Komponisten i lego (Foto: Privat)

Lyden av barnerommet

Bente Leiknes Thorsen bruker lyden av egne barn i musikken sin og pirker i et av de siste tabuene rundt kvinner og kunst.

Kalender

Høstscena, Ålesund Teaterfestival

29/09/2021 Kl. 12.00

Møre og Romsdal

Operapub på Røverstaden

29/09/2021 Kl. 19:00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

29/09/2021 Kl. 18.00

Oslo

Bente Leiknes Thorsen – Unleash (CD, Mere Music, 2020). Innspilt av Kringkastingsorkesteret, dirigert av Peter Szilvay.

«Det finnes gode kunstnere som har barn. Selvfølgelig gjør det det. De kalles menn.»

Da den britiske kunstneren Tracy Emin svarte på spørsmål om egen barnefrihet i et intervju i 2014, skapte det overskrifter. Hun fikk kunstverden til å debattere: Er det egentlig mulig å være mor og kunstner på én gang?

Spørsmålet er ikke egentlig kvinnespesifikt. Det handler om hvorvidt man kan være en god forelder og en stor kunstner samtidig. Men så lenge familieansvar fortsatt i størst grad faller på kvinner, forblir det et kvinnespørsmål. At det å få barn er døden for kreativt arbeid, er for mange ikke bare en seiglivet myte.

Kunstnermyte og tidsklemme
Selv om den store, beethovenske ideen om kunstneren som egenrådig einstøing har slått store sprekker de siste tiårene, hersker det fortsatt en forestilling om at familieliv og stort – virkelig stort – kunstnerskap ikke går i hop.

Komponist Bente Leiknes Thorsen (Foto: Andreas Ulvo)

Kunsthistorien er smekkfull av historier om kompromissløse kunstnere, en egenskap som ikke er særlig kompatibel med vellykket foreldreskap. Mennene forsømmer familiene sine (i beste fall overlater de dem til kompetente koner), og kvinnene, inntil ganske nylig, når opp ved å velge bort barn og familie. De barnefrie eksemplene finnes over hele kunstfjøla: Jane Austen, Georgia O’Keefe, Frida Kahlo, Sigrid Undset, Laurie Anderson, Marina Abramovic (som har sagt lignende ting som Emin). Doris Lessing var kjent (og utskjelt) for å forlate barna sine for å skrive.

I dag har kanskje ikke kvinnelige kunstnere kniven like tett på strupen – barn er ikke mors ansvar alene, og familie betyr ikke nødvendigvis kroken på kunstnerdøren, i hvert fall ikke med én gang. Men det er et tidsproblem som fortsatt er langt fra løst. Å skape stor kunst, enten det er å skrive, komponere, male eller lage performancekunst, tar tid. For de aller fleste tar det tid på en annen måte enn en time eller to på kvelden etter at ungene har lagt seg. Selv kunstnermødre med reale partnere kjenner sannsynligvis på utilstrekkeligheten.

Å godta at kunst og barn ikke går sammen, er å godta noen helt utgåtte idealer om både kunst- og familieliv.

Kanskje var det mest dette Tracy Emin tenkte på i 2014. «Jeg hadde enten vært hundre prosent mor eller hundre prosent kunstner. (…) Å ha barn og å være mor… Det ville vært et kompromiss å være kunstner samtidig,» utdypet hun den gangen.

Hun har et poeng. Men å godta at kunst og barn ikke går sammen, er å godta noen helt utgåtte idealer om både kunst- og familieliv. Idealer som baserer seg på at kunstnere kun kan leve på den måten menn gjorde før kvinnefrigjøringen, uten ansvar for alle de tingene som må gjøres i løpet av en dag for å få et familieliv til å fungere.

Barnestemmen som materiale
I en slik kontekst er det spennende å se hvordan komponist Bente Leiknes Thorsen bruker lydmateriale fra egne barn i musikken sin. Andelen kvinner blant norske komponister er som kjent pinlig lav, og selv om vi ikke har norsk statistikk som viser at familieetablering er årsaken (kvinnene er knapt å finne på komposisjonsstudiene engang), gjør skjevfordelingen at en del perspektiver uteblir fra norsk kunstmusikk.

Ett slikt perspektiv er morsrollen. Thorsen har tatt opp lydene fra sin egen sønn – pludring, gråt, tuting, sang og latter – og bruker stemmen hans som katalysator for orkestermusikk.

Hennes nye plate Unleash (Mere Records) er en samling med fire verk, innspilt av Kringkastingsorkesteret og dirigert av Peter Szilvay. Med barnlig løkkeskrift på omslaget, bilder av legofigurer og tekster som fletter morsfølelse og kunstnertrang, er Thorsen ikke redd for å fremstå som en «kvinnelig komponist»:

jeg brydde meg aldri så mye om ultralydbildene
men
å lytte til hjerteslagene til han som skulle bli min førstefødte
for aller første gang
det var

en følelse jeg ikke har ord for

når
han skriker så høyt som bare han kan
han skulle ha sovet nå
i vogna
jeg fortsetter å gå
og gå
og det eneste jeg tenker på
er hvordan hans høyfrekvente skriking vil se ut på et spektrogrambilde

Jeg er ferdig
Åpningssporet «Nattasang fra andre siden av havet» fungerer som et kort preludium, knapt to minutter langt. Små instrumentale gester skyter forsiktig frem over et teppe av hviskede, utydelige konsonanter og lyden av babypludring. Tekstheftet antyder at verket oppstod første gang komponisten var vekk fra sønnen mer enn en helg, men det er noe med stemningen som får meg til å tenke at nattasangen er mer til trøst for den fraværende moren enn den forlatte sønnen.

