Norsk Komponistforening: Vi må utfordre strukturelle begrensninger!

Oslo-Filharmoniens (OFO) direktør Ingrid Røynesdal skriver i Ballade at tallene vi i Norsk Komponistforening har lagt frem gjennom vår repertoarundersøkelse i høst, virker nedslående hvis man ikke kjenner konteksten. Det utsagnet ønsker vi å kommentere.

Komponistforeningens utgangspunkt for undersøkelsen er at vi ønsker oss transparent informasjon om de store, offentlig finansierte institusjonenes kunstneriske valg. Slike undersøkelser er det per i dag ingen som i tilstrekkelig grad tar ansvar for.

Svaret fra orkesterets direktør tar utgangspunkt i OFOs praksis. Diskusjonen vi har forsøkt å sette på dagsorden handler egentlig om alle de store, offentlig finansierte ensemblenes totale praksis, sammenlignet med hverandre og sammenlignet med orkestre og ensembler i andre nordiske land.

Vi tror at diskusjonen er tjent med at man forholder seg til så presise tall, begreper og statistikker som mulig. I fremtiden håper vi derfor på et enda tettere samarbeid med institusjonene om å utvikle undersøkelsene, og vi ønsker dialog om hvordan både institusjonene, kulturpolitikerne og ikke minst vi som interesseorganisasjon kan bidra til et mest mulig mangfoldig, balansert og nyskapende kulturliv.

Faktisk kvinneandel målt mot «historisk kvinneandel»
Så til Røynesdals anliggende — som spesifikt ser på OFO. Hun ønsker å påpeke at et orkester som ivaretar en lang repertoartradisjon hvor hovedtyngden av repertoaret er skrevet av menn, ikke med naturlighet kan oppnå en 50-50-fordeling. Det har vi forståelse for.

Den virkeligheten som Røynesdal selv beskriver, bør orkesteret derimot kunne måles mot. Hun presenterer et tallmateriale hun mener kan belyse den historiske skjevfordelingen mellom menn og kvinner, og lar dem begrunne OFOs lave kvinneandel. Hun understreker at tallmaterialet er omtrentlig, men vi går med på bruken av materialet som eksempel for å påpeke at orkesteret også i dette bildet har mulighet til å skape en bedre balanse.

Fra Komponistforeningens undersøkelse vet vi at OFO i 2015-2018 spilte i gjennomsnitt 1,6 prosent musikk av kvinner. I sammenhengen vil 1,6 prosent utgjøre 356 minutter musikk fordelt på fire år, altså litt mindre enn en hel konsert med musikk av kvinner per år i perioden. Dette er igjen 45 prosent lavere enn den «historiske kvinneandelen» på 2,9 prosent som Røynesdal opererer med i sin artikkel. Dersom OFO skulle ligget på et «historisk representativt nivå» på 2,9 prosent måtte de spilt nesten dobbelt så mye musikk av kvinner som det de allerede gjør.

Tenk litt på hva en dobling ville betydd for de kvinnelige komponistene, for publikum og for fremtidige generasjoner! Vi mener at dette ville spilt en stor rolle for de aktørene det gjelder. Hvorvidt én ekstra konsert i året ville utgjort en like stor forskjell for OFO vet vi ikke, men vi klarer ikke å se for oss at kjønn har betydning for arbeidet med å øve inn og fremføre musikk. Vi tror at nøkkelen i regnestykket ligger i en endring av bevissthet på et høyt nivå i organisasjonen.

Urfremføringer
Ser vi så på fremføringene av ny musikk, skulle OFO ha fremført en betydelig høyere mengde musikk av kvinner enn de gjør i dag for å balansere det virkelige bildet. Andelen kvinner blant nålevende profesjonelle komponister er omkring 20 prosent, både i Norsk Komponistforening og i TONO.

Kvinneandelen på urfremføringer i OFO i konsertsesongene fra 2015-2018 er derimot slik: 6 % – 5 % – 10 % – 9 %. Vi anerkjenner i likhet med OFO at feltet tross alt er i en positiv bevegelse. Men vi er ikke enige i at dette gjør det mulig å hevde at det er god nok fart og retning.

Røynesdal henter flere eksempler fra orkesterets jubileumssesong, og omtaler andelen bestillinger av kvinner i jubileumssesongen (4 av 15, altså 26 prosent om vi går med på premisset om å telle antall verk) som «vesentlig høyere» enn antallet kvinner som komponerer. Hvis 6 prosent høyere er vesentlig, så har hun rett i det, men i denne sammenhengen betyr 6 prosent ett ekstra verk bestilt av én kvinne. Dette gjelder så få verk, og aktiviteten er så liten, at ett verk alene kan skyve statistikken fra representativ til «vesentlig høyere». Det mener vi gir grunn til å tenke seg om.

Videre blir Komponistforeningens bruk av minutter som målestokk, og ikke antall verk, fremstilt som problematisk. Vi mener det er grunnlag for å måle bruk av musikk i tid. Dels fordi dette er en relevant målestokk i de fleste andre sammenhenger (for eksempel i diskusjoner om vederlag, og ved bruk av musikk i radio, tv og i alle andre offentlige konserter). En annen, og i denne sammenhengen minst like viktig begrunnelse, er at vi gjennom vår undersøkelse, som er basert på antall minutter, vet at kvinner systematisk gis i oppdrag å skrive mindre og kortere verk enn menn. I lys av dette ser vi problemstillingen som en av de strukturelle utfordringene institusjonene bør reflektere mer over. Fra vår undersøkelse vet vi at alle urfremføringer av kvinners musikk i fireårsperioden i OFO utgjorde 33 minutter musikk, eller 8 minutter og 15 sekunder per år i gjennomsnitt, eller ca. 8-10 sekunder fordelt på hver konsert gjennom alle årene. Den situasjonen mener vi er verdt å diskutere. Å la være å telle minutter ville skjult disse reelle problemstillingene for oss, og gitt et svakere grunnlag for å forstå hva som er den faktiske situasjonen.

Norskandel
Parallelt vet vi at norskandelen i OFO har utviklet seg negativt i perioden 2015–2018, fra 9 til 5 prosent. Vi insisterer på å måle dette i tid, for når tallene er så små som de er, utgjør dette en dramatisk nedgang. Selv om andelen musikk av kvinner i perioden har økt fra 1 prosent til 2 prosent totalt, er totalen nesten halvert for norske komponister, og på stedet hvil for norske kvinner.

Røynesdals utgangspunkt er å ytre forundring over kulturministerens nokså sterke kritikk av institusjonenes praksis i sammenhengen. Vi mener tvert imot at ministeren er for forsiktig. Vår tolkning er at kulturministeren ser at institusjonenes valg og arbeid med konsertprogrammering påvirker både komponister, musikere og publikum.

Å tilby et relevant program handler både om å sikre en kulturarv og tradisjon, samtidig som det handler om å bidra til nyskaping og vedlikehold av det økosystemet et levende musikkfelt er. Disse temaene ønsker vi å diskutere videre, med utgangspunkt i at en videre utvikling er nødvendig.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.