Noe for seg selv

Riddu Riddu begynte som en grillfest i Manndalen i 1991. I 2009 fikk arrangementet i Kåfjord kommune knutepunktstatus, og regnes i dag som landets fremste urfolkfestival. Riddu Riddu har siden starten jobbet målrettet for å skape bevissthet og stolthet rundt den samiske kulturen, et initiativ som ikke bare har vært enkelt tatt i betraktning at det samiske stedsnavnet på kommuneskiltet ble skutt bort i 1995.
Utviklingen fra et knippe venner med store tanker i en bitteliten dal til årets besøkstall på 5700, sier noe om betydningen festivalen har for urfolkskulturen i nord, både nasjonalt og internasjonalt. At Amur-folket i Russland, Årets nordlige folk fra fjorårets festival, var tilbake i år for å skjenke festivalen en beskyttende totempåle, sier også en del om Riddu Riddus spesielle betydning for de involverte.
Men hvilken betydning har Riddu Riddu som musikkformidler i nasjonal sammenheng?
Tradisjon og nyskaping
I feiringen av samisk og nordlig urkultur var naturlig nok joiken sterkt tilstede som musikalsk uttrykk, både i seg selv og i kombinasjon med andre sjangere som rock (Mingá) og jazz/americana (Arvvas). Veteranen Mari Boine stilte også opp da en av headlinerne, australske East Journey/Yothu Yindi, måtte melde avbud i siste liten. Sammen med Frode Fjellheim leverte hun en solid opptreden foran en fullstappet slette. Bandet lød tett og samspilt og fulgte Boine fra de sterkeste crescendoer inn i de mest hviskende partier, mens Boine selv bød på alle kvalitetene som har gjort henne til stjernen hun er – stemmen, humoren, ærligheten og tilstedeværelsen. ”Mari, du er mester!” gaulte en fan mellom hver sang, og det var all grunn til være enig i det.

Mest spennende var det likevel å se hvordan de unge musikerne skaper nye uttrykk med utspring i det samiske. Her utmerket Leagus seg spesielt. Duoen består av pianist Herborg Rundberg, fra Kåfjord og med sjøsamiske røtter, og gitarist Kristian Svalestad Olstad fra Jessheim. Gjennom tangenter, gitar, elektronikk og vokal presenterte de et delvis improvisert lydlandskap – tidvis eterisk, tidvis dronende – fylt av vakre harmonier og sprakende dissonanser i et spennende møte mellom musikalske bakgrunner på tvers av geografi.
I 2010 gav Rundberg ut soloplaten ”Árbi”, egne komposisjoner forankret i sjøsamiske salmetoner. Dette utgangspunktet var gjenkjennelig i de melankolske pianomelodiene hun malte frem under et dunkelt lys i en ellers bekmørk sal på Senter for Nordlige folk. Rundberg hvilte på tonene, dro ut frasene og lot lytterne kjenner på klangene, som med et nikk i Svalestad Olstads retning ble pakket inn i penetrerende gitar og knitrende elektronikk. I neste øyeblikk hoppet Rundbergs hender i stakkato over pianoet, mens Svalestad Olstad bygget opp hakkende, supplerende rytmer med gitaren – som et ekko, men uten forutsigbarheten. Den åpenbare kjemien de to musikerne imellom bandt lydbildet tett sammen, og gjorde at blandingen av samisk kulturarv, støy, pop, ny musikk og et snev av Ry Cooders ”Paris, Texas” eksisterte ved siden av hverandre på en naturlig, men ny måte.
Et labert oppmøte skyldtes muligens at Leagus spilte innendørs på dagtid, parallelt med andre arrangementer. Eller kanskje hevet det ikke helt forståelige kravet om forhåndsregistrering terskelen for oppmøte. Uansett årsak, Leagus var verdig et større publikum, noe de forhåpentligvis får etter at debutplaten slippes i september. I motsetning til Arvvas, hvor Sara Marielle Gaup Beaskas joik og Steinar Raknes’ jazzinspirerte bluesrock opplevdes som to uttrykk fremført parallelt, fremstod Leagus integrert og helhetlig.

Det nye samiske
En annen nykommer som gjorde inntrykk var 23 år gamle Elina Waage Mikalsen. Kunst- og filmstudenten med sjøsamiske røtter fra Kåfjord var utnevnt til Riddu Riddus Årets unge kunstner. Utmerkelsen er for å hjelpe samiske kunstnere med å utvikle og synliggjøre seg, og kommer med et stipend på 25 000 kroner. Gjennom en akustisk konsert med bandet Blood Forest Family, soloinnslag hvor hun ved hjelp av sampler bygget opp et rytmisk og tonalt univers med egen stemme, samt en egen skulptur- og videoinstallasjon, demonstrerte Waage Mikalsen solid kunstnerisk forståelse og kvalitet på tvers av kunstformer, tross sin unge alder.
Waage Mikalsen er halvt samisk, og selv om hun tydelig uttrykte stolthet over røttene sine lå også spørsmålet om identitet i overflaten – både i installasjonen hennes, samt i klærne hun bar: Samiske kommager og en stor sølje festet på en kort, svart singlet. At Riddu Riddu løfter henne frem vitner om en festival som på tross av sin tradisjonelle forankring også ønsker å bygge opp om det nye.
I dybden
Det var ikke bare Årets unge kunstner som fikk vist flere sider av seg selv. Riddu Riddu la generelt godt til rette for at publikum skulle få bli kjent med de medvirkende gjennom ulike formater og arrangementer.