Tittelsporet «Unleash» er også et temmelig rolig stykke, på tross av den dramatiske tittelen. Myke orkesterklanger av strykere og treblåsere ispes opptak av barnestemmen – tutelyder, gråt, sang og rop. Her lar Thorsen orkesteret gå i dialog med babylydene i større grad. Barnets tuting møtes med ekko fra en trompet, og utålmodige skrik svares med jamrende hyl fra strykerne. Nordheimske klangdryss deler verket inn i biter, og lytter man nøye, kan man høre noen av de samme stemmeopptakene som er brukt i Nattasang.

«Sangbok – Minnespill (versjon 4)» er platens mest omfattende verk, på over 20 minutter. Her høres det ut som opptakene er gjort over lengre tid, fra de knirkete lydene av en sovende baby til konkrete beskjeder som «Nei, mamma», «Jeg synger en sang,» og det velkjente, svingende ropet «Jeg er fer-dig!». Her er også virkemidlene flere: En kvinnelig stemme er med, og noen opptak er gjort utendørs, komplett med sus fra trafikk og knasing av sko på bakken.

Møtet mellom dette, den spontane barnestemmen, og noe av det mest konstruerte i musikkverden, orkesterpartituret, skaper en spennende kontrast.

Likevel virker metoden å være den samme. De orkestrerte delene er beskjedne, ofte bare et knippe frittstående toner, sjelden spilt av flere enn noen få musikere på en gang. Det kunne blitt ensformig – Thorsens minimalistiske stil åpner ikke for stor dramatikk – men verket har nok variasjon til å holde på interessen. Det kulminerer, hvis man kan kalle det det, i en bankesekvens der barnet vræler i bakgrunnen, før det hele synker ned i myke snorkelyder igjen.

Thorsens metode er konseptuelt fascinerende. Vi liker å tenke på lydene som kommer fra barn som umiddelbare, ufiltrerte, ekte – de er ikke-konstruerte fordi barnet ennå ikke har lært å ha baktanker. Møtet mellom dette, den spontane barnestemmen, og noe av det mest konstruerte i musikkverden, orkesterpartituret, skaper en spennende kontrast.

Nøktern observasjon
Selv om jeg ser på Thorsens arbeid som en feministisk praksis, skal jeg likevel ikke legge altfor mye i den «kvinnelige opplevelsen» i musikken. For sannheten er at Thorsen holder ganske stor avstand til det emosjonelle i materialet hun bruker.

Stykkene på Unleash er langt fra eksplosjoner av morskjærlighet, overveldelse eller nyfunnet åndelighet. Tvert imot. Selv om morskap og småbarnsliv for de fleste innebærer enormt sterke følelser, holder Thorsen musikken på et påfallende nøkternt nivå. Unleash er mer observasjon enn erfaring, mer teknisk eksperiment enn emosjonelt gripende.

På et vis opplever jeg det som litt begrensende, som om det hele lander litt på siden av sitt eget potensial. Det kan være vanskelig å få grep om hva stykkene egentlig vil kommunisere utover å belyse de rent klanglige kvalitetene som ligger i babystemmen – tonehøydene, rytmene. Å bruke dette materialet uten å bruke de emosjonelle triggerne som også ligger her, virker som en tapt kunstnerisk mulighet. Barnegestene er mer enn pitch og lyd. De er invitasjoner til aktivitet, men litt for ofte opplever jeg orkesteret mer som et passivt speil enn en medspiller.

Kanskje er det derfor jeg trekkes mest mot platens siste stykke, det snaut fem minutter lange «Ingenting». Også her hører vi sovelyder, en langsom, bølgende pust som blåser gjennom hele stykket. Fuglelyder og sporadisk bilsus får meg til å tenke på tidlige, uforstyrrede morgener. Beskjedne instrumentalfigurer sniker seg forsiktig inn, som om de er redde for å forstyrre øyeblikket. Stemningen er skjør og tydelig, og verket våkner langsomt til en voksen sangstemme som åpner seg i et lekent skrik, før det daler ned og forsvinner i lyden av sildrende vann og en barnestemme som mumler: «Ingenting».

Det er som om både setting, emosjonell stemning og musikalsk effekt er tydeligere i dette verket enn de andre. Det er fortsatt personlig, men på et nivå mindre privat – kanskje fordi barnestemmen fremstår mindre styrende i dette verket enn de andre. Den er underordnet lydkurateringen og det som virker som en mer renskåret musikalsk idé. For denne lytteren blir musikken mest spennende når barnestemmen brukes som aktivt virkemiddel heller enn som passivt studieobjekt.

Feministisk viktig
Holdningen til morskap og kunstnerskap som Tracy Emin pekte på, er ikke en sannhet. Men den belyser hvor vanskelig det fortsatt kan være for mødre å finne tid, penger og armslag nok til å være dedikerte kunstnere samtidig. Det avslører også en lei forestilling om at barn ikke har noen plass blant folk som driver med Stor Kunst.

Globalt er hun ikke alene, men i det norske kunstmusikklivet er Thorsen en forholdsvis ensom svale.

Derfor er Thorsens metode viktig. Som kvinnelig kunstner er bare det å tørre å bruke småbarnslivet som materiale en måte å bryte den forestillingen. Thorsen tar risikoen uten å være redd for merkelappene, og hun skaper lyttbare eksempler på et integrert kunstner- og familieliv.

Globalt er hun ikke alene, men i det norske kunstmusikklivet er Thorsen en forholdsvis ensom svale. Det er modig. Unleash er et spennende stykke musikk som sannsynligvis ikke hadde eksistert om ikke den kvinnelige komponisten Thorsen hadde hatt barn å lytte til.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev