Bandet Finitys debutplate er en kompromissløs mashup av figurer, temaer, lyder og groover som effektivt postulerer at alt kan og bør kombineres.
Albumet er programmert, både i den forstand at musikken er en uttalt musikalsk kommentar til den amerikanske filosofen Donna Haraways tanker, og i den forstand at elektronikk, studioteknologi og andre virkemidler tas i bruk for å utforske materialet.
Sjangerutfordring som metode er ikke noe nytt grep. Det har vel sant og si vært en viktig del av moderne musisering i snart hundre år. Finity gjør det på sin måte, og på størstedelen av debuten We are the granddaughters of the witches you didn’t burn med stort hell.
Ta for eksempel stykket «Legacy». Den har nesten alt, og det på bare tre og et halvt minutt. Rik, utstrakt, kosmisk drone, manipulerte akustiske lyder, påtrengende synther, melankoli, brutale overganger til brokker av forelesning (av nevnte filosof Haraway, eller i det minste fra hennes tekster), rastløs perkusjon og en liten, ensom linje som plutselig slenger opp et bilde av keyboardist og pianist Joe Zavinul for mitt indre øye.
Eller «Hypestar», som skaper assosiasjoner til både film (Ettore Scola) og sirkus i anmelderens hode, og som lyder som en jazzlåt der noen plutselig kommer borti stopp-knappen midt i opptaket. Vi beholder den sånn, var det kanskje en som sa. Og dermed stoppet låta på 2.31, nesten før den var i gang.
Det korte tittelkuttet «Finity» er i mine ører kanskje det fineste på platen. Det er et av de enklere strekkene på plata, selv om den også har innslag av musikk-collage og dessuten inneholder en tung trommegroove som låter som en påståelig innvandrer fra en helt annen låt.
Kombinasjonen av konseptmusikk og jazz har ikke vært veldig vanlig i Norden. Selv om mange band har nærmet seg fenomenet med naturmystikk og folklore-flørt, har musikk styrt av klare ideer, tekster og programmer ikke vært framtredende. Det har vært mer kos enn konsept.
Ute i verden har både politikk, rase, kosmos og religion vært klare forelegg for mange jazz-prosjekter opp gjennom historien.
Denne gang handler det som nevnt om filosof Donna Haraway, en amerikansk professor som ikke minst har vært opptatt av vitenskap, teknologi og kjønn.
Finity fremhever selv hennes ide om oddkin, som handler om nødvendigheten av uventede samarbeid, møter og kombinasjoner.
Albumets mange brå overganger blir som grensesnitt mellom nettopp disse merkelige og eksperimentelle møtene.
Noen ganger blir det litt mye av det gode. Med sin sammenstilling av abrupt elektro-perk, en soft, akustisk jazz-låt og fuglekvitter faller kuttet «Oddkin» i mine ører i overtydelighets-grøfta.
Det illustrerer en vanskelig side ved konseptuelle prosjekter som dette. Faren for å ende opp i noe som ikke er stort mer enn musikalsk illustrasjon av forelegget er alltid til stede.
Totalt sett makter dette prosjektet den vanskelige oppgaven å lage god musikk av et prosjekt som er basert på det som kanskje kan kalles kunstnerisk sjanger-forskning. Den som har en liten halvtime å avse til nærlytting av We are the granddaughters of the witches you didn’t burn sitter garantert ikke uberørt tilbake når siste lydsprell toner ut.
Besetning i Finity:
Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck – tuba, elektronikk
Anja Lauvdal – synth, piano
Torstein Lavik Larsen – trompet
Kyrre Laastad – elektronikk
Hanna Paulsberg – saksofon
Andreas Wildhagen (Hans Hulbækmo på innspillingen) – trommer
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
