Møt Pekka Kuusisto, ny kunstnerisk leder hos Det Norske Kammerorkester

Det Norske Kammerorkester ble dannet som et prosjektorkester sammensatt av noen av Norges fremste instrumentalister, og har eksistert siden 1977. Nå går de gjennom sin største forandring siden oppstarten.

Denne uken ble det nemlig annonsert to store endringer. Orkesteret avslørte sitt første musikerkollektiv, bestående av 20 strykere fra Oslos frilansermiljø. I tillegg kunngjorde de at Terje Tønnesen kommer til å takke for seg i august 2021, etter intet mindre enn 44 år som orkesterets kunstneriske leder. Da overtar den finskfødte fiolinisten Pekka Kuusisto.

Ballade møter Kuusisto under en lydprøve i Universitetets aula i Oslo – som sammen med Sentralen er fast åsted for orkesterets konsertserier i hovedstaden.

Den finske fiolinisten Pekka Kuusisto under prøver i Universitetets Aula, Oslo. (Foto: Eskil Olaf Vestre)

Først av alt: gratulerer med spennende ny jobb!
– Tusen takk. Nå er det riktignok ikke før høsten 2021 at jeg formelt begynner i stillingen, men planleggingen har vært igang en god stund allerede. Dette er ikke noe du kan hoppe rett inn i, for å si det sånn: det krever mye forarbeid.

Akkurat nå innebærer forberedelsene å gjennomgå det Kuusisto beskriver som lange lister med inspirerende komponister, instrumentalister og regissører for å finne ut hvem av dem orkesteret skal invitere i løpet av hans første år som leder. Målet er at disse navnene skal bidra med noe helt nytt til kulturen i Det Norske Kammerorkester, forklarer han.

Stadig mer vant til lederrollen
Inntil august neste år er Kuusisto bosatt i Finland, men han tilbringer allerede store deler av året utenfor hjemlandet.
– Jeg startet å turnere internasjonalt som soloartist da jeg var nitten år gammel. I løpet av de siste 10-15 årene har jeg stadig oftere tatt på meg roller der jeg dirigerer små og større orkestre, fra fiolinen.

Det siste året har den 43 år gamle musikeren også begynt et mer aktivt virke som tradisjonell dirigent, uten fiolinen. Dette har krevd etterutdanning.
– Jeg har dessverre ikke tid til å gå på noen skole akkurat nå, men jeg tar noen masterkurs i dirigering.

Imellom alt på sin svært travle kalender, rekker Kuusisto likevel å arbeide som komponist i blant også. I fjor skapte han for eksempel lydsporet til en helt ny, animert serie om Mummitrollet. Serien kommer snart til Norge, ber han med entusiasme Ballade om å notere.

En musikkverden mer åpen for nye impulser
I tjue år var Kuusisto også kunstnerisk leder for kunst- og musikkfestivalen Our Festival, nær sine finske hjemtrakter. Der fikk han gjøre noe av det han liker aller best: å kombinere musikk med andre kunstformer, og å gjøre sin egen musikkform mer åpent tilgjengelig for offentligheten.

– Jeg synes musikkverdenen generelt har blitt mye morsommere nå, sammenliknet med hva den var for ti, femten eller tjue år siden. Den har blitt mye mer åpen, og stadig mindre opphengt i hvordan ting har pleid å være.

Hva tror du dette kommer av?
– Den virkelige verdenen og kunstformen klassiske konserter befinner seg, slik jeg ser det, i hver sin ende av en strikk. Kunstformen vil alltid reflektere hva som skjer i virkeligheten, men den henger gjerne et par hakk etter. Tanken om at det skal finnes bare én sannhet, og bare én måte å gjøre ting på, det er noe som virkelig ikke fungerer lenger i dagens samfunn. Noen ganger skulle jeg selvsagt ønske at det var litt mer sånn, spesielt innen politikken, ler han.

Klassisk musikk har tatt seg veldig opp på dette området i det siste, mener Kuusisto.
– Ett eksempel er orkestre. Det Norske Kammerorkester har for så vidt vært slik siden starten, men nå begynner også andre internasjonale orkestre å lene seg på kuratorer som ikke nødvendigvis er dirigenter. De er i større grad instrumentalister, og i noen tilfeller har de bakgrunn som komponister eller andre kuratorroller. Dette er en av grunnene til at jeg synes det er mer gøy nå.

– Selvsagt har internettets fremvekst også noe å si. Det er rett og slett blitt umulig å ikke forholde seg til det. Informasjonen vi til enhver tid har om hva som skjer i musikkverdenen, er så massivt omfattende, og det går så lynkjapt. Dermed må også alt og alle reagere raskere. Og det synes jeg bare er bra.

Pekka Kuusisto. (Foto: Felix Broede)

Umulig å slippe unna musikken
Kuusisto vokste opp i nærheten av Helsinki, i en bygd ved navn Sibbo. Han forteller at den fredelige, lille kystbyen i den svensktalende delen av Finland ga ham mye tid og ro til å fokusere på musikken som barn. I en alder av 15 flyttet han til USA, og nå er han tilbake på den finske østkysten.

Hvordan ble din lidenskap for musikken vekket den gangen?
– Min storebror Jaakko er fiolinist, komponist og dirigent. Han begynte å spille instrumenter da han var fire år gammel, og jeg ble så inspirert av ham at jeg begynte da jeg var tre. I tillegg er moren min musikklærer, sanger og pianist. Og faren min har gjort alt du kan forestille deg innen musikkens verden, egentlig: fra eksperimentell elektronisk musikk, til jazzpiano, til kor og orkestre, til produksjon av plater. Han har vel også komponert så mye som 17 operaer, tror jeg. Og så ledet han det finske operahuset på 80- og 90-tallet. Med andre ord var det ikke lett å slippe unna musikken, ler han.

– Det er selvsagt en merkelig måte å vokse opp på. Men så lenge du også husker å bare ha det moro i blant, i visse perioder, så kan all denne øvingen også kombineres med å ha et liv.

Kunstneriske bestevenner og motgifter
De siste årene har Kuusisto reist altfor mye, mener han selv. I fire år var han kunstnerisk leder for et prosjektorkester i Australia. En periode han beskriver som svært morsom, der han fikk jobbe sammen med både erfarne musikere fra det australske orkesterforbundet, og unge stjerner som var under utdanning innen kammermusikk.

Ellers har han jobbet mye i utlandet som kunstnerisk partner, noe han understreker at er noe annet enn en kunstnerisk leder.
– Det startet med at jeg hadde en slik rolle for lenge siden hos Tapiola Sinfonietta, Finlands svar på Det Norske Kammerorkester. Siden har jeg hatt det hos The Saint Paul Chamber Orchestra i Minnesota samt Mahler Chamber Orchestra, som er en pan-europeisk organisasjon. Og ikke minst hos Deutsche Kammerphilharmonie i Bremen, hvor de valgte å kalle denne rollen for Artistic Best Friend. Det synes jeg var veldig søtt, ler Kuusisto.

Han har rett og slett flyttet veldig mye på seg, med relativt korte opphold i hvert land.
– Det er en artig form for tilværelse, men etter hvert blir det vanskelig. Fordi du aldri kan planlegge langsiktig, og fordi det blir stadig vanskeligere å opprettholde en rød tråd mellom alt du driver med. Å jobbe som solofiolinist i større orkestre kan også være ensomt: jeg savner intimiteten og de tette båndene man kjenner på i kammermusikken. Min nye jobb her i Oslo er den perfekte motgiften til dette: her handler alt om øyekontakt og ørekontakt oss musikere imellom.

Å hoppe etter Tønnesen
Hvordan blir det å ta over etter Tønnesen, når han har sittet hele 44 år i førersetet?
– Vel, det kunne vært skummelt. Men jeg har selvsagt møtt ham mye opp gjennom årene, både som solist for Oslo-Filharmonien, hvor han jobbet som konsertmester, og i andre sammenhenger.

Da Kuusisto begynte å dirigere orkestre fra fiolinen av, var faktisk Tønnesens metode et av eksemplene som han studerte og lot seg inspirere av, forteller han. Takket være dette har han hatt god kjennskap til Tønnesens arbeid i svært mange år.

– Hele konseptet med å dirigere orkestre fra et instrument som for eksempel fiolinen, er noe det ikke finnes noen utdanning for i hele verden. I hvert fall ikke så vidt jeg kjenner til. Når det gjelder vanlig dirigering, finnes det imidlertid et mangfold av skoler som tilbyr dette. Dermed blir det en fantastisk mulighet å kunne observere hvordan de aller dyktigste innen faget gjør det. Og her synes jeg både Terje Tønnesen og Richard Tognetti hos det australske kammerorkesteret utmerker seg.

Alt falt på plass
Kuusisto er allerede varm i trøya hos Det Norske Kammerorkesteret, halvannet år før han trer inn i sin nye rolle. I 2018 var han nemlig orkesterets kunsteriske gjesteleder. Tidligere har flere internasjonale musikere fylt denne rollen: først Martin Fröst (2014), François Leleux (2015), Steven Isserlis (2016) og Anthony Marwood (2017), så Kuusisto, og i siste omgang Arvid Engegård, som var fjorets gjesteleder.

Det Norske Kammerorkester under øving med Pekka Kuusisto denne uka. (Foto: Bård Gundersen)

– 2018 var første gangen jeg kom hit, og vi satte opp et strålende program som blant annet inneholdt Joseph Haydns avskjedsymfoni og Beethovens fiolinkonsert. Vi hadde det så gøy under øvingene, og i forkant av konserten vår her i Universitetets Aula fremførte vi det hele også i en liten kirke i Biri, mimrer han med et smil.

Da de skulle spille den konserten, skjedde noe unikt. Alt bare falt på plass, forteller han.
– Istedenfor å kjenne på den sedvanlige nervøsiteten, opplevde jeg det heller som om vi skulle ha spilt for vår nærmeste familie. Siden kom jeg tilbake for å medvirke i Klubb Klassisk (Det Norske Kammerorkesterets konsertserie for ungt publikum, journ. anm.) sammen med blant andre Sara Övinge. Og igjen kjentes det veldig riktig ut, alt sammen. Du vet, den følelsen av komfortabelhet som oppmuntrer deg til å være eksperimentell, samtidig som du føler deg trygg. Og inspirert.

Organisk nyskapning
Det Norske Kammerorkesterets direktør, Per Erik Kise Larsen, mener Pekka Kuusisto er den perfekte etterfølgeren til Terje Tønnesen.
– Kuusisto bygger sitt kunstneriske univers på mange av de samme grunnverdiene som de vi har gjort til orkesterets varemerke med Terje, sier han.

Kise Larsen trekker frem dristighet og lekenhet som to av stikkordene. Pekka Kuusisto er enig:
– Jeg tror hverken Terje eller jeg er særlig interessert i å gjøre ting på nøyaktig samme måte som før, mener han.
– Samtidig tror jeg vi har noe annet til felles: at vi begge trenger å finne en helt klar motivasjon for endringen, og for hva vi holder på med. Ingen av oss ønsker å plutselig få en vill idé, for så å bygge opp fundamentet for den etterpå. Nyskapningen må komme organisk, fra en konkret motivasjon et sted. Det er sunnere på denne måten, synes jeg.

Det Norske Kammerorkester øver med Pekka Kuusisto. (Foto: Bård Gundersen)

Syngende kirurger
– Både Terje og jeg har heldigvis et stort nettverk med likesinnede orkestre på samme størrelse, over hele verden. Noen av musikerne her er folk som har spilt i for eksempel Mahler Chamber Orchestra, og vi bruker hverandres nettverk for å finne ny inspirasjon.

Han illustrerer med et nylig eksempel, fra en tur til Glasgow.
– Jeg var så heldig å få se et nydelig strykerband der, som går under navnet the Scottish Ensemble. De fremførte en helt ypperlig kammeropera hvor hele gruppen ikke bare spilte instrumenter, men også sang og spilte skuespill. Operaen handler om tidenes første hjertetransplantasjon, så de to sangerne spilte rollene som den som fikk hjertet sitt fjernet, og den som mottok det.

Når du ser noe så unikt, blir du bare målbundet, forteller han med begeistring.
– Du begynner å tenke på hvor mange uker med øvinger noe slikt krever. Og hvordan i all verden man kommer på en slik idé. Og jeg får ikke lyst til å kopiere det, men jeg blir jo svært inspirert av hvordan de bryter med normene for et strykerband, eller et kammerorkester som sådan.

Han forteller at han måtte rett til skrivepulten for å drodle nye idéer etterpå. Og at det er nettopp slike ting han vil gjøre selv i Oslo fra høsten 2021 av: å sprenge grenser, å ikke se seg fornøyd med det første og beste man kommer på.

– Det er planen, sier han med et smil. Og trer opp på scenen i sitt nye hjem: Universitets Aula i Karl Johans gate, Oslo.