Mestermøte i Nidaros

Maria Magdalena
Sinikka Langeland (sang, kantele)/ Lars Anders Tomter (bratsj) / Kåre Nordstoga (orgel)
Innspilt i Nidarosdomen, Trondheim
Utgitt på Lawo Classics i oktober 2021

Platecoveret til Maria Magdalena.   (Foto: Morten Krogvold / Artwork ved Anna-Julia Granberg - Blunderbuss)

Tolv år etter albumet Maria’s Song, Sinikka Langelands høyst personlige sammensetning av folketoner om Jomfru Maria og J.S. Bachs musikk, er det en annen Maria som står for tur.

Maria Magdalena er et fortellende, ambisiøst stykke musikk der Langeland fletter norske Magdalena-ballader med suiter, kantater og konserter av den gamle mesteren. Med Kåre Nordstoga ved orgelet i Nidarosdomen og Lars Anders Tomter som spiller cellomusikk på bratsj, er det et sjeldent mestermøte. De gamle tonene låter så levende som de noen gang har gjort.

Syndige Magdalena
Mytene om Maria Magdalena spriker i mange retninger.

De norske middelalderballadene forteller om en «syndig» Magdalena, som hadde fått barn med både sin bror, sin far og presten, og som gjorde bot for seg ved å leve i årevis i villmarken (at det var Maria Magdalena som behøvde å gjøre boten, er en sak for seg). I tekstheftet forteller Langeland at disse visene gjerne ble sunget av alenemødre. Kanskje for å finne en slags trøst, eller kanskje med sarkasme for å peke på den urettferdige behandlingen hun ble utsatt for.

Hore-stempelet har kommet til av ulike årsaker.

I de bibelske evangeliene er det Maria Magdalena som bringer nyheten om at Jesus var stått opp fra de døde til disiplene, og hun nevnes av alle som en sentral støttespiller for Jesus. Hore-stempelet har kommet til av ulike årsaker. I år 591 slo Pave Gregor fast at den syndige kvinnen (forstått som prostituert) som i Lukasevangeliet vasker føttene til Jesus og tørker dem med håret sitt, er den samme Maria Magdalena som nevnes i de andre evangeliene. Bildet festet seg. Først i 1969 innrømmet den katolske kirken at det ikke egentlig var grunnlag for dette i Bibelen.

Men også en annen Maria-helgen kan ha hatt innflytelse på fortellingene, påpeker Langeland. Maria fra Egypt, «botferdige kvinners skytshelgen» var prostituert i Alexandria, og dro ut i ørkenen for å gjøre opp for syndene sine – en historie ikke ulik de norske middelalderballadene.

Oppstandelsen
Langeland bruker flere kilder i sine sanger. Hun åpner albumet med å synge «Maria gikk til kilden», stemmen alene i det klangrike kirkerommet i Nidarosdomen. Tonene er etter Anne Hansdatter Hynne i Grue, og ordene er Langelands egne. Her kommer nok en Magdalena-historie inn, fortellingen om kvinnen med syv onder i seg som fordrives av Jesus, denne med røtter i evangeliene til Lukas og Markus:

Maria gikk til kilden
Jesus Christus
Drev sju onde onder
Ut av Maria Magdalena

Sangen avsluttes med at Maria Magdalena ser Jesus bli gravlagt, og det bygger bro til Bachs fantasi over «Christ lag in Todesbanden» («Se Krist, som lå i dødens bånd»). Kåre Nordstoga spiller på Nidarosdomens store Wagner-orgel fra 1739, og spesialiserte lyttere kan kanskje identifisere registereffektene ved hjelp av den detaljerte tabellen i tekstheftet. Ikke-organister trenger kun ører for å høre musikaliteten i spillet. Det myke vinner over det harde, det talende over det basunerende, det spørrende over det påståelige.

Videre forteller Langeland gjennom sangen hvordan Maria Magdalena kom til graven og oppdager at Jesus er borte. «Maria Magdalena så frelseren» gjentas som et omkved, og i en særlig vakker folketone etter Ingebjørg Hagen fra Heddal i Telemark, beskrives Maria Magdalenas møte med Jesus etter oppstandelsen. På oppfordring fra Jesus går hun til disiplene og forteller hva hun har sett.

Bachs cellosuiter, hyllet som nærmest guddommelige i seg selv, satt sammen med Marias visjon, gir en autoritet til hennes erfaring som hun ikke alltid har hatt.

Uro og tvil
Her passer de jublende tonene i Bachs Orgelkonsert i G-dur, BWV 592 godt inn. Men uroen kommer raskt over disiplene i møte med Maria. Langelands kantele (den horisontale bordharpen er Finlands nasjonalinstrument) låter metallisk og mystisk, og blir et preludium til Cellosuite nr. 6 i D-dur, for anledningen spilt i G-dur på Lars Anders Tomters varmtklingende bratsj. Her improviserer Langeland både oppå og mellom tonene, og effekten er både sosialt og musikalsk radikal. Bachs cellosuiter, hyllet som nærmest guddommelige i seg selv, satt sammen med Marias visjon, gir en autoritet til hennes erfaring som hun ikke alltid har hatt.

Dramatisk når det et slags høydepunkt i nest siste spor, der Peter er skeptisk til Marias fortelling og sår tvil om at Jesus virkelig talte til henne. Det er disiplene som til slutt tar hennes side og sier:

Men har Frelseren gjort henne verdig,
hvem er da du at du forkaster henne?
Frelseren kjenner henne meget godt
Han elsket henne mer enn oss.

Det hele avsluttes med Allein Gott in der Höh sei Ehr, BWV 664 (omslaget identifiserer den feilaktig som 676). Det er en avmålt avslutning, spilt med myke toner, og det låter gledelig uten å være triumferende eller selvhevdende.

Vellykket oppskrift
Sinikka Langelands Maria Magdalena er ikke ny musikk, selv om utgivelsen kom først nå. Opptaket i Nidarosdomen ble gjort tilbake i 2008, før utgivelsen av Maria’s Song. Denne gangen er det plateselskapet Lawo som utgir musikken, i stedet for det prestisjetunge ECM, som utga både Maria’s Song og flere av Langelands senere plater.

Sinikka Langeland. (Foto: Morten Krogvold)

Jeg vet ikke hvorfor ECM ikke tok denne. Kanskje det var klart fra begynnelsen at det var historien om Jomfru Maria som skulle prioriteres. Det ville i så fall ikke være første gang for Maria Magdalena.

Eller kanskje så de ikke behovet for flere såpass like prosjekter i katalogen. For det er ikke til å komme bort fra at Maria Magdalena følger samme oppskrift som Maria’s Song. Det er heller ingen hemmelighet – Langeland, Nordstoga og Tomter har spilt musikken på konsert flere ganger siden opptaket, og presentert de to konsertkonseptene som «søsterkonserter».

Maria Magdalena er uansett et arbeid som fortjener å finnes i lydfestet form. Historien er gripende, Langelands kunnskap og originale visjon kommer godt fram, og spillet er lydhørt, respektfullt og uhyre musikalsk fremført av alle tre.