Lasse Marhaug: Hot Action Sexy Karaoke Music for Loving

Av Arvid Skancke-Knutsen

Lasse Marhaug tar med seg «NorNoise»-utgivelsen på veien, når han i disse dager legger ut på sin første norske soloturné siden 1998.

— Dette er et dokument over det vi gjør. Og jeg tror den kan bli lagt merke til, sier Lasse Marhaug. – Samtidig er det viktig at en utgivelse som ”NorNoise” ikke bare skal preservere miljøet, men også forhåpentlig inspirere andre, ved å vise at dette grunnleggende er en veldig åpen og inkluderende scene. Om vi kan påvirke en ny tyveåring til å begynne å leke seg med lyder, er det en bra ting. Det hadde vært fint å kunne pensjonere seg.

Lasse Marhaug er bare 30, og mener forhåpentlig ikke det sistnevnte så alt for alvorlig. Tross alt finnes det folk i støyscenen som har holdt på dette i rundt et kvart århundre.

— Jeg tror folk klarer å forbli vitale, så lenge de ikke glemmer hvor de kommer fra. Jeg tror ikke det egentlig er noen stemplingsdato på folk som driver med dette. Folk som Otomo Yoshihide og Masami Akita høres like freske ut i dag, som da de startet. Så lenge intensjonene er ærlige, kan musikken og musikerne holde seg svært lenge. Bare se på en del av tingene til Xenakis fra 50-tallet, som virkelig viser en musikalsk råtass.

”NorNoise” begynte som en dokumentar om Lasse Marhaug, som den gangen var bosatt i Trondheim. Prosjektet ble påbegynt i 2001, og vokste fort til å bli et dokument over støyscenen generelt – med intervjuer og filmopptak med musikere som Tashimaru Nakamura, Masami ”Merzbow” Akita, Otomo Yoshihide og Francisco Lopez, samt norske størrelser som Tore Honoré Bøe, Maja Ratkje og Helge Sten.

Tom Hovinbøle, som er mannen bak den to timer lange dokumentaren, peker på nettopp 2001 som et viktig år for den norske støyscenen. En rekke internasjonale utøvere spilte konserter i de større norske byene dette året, samtidig som Smalltown Supersound ga ut samlealbumet ”Le Jazz Non” med bl.a. Supersilent, Jazzkammer, Lasse Marhaug, Kjetil D. Brandsdal og Electro Nova/ Elektro Nova. Samleplaten ble lansert som et norsk motstykke til en lignende samleplate med støy-orientert musikk fra New Zealand, som også bar tittelen «Le Jazz Non».

— I tillegg til å være en to timers DVD-utgivelse med konsertopptak og filmede intervjuer, inneholder ”Nor Noise” også en tolv spors samle-plate, som er tenkt som et oppdatert motstykke til nettopp ”Le Jazz Non: A Compilation of Norwegian Noise”. Vi ønsket ikke å lage noe soundtrack til DVDen, men heller vise noe av etterveksten som har vært de siste tre årene. Vi har bl.a. med artister som ikke en gang hadde begynt, da Tom startet arbeidet med filmen.

”If you ever thought feedback was the best thing that happened to guitars, well, Lou just got rid of the guitars.” – Lester Bangs om Lou Reeds “Metal Machine Music” i Creem, 1976.

— Jeg begynte å like ekstremrock på 80-tallet, og hører fremdeles på en del av det, forteller Marhaug. – Jeg liker den fysiske energien og trøkket i ting som tidlig Swans. Jeg elsket også ting som Slayer, Carcass og Napalm Death. Jeg falt derimot aldri særlig for black metal-musikken – det ble for mye posering og teatralskhet for min smak. Mine egne opptredener er mye av det motsatte: Det ser jo ikke ut som om jeg puster en gang.

På scenen er Lasse Marhaug som regel rolig bøyd over laptop’en sin, som han henter et vell av hektiske, hypnotiske og hamrende lyder fra.

— Men jeg kan også stå der med en gitar, selv om jeg egentlig aldri har lært å spille. Det har ikke noe si hva redskapet er. Jeg ser på musikken som noe fysisk, og vil gjerne at folk skal føle den. Derfor jobber jeg ganske ofte med volum – ikke for å skremme folk bort, men for å tilby en fysisk opplevelse.

Lasse Marhaug har stått bak rundt 150 utgivelser, både som soloartist og i et utall internasjonale og norske konstellasjoner. Drøyt tredve av dem er CDer i fullengde-format, det går an å spore opp et par dusin singler, mens resten er gitt ut på kassetter.

— Jeg gir aldri ut en CD uten å føle at den kan være verdt 150 kroner for en eller annen. Men vi har ikke samme distribusjon som et stort rockeband, så derfor er det bra med utgivelser rettet spesielt mot f.eks. det amerikanske eller det japanske markedet, bare for å være tilgjengelig der. I tillegg slipper jeg å gå i studio med materiale jeg har måttet øve inn på forhånd. Ting blir heller ikke nødvendigvis bedre om man flikker på dem i fem år. Jeg liker å få en idé, utføre den kjapt, og så gå tilbake for å se om den holder. Med en slik metode bevarer man også et element av improvisasjon. Jeg tror folk kan ta tak i hvilken som helst av CDene mine, og begynne å nøste der.

«Støymusikk er for samtidsmusikk mye av det samme som pønk var for rockemusikken på slutten av 1970-tallet og fremover en fem-ti års tid. Med de samme krav om å bli forstått og akseptert som «god fisk», og med mange svært kvalifiserte utøvere, både formelt gjennom utdanning og gjennom praksis.» – Jøran Rudi, NoTAM

Høsten 2001 ble Lasse Marhaug opptatt i Norsk Komponistforening – for øvrig som det eneste medlemmet i organisasjonens historie som ikke kan skrive noter. ”Jeg er forferdelig glad for at dette har skjedd, og håper inderlig det representerer et veiskille i Komponistforeningens historie”, uttalte daværende NKF-president Glenn Erik Haugland. ”Personlig ønsker jeg mer enn gjerne velkommen flere medlemmer fra det miljøet som Marhaug representerer.”

— Jeg synes det er fint å få aksept for det jeg gjør – også fra en komponist-vinkling. Jeg sitter ellers på et stort nettverk, og ser medlemskapet mitt i Komponistforeningen som en utvidelse av det. For meg er støyscenen en veldig sosial affære, der jeg reiser rundt, møter folk, og opplever nye situasjoner.

I den internasjonale støyscenen står utøvere fra land som Japan, New Zealand, Norge og USA i fremste rekke.

— Felles for de tre første landene er at miljøene er ganske samlet. Den japanske scenen er nok i en klasse for seg selv. I Norge er vi ganske priviligerte – det finnes en del gode støtteordninger, og det hender jo til og med at musikerne får honorarer fra tid til annen. I Japan og USA tenker ikke musikerne på offentlig støtte en gang – den finnes rett og slett ikke. Støtteordninger kan selvsagt bli en slags hvilepute, men i virkeligheten synes jeg folk får mye fornuftig ut av pengene. Vi trenger kultur – det er kultur som skiller oss fra dyrene. Det skulle bare mangle at staten ikke skulle bruke penger på kultur.

”Det er for mye tilbakeholdenhet og lydighet i musikken. For eksempel er såkalt alternativ rock ofte utrolig mainstream. De banda både ser og høres overraskende like ut. I et demokratisk samfunn må det være alternativer, på alle felter. Det handler om ytringsfrihet.” – Maja Ratkje til Dagbladet, 2004.

— Nesten all popmusikk er bygd opp rundt vers og refreng, med muligheter for allsang og sånt. Jeg har aldri hatt interesse av å jobbe innenfor en slik form, og har heller aldri lært meg det håndverket. Det er så mange som skriver musikk innen det formatet, så hvorfor skulle jeg også gjøre det? Og på den annