Møtebookeren

27 år etter at han kom fra Iran som nystudert santur-spiller er Afsari Rad en godt etablert verdensmusiker både som utøver, komponist og bandleder.

Han landet i Norge mens krigen mellom Iran og Irak raste. Hans musikalske bagasje var klassisk persisk musikk, men han skjønte fort at han måtte utvide perspektivet for å kunne fungere i Oslo.

— Det hendte jeg spilte den klassiske, persiske musikken jeg hadde studert i Iran, men stort sett holdt jeg den for meg selv. Heldigvis var jeg interessert i all slags musikk.

Gjennom Rikskonsertene ble den unge iraneren etter hvert også kjent med musikere fra mange forskjellige land.

— Jeg spilte med folk fra India, Kina, Afrika. Ikke minst ble jeg interessert i Indisk Raga. Raga og den persiske tradisjonen Dastgah har mye felles.

— Hvordan?

— Indisk og persisk kultur har i utgangspunktet mye felles. Den klassiske musikken nord i India var sterkt påvirket av den persiske fra 1300-tallet. Likhetene er ikke minst tonale, men også rytmikken og melodiske løp har likhetstrekk.

Risikomøter
Fredag 1. november gjør Afsari Rad Kulturkirken Jacob til åsted for et av sine karakteristiske kulturmøter når han bringer to iranske musikere sammen med det oslobaserte Rumi-ensemblet. Jeg møter ham fire dager før konserten. Snart skal han hente de to gjestene på flyplassen for å starte noen få, men hektiske øvedager før konsert og påfølgende turne.

— Denne gangen skal jeg prøve å bruke de norske musikerne mer solistisk. De skal opp i musikalsk duell med sangeren Mohammad Motamedi. Det er første gangen jeg prøver dette, så jeg er spent.

Ikke at han er usikker på valget. Det er i grenselandet at ting skjer, som han sier. Og førløsning av nyskapning krever at det det tas sjanser. Risikoen kan være en god fødselshjelper.

Liv foran perfeksjon
— Men vi har jo jobbet med dette. Jeg har sunget, de har spilt. Kanskje blir det ikke helt perfekt, men det er heller ikke målet. Jeg har gitt opp tanken på at alt skal være rent og renslig. Da vil jeg heller skape liv. Det kan være godt å se at en fiolinist strever for å få til noe annet, skape noe nytt. Jeg har sluttet å fokusere på det riktige og raffinerte.

Urgammel drivkraft
Det har gått 30 år siden han pleide å reise over 50 mil tur-retur Esfahan – Teheran for sin ukentlige spilletime. Den intenst musiske ungdomstiden gav ham en ballast han fortsatt har med seg – urban tradisjonsmusikk fra en kultur som bygget imperier mens folk her oppe langs den nordiske iskanten så vidt hadde krabbet ut av hulen.

Kanskje er det poesien som er hans sterkeste drivkraft.

— Vi ble undervist i musikk og klassisk poesi side om side.

Fortsatt er hans musisering nært knyttet til persisk poesi. Melodiene han skriver eller improviserer har ofte utgangspunkt i dikt. Så har da også Jalal ad-Din Muhammad Rumi, som levde på 1200-tallet gitt navn til Afsari Rads ensemble Rumi.

— Hvordan går du fram? Hvordan får du en musiker med europeisk bakgrunn til å fungere i dette landskapet?

— For det første er ikke min musikk vanskelig. Den er basert på melodi med logisk innhold som gode musikere forstår. De jeg spiller med kan i prinsippet spille hva det skal være.

Noen utfordringer presenterer seg likevel. Musikerne må kunne stoffet utenat, de må mestre de fri-rytmiske elementene i musikken og ikke minst må kvarttonene (mellom våre halvtoner) plasseres riktig.

En komponist som vet og tilpasse seg andre musikktradisjoner og minimale øvingsperioder har selvsagt en smart løsning for hånden.

— Min enkle metode er at musikeren i stedet for å lytte får beskjed om å se på fingrene og plassere dem mellom to vanlige plasseringer. Selv om vi i Iran ikke alltid plasserer kvarttonene mellom halvtonene, men opererer med høye og lave kvarttoner, så funker min løsning likevel.

Det viktigste er nemlig at musikerne er enige om hvordan de skal intonere.

— Jeg sier: ikke tenk, bare plasser fingrene i midten. Det skal jo ikke låte som et persisk ensemble, men som et norsk ensemble som spiller musikk med røtter i persisk tradisjon.

Savn
Slike musikalsk-tekniske utfordringer er selvsagt bare halve historien. Afsari Rad er opptatt av den menneskelige konteksten, substansen om du vil. Han finner den i skjæringen mellom en åpenhet mot andre og en ærlighet mot seg selv.

— En musiker som vil finne sin egen vei må være ærlig mot seg selv og bruke de elementene han har i seg.

Poesien er nevnt. Han fortsatte å lese sufi-poeter etter at han kom hit. Kanskje fordi han fant en klangbunn i diktningen for det savnet han fortsatt bærer på.

— Det at man forlater sitt hjem og sitt land og drar et annet sted, det preger ens liv for alltid. Det er alltid et savn som er der. Musikk har vært som en næringskilde for meg.

— Jeg tror at mennesker i verden har mye til felles. Jeg er ikke en slagordperson, men jeg befinner meg på grensen mellom to kulturer. Når jeg får samlet kulturene jeg lever i føler jeg meg som en hel person. Uten dette tror jeg det bare hadde vært savn. Dette er viktig for meg det jeg gjør. Jeg er heldig som kan drive med noe som knytter disse to stedene som jeg hører til sammen.

Tradisjonen er ikke hellig
— Med din solide bakgrunn i persisk musikk, risikerer du ikke å forflate en lang og rik tradisjon med dine verdensmusikkprosjekter?

— Jeg tror det er et galt perspektiv. All musikk begynte et sted og beveget seg videre. Hvis tradisjonene skal bidra, hvis de vil at folk skal bli kjent med dem, så må folk i andre steder i verden også faktisk spille musikken. Da skapes også en interesse som omfatter tradisjonen, poesien, kulturen og filosofien. Erfaringen viser at det skapes mye verdifullt nytt i disse møtene. Prosjektene er mye mer enn forsøk på å gjenskape noe.

Det han vet
— Til tross for dine røtter i persisk musikk er du jo i dag faktisk en europeisk samtidskomponist. Hvordan oppfatter du din posisjon blant andre komponister i Norge?

— Jeg er godt klar over mine begrensninger. Vestlig kunstmusikk er en innviklet og stor tradisjon. Jeg kan ikke måle meg med den på dens premisser. Jeg prøver å finne ut hva i min bakgrunn og skolering som kan være interessant for en norsk, lyttende person. Jeg er kanskje ikke den store komponisten, men jeg vet noe som de andre ikke vet i kraft av min bakgrunn og det prøver jeg å utnytte.