Ta finske Amoc, for eksempel. Før konserten var det premiere på Inger Mari Aikios dokumentar om rapperen. Filmen tegnet en profil av Amoc, som bak den tidvis pompøse hiphopen viste seg å være en stillferdig fyr, som fortalte at farens kamp for å bevare enaresamisk var medvirkende til at han valgte å rappe på språket som kun prates av rundt 350 mennesker i hele verden. Amoc og Aikio var begge tilstede for å svare på spørsmål i etterkant av visningen. Med denne konteksten i bunn, og for meg som ikke kjente til Amoc fra før, fikk konserten etterpå større mening og mer dybde enn det som rent overfladisk fremstod som hard rap i heavy metal-drakt på et språk jeg ikke forstod.
Også Årets nordlige folk, kanadiske Six Nations of the Grand River, fikk i løpet av festivalen vist og fortalt hvem de var gjennom sang og dans, workshops og servering av tradisjonell mat. Som publikummer opplevdes denne gjennomgående tilretteleggingen for kontekst og dybde svært positiv.
Mye på programmet
Det var stor spennvidde i det musikalske programmet, som gikk fra Chirgilchins tuvinske strupesang via elektropop fra Tromsø-bandet F.A.C.E. til Senjahopens heftige rockeføtter. Konsertene, som utgjør kun en del av festivalprogrammet, ble ikke offentliggjort før kun én måned før festivalstart. Landets tettpakkede festivalsommer tatt i betraktning, ville kanskje Riddu Riddu vært tjent med å avsløre bookingene tidligere om de ønsker å trekke flere folk utover kjernepublikummet.

Når det er sagt — ut fra årets festival å dømme er sjansen stor for at du får servert noe du ikke visste du ville ha uansett hvor lenge i forkant du studerer programmet. Blandingen av unge band, tradisjonell urfolksmusikk, nytt materiale fra etablerte artister og nye prosjekter på tvers alt dette igjen, gjør at du er sikret overraskelser enten du er festivaldebutant, gjenganger, kjenner eller ikke. Og risikoen for å støte på overlappende bookinger, som gjerne er tilfellet ved flere av landets øvrige festivaler, er liten her.
Mens konsertprogrammet på kveldene foregår på én scene, er arrangementene på dagtid spredt over flere steder. Man kan gå på joikekurs, få et introkurs i samisk, se teater, eller lære om tvangsevakuering av Nord-Troms og Finnmark gjennom seminarer i samarbeid med Norges arktiske universitet. Riddu Riddu er også et svært familievennlig arrangement, med egen barnefestival og ungdomsprogram for de større.
Det er i det hele tatt mye spennende som skjer, så mye at det tidvis er vanskelig å få oversikt. Heller ikke alle arrangementene står i programmet på nett, og var det ikke for pressebriefingene hver morgen kunne jeg risikert at innvielsen av totempålen samt Six Nations’ workshop hadde gått meg hus forbi.
Tro mot seg selv
Men når festivalen skal oppsummeres, er det ikke dette som henger igjen for en Riddu Riddu-debutant fra Vestlandet. Den spektakulære naturen og det duse sollyset døgnet rundt danner et bakteppe få andre festivaler kan måle seg med. For en som ikke er så begeistret for folksomme Roskilde-tilstander, var det herlig å kunne bevege seg rundt på et svært ryddig og akkurat passe stort festivalområde til at det sjelden ble kø eller trangt om plassen. Og hvor mange ganger får man muligheten til å sitte i en intim urfolksbolig, en Yurta, og lytte til strupesang, mens man blir servert ferske kaker etter sibirsk oppskrift og te kokt på et bål i midten? Slikt gjør inntrykk.
NRK var tungt til stede under årets Riddu Riddu, både via radio, TV og nett, noe som utvilsomt har skapt økt oppmerksomhet rundt festivalen, også utover de nordlige fylkene. ”Det gjelder å dra hit nå, før det er for sent,” overhørte jeg en ung kar med østlandsdialekt si – implisitt, før festivalen blir for kommersiell. Flere av gjengangerne på festivalen virket likevel ubekymret og fortalte om et arrangement som opp gjennom årene har vært tro mot seg selv og sitt oppdrag, noe også årets nye festivalsjef, Karoline Trollvik, later til å ha en intensjon om å videreføre.
Og hvis økt interesse og oppmerksomhet gjør at flere ønsker å ta turen til Riddu Riddu i årene som kommer, er det forhåpentligvis ikke fordi Riddu Riddu har endret oppskriften for å trekke folk, men fordi folk har fått øynene opp for den unike opplevelsen festivalen har å by på.
Riddu Riddu fant sted i Manndalen 8. – 12. juli 2015.