Marcus Paus (Foto: Roar Vestad)

Marcus Paus: Museet og reservatet

Det meste av kunstmusikken er et museum for fortidens musikk. I utkanten bor dagens kunstmusikk i marginale, statsstøttede reservater. Finnes noen vei fremover? Komponist Marcus Paus er først ut av tre med refleksjoner over den klassiske og samtidsmusikkens evne til å bevege og berøre.

Kalender

Lørdagsopera 8. oktober

08/10/2022 Kl. 15:30

Oslo

DYPT NEDE I DET BLODRØDE RØDVINSGLASSET

12/10/2022 Kl. 19:3012

Viken

Ada – Hun som skaper

14/10/2022 Kl. 20:00

Oslo

Ballade samarbeider med tidsskriftet Minerva om republisering av tre tekster som reflekterer rundt klassisk og samtidsmusikk, med et spesielt blikk på dens evne til å berøre og bevege. Først ut i rekken er komponist Marcus Paus. De to neste tekstene er skrevet av komponist, musikkskribent og kritiker Emil Bernhardt og redaktør av Minerva, Nils August Andresen, og publiseres de påfølgende dagene. Tekstene ble publisert i Minervas papirutgave mars/april, og på nettsidene til tidsskriftet (bak betalingsmur). 

 

Av Marcus Paus, komponist

 

En to-årig fermate er over, og vi er omsider på vei inn i neste takt av musikkhistorien.

Og mens fortumlede institusjoner stabler seg på bena, er det kanskje betimelig å drodle litt om klassisk musikk og klassisk musikkultur.

Til å være et begrep som forbinder levende praksis med en mer enn 1500-årig historie, er selve betegnelsen «klassisk musikk» relativt ny, først brukt i England på 1700-tallet for å beskrive den daværende kanon av verker som utgjorde kjernen av aktivt repertoar, og dernest på første halvdel av 1800-tallet for å beskrive en tenkt gullalder fra Bach til Beethoven. Både repertoaravgrensningen og gullaldertenkningen er vedvarende aspekter ved klassisk musikk også i dag. I begge tilfeller handler det om musikk som skriftkultur. Og i likhet med andre klassiske tradisjoner dreier det seg om et bevaringsprosjekt, men også en måte å tenke og organisere musikk på.

Skrift er utenfor tid. Det er ettertankens og overblikkets domene. Det inviterer til en annen type faglighet og en annen type utfoldelse enn det muntlig traderte. Som skriftlig musikk skulle også den klassiske musikken historisk sett kjennetegnes nettopp ved sin horisontale (polyfone), vertikale (harmoniske) og formelle kompleksitet (underforstått til forskjell fra folkemusikk og populærmusikk).

Klassisk musikk var samtidsmusikk
Den skriftlige vestlige musikken har alltid vært et institusjonsbarn. Unnfanget og født i kirker og i klostre, oppvokst ved hoff og i fyrstehus, og underveis fostrende egne institusjoner i form av nye sjangre og ensembler, og de rammeverk som må til for å drifte dem. Og nå i vår egen tid tilsynelatende stedt til hvile blant disse.

I tidsperioden begrepet først beskrev, handlet det likevel først og fremst om levende tradisjon. Klassisk musikk var, med få unntak, samtidsmusikk. Kun i forrige århundre ble skillet mellom det nyskrevne og det forgangne markant, og i fortidens favør.

Tradisjonell musikkhistorie handler gjerne om dissonansens frigjøring, fra Wagner og Debussy til Schönberg og Boulez og beyond. Det 20. århundrets modernistiske strømninger representerte tiltagende brudd med det fellesspråk vestlig klassisk musikkultur hadde hatt som utgangspunkt i ca. 200 år. Oppløsningen av parametre som tonalitet, melodikk og form ble etter hvert så fremmedgjørende at den nyskrevne musikken liksom skilte lag med den klassiske, og dannet sin egen tradisjon.

Enten det skyldes manglende tillit til det nyskrevne, eller bare idéen om at fortiden er bedre, så har vi mer eller mindre utdefinert oss selv fra den klassiske musikkens narrativ.

Konsekvensen av dette skillet ble at samtidsmusikk utgjorde en stadig mindre del av repertoaret ved de store institusjonene. Disse lukket seg for sin del om tiden fra Beethoven til Mahler, sånn omtrent, med en håndfull navn på hver side av avgrensningen medregnet, og av nyere navn stort sett komponister som i sitt tonespråk var gjenkjennelig «klassiske», sin modernitet til tross.

Museet og reservatet
Dagens klassiske institusjoner fungerer primært som museer, der vår egen tid slipper til mest som fotnoter til fortiden, innkvotert og kuratert for å matche og gjerne kommentere øvrig program. Det finnes et visst tilsig av nytt repertoar, bevares, men det vanligste er at nye bestillingsverker får sin urfremførelse, for siden å stilne. Det kan virke som anledningen et verk blir skrevet til er viktigere enn verket i seg selv.

Enten det skyldes manglende tillit til det nyskrevne, eller bare idéen om at fortiden er bedre, så har vi mer eller mindre utdefinert oss selv fra den klassiske musikkens narrativ. Levende klassisk musikkultur eksisterer primært på utøvernivå, der en velkjent kanon turneres i konstant reprise, drevet frem både av institusjonene, men ikke minst også av internasjonale agenturer med ansvar for solister og dirigenter, der alle skal gjøre sin Beethoven-syklus eller sin Sibelius’ fiolinkonsert. Kanskje gir det i dag vel så mye mening å snakke om klassisk musikkindustri som klassisk musikkultur.

Kanskje er det betegnende for vår tid at det skapende ansvaret i så stor grad blir overført til institusjonene selv. En slags New Public Management-modell for kulturforvaltning.

Samtidsmusikken, i hvert fall i sine modernistiske og avantgardistiske inkarnasjoner, har på sin kant tilpasset seg en slags reservat-tilværelse, opprettholdt av interessegrupper, festivaler og egne ensembler. En sårbar utmark beskyttet av statsstøtte.

1500 års historie er over
Dette skillet mellom klassisk musikk og samtidsmusikk, og den nyskapte musikkens underrepresenterte posisjon innad i de klassiske musikkinstitusjonene, svekker den klassiske musikkens kulturelle relevans.

Man forsøker å kompensere for dette gjennom nennsom kuratering og iscenesettelse. Slik er for eksempel opera blitt regissørenes arena, ikke komponistenes. Nyskapning skjer innen rammene av det allerede skapte. Uansett hvor fantastiske resultatene blir, sementeres inntrykket av at opera var noe man skrev før i tiden.

Og kanskje er det betegnende for vår tid at det skapende ansvaret i så stor grad blir overført til institusjonene selv. En slags New Public Management-modell for kulturforvaltning.

Det betyr at vår tid primært må speile seg i annen musikk enn den klassiske. 1500 års hegemoni er brutt. For vi trenger å speile oss i vår egen tid. Uansett hvor store Bach, Beethoven, Mozart, Brahms eller Mahler var, så tilhørte de andre tider, med andre ører og erfaringer enn våre.

Et nytt fellesspråk?
Men det finnes fortsatt et behov for klassisk musikk. Eller snarere: Det finnes fortsatt et behov for en type musikk som kun kan skapes med utgangspunkt i et klassisk håndverk, men skrevet i dag.

Dette ser vi ikke minst i underholdningskultur, der orkestermusikk fremdeles akkompagnerer både film og spill. Og nettopp denne musikkens kulturelle nedslagsfelt er løfterikt nok til at det kanskje kan peke frem mot en ny relevans for klassisk musikk også i bredere forstand.

Et aspekt ved denne musikken er at den er eklektisk. Den er ikke bare basert på senromantiske troper, men tar opp i seg det den trenger av andre tider, tradisjoner og uttrykk, alt etter hva dramatisk kontekst tilsier. Resultatet er et slags nytt fellesspråk som faktisk speiler bredden av vår moderne musikalske erfaring.

Konserter med film- og spillmusikk er blitt en viktig del av kontaktflaten mellom orkestre og publikum, med appell også til svært mange som ikke ellers oppsøker klassiske konsertarenaer. Og der slike konserter før gjerne ble sett som en anledning til å rekruttere publikum til det øvrige sesongprogrammet, har det gradvis vokst frem en bevissthet om denne musikkens egenverdi.

Uansett vitner denne musikkens popularitet og innflytelse på nye generasjoner komponister om at klassisk musikk fremdeles er en levende tradisjon i utvikling, med evnen til å bevege og begeistre oss, dersom vi bare velger å slippe den til.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Instituttleder ved Musikkonservatoriet

Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag (UMAK)

Daglig leder

Det Norske Jentekor

Daglig leder

Balansekunst

Sekretær

Furestiftelsen

Professor i horn

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev