjelpe til for å få hans spesiallagde, norske magnetbånd til å virke på våre båndmaskiner, forteller Clark. Han er musiker, komponist – og studiotekniker. Han er fortsatt stolt over studioet han fikk i oppdrag å bygge, det rennomerte Norsk studio for elektronisk musikk. Dette får god plass i den 120 sider lange boka.

Les også: Norges første lydstudio

– Nordheim fulgte tradisjonell musikkutdanning, men fikk sansen for det elektroniske. Noe utforskning fikk han gjort på NRK, med ossilatorer og slikt. Men et skikkelig elektronisk studio for dette [som man fant i noen andre store europeiske byer] fantes ikke i Norge. Og hvilken type studio skulle det være? Skulle det bygges for musique concrete? Skulle det være datamaskin involvert? Mange spørsmål meldte seg.  Jeg fikk oppdraget, og reiste rundt for å finne den rette balansen. Dette var kontroversielt! Til og med Ballade skreiv en artikkel basert i debatten mellom komponistene, mellom de unge musikkskaperne og de etablerte; «trenger vi virkelig et studio for dette?» smiler han.

Kunstneraksjon og likeverd
Det er flere sider ved Norge – og Skandinavia – som den unge Clark falt for; «during the mid-70’s, an activist movement called Artists’ Action ’74 (Kunstneraksjonen ’74), created one of the most progressive public arts policies in Scandinavia», i følge Clarks egne ord i boka. Han er beundrer av våre skattefinansierte kulturstøttemekanismer, i motsetning til en overveiende privatfinansiert kunstscene i hjemlandet.

– Sosialdemokratiet og skandinavenes tilnærming til likeverd fascinerte meg. Jeg hadde skrevet brev til flere skandinaviske musikere for å knytte kontakter der. Legg til historiene fra turnéer som afrikansk-amerikanere fortalte om god behandling, skikkelig betalt, med mer, de fikk over der, gjorde meg nysgjerrig. Og boka er en expats erindringer, legger han til.

– Radio spilte også en stor rolle, en sosial rolle. Det jeg så rundt meg i Amerika, var at nyutdannete komponister gjorde gjerne bare én av to: Enten ganske kommersielt bestemt – eller bli doktor, for å kunne undervise og publisere. Da måtte de ofte gi opp komponering, eller gå opp i utrolig abstrakte teorier og vitenskap rundt hjernens mottak av musikk og så videre. Jeg var ikke interessert i en slik isolert, til og med politisk ladet, rolle. Jeg vokste opp med opptak av europeiske musikkskapere; Stockhausen, Berio, og studioene viste offentlige institusjoners støtte. Nasjonal radio, kulturråd, festivaler. Slike ting jeg nesten ikke så i USA.

IKKE AKKURAT RETT FRAM: Hal Clarks Bass Dance, skrevet for framføring på HOK i Bærum, med danser. I tillegg til merknader for det lydlige, foreslår det også bevegelser for danseren. (Foto: )

– Mange er bare interessert i hvordan musikken lyder. Jeg vil også følge dens dypere sosiale mening. Derfor har musikkresearch tatt meg rundt i verden! Clark reiste via universitetet i York etter tida i Oslo/Høvik for å arbeide med tradisjonsmusikk fra blant annet Bali. Sorgen over at pionérstudioet ikke forble intakt meldte seg samtidig som andre oppgaver kalte:

– Deler av det fantastiske studioet havnet hos Musikkhøgskolen, slik jeg forsto det. Men det var trist at det ikke ble bevart, beskriver Hal.

– Du støtter liksom opp under vår klisjé som vi sjøl tror på om offentlig ansvar for kunsten i kontrast til hva vi tror om USA … Det kan ikke alltid være bare bra her? Og Canada, der du bor og virker nå, er vel ganske lignende?
– Jo da, du har mange av de samme tankene her. Og jeg følger debattene deres, jeg leser om manglende finansiering av store kunstneres arbeid, jeg leser i Ballade om at det kan være en manglende forståelse for elektronika hos bevilgende myndigheter, med mer, svarer han. Ikke bare gyllent, altså.

FRA HOK-YOUTUBEN: Amatøropptak uten lyd, slik NSEM ble presentert på Henie Onstad da studioet var nytt.

Musikken slik den treffer folket
Han bruker lokale danseres deltakelse, det store vinduet som alle besøkende kunne følge med via inn i lydstudioet, lokalsamfunnenes mottak av den nye, grensesprengende musikken som bobla fram på 70-tallet som eksempler på den holdninga han ble så inspirert av:
– Det var et sosialt engasjement rundt musikken, i flere sjangre enn avantgarde og folkemusikk – og i samspill med andre kunstarter, som dans, fotografi, begynner han, og tenker både på tida som student ved Norges musikkhøgskole og ved Henie Onstad. Tida på NMH omtaler han også med varme, da han delte vennskap og studier i sonologi med Olav Anthon Thommesen og Lasse Thoresen.

Slik ser han tilbake på ei brytningstid i musikken som bygget det menneskelige – og omvendt. Og så, når han ser på dagens teknologiske utvikling, som balladeskribenten foreslår som mer kompleks enn i gullalderen han hyller i boka, advarer han mot å miste fokus på det menneskelige. Det fysiske, kall det det kroppslige – i arbeidet med maskinene:
– Det ligger en fare i alle mulighetene, om man blir for oppslukt av software. Du må forholde deg til stadige endringer i strukturen i programmene du bruker: du mister en tilknytning til det du holder på med. Nå blir alt på universitetsnivå tettere knytta til kunstig intelligens. Dette er en en ekstrem form som ikke lenger er gjenkjennelig i hørbar logikk. Dette er et problem!

Boka New music in the light of Nobleness om NSEM-studioet og om den norske avantgarden – og Clarks migrasjonsminner – er ute på Norsk musikkforlag.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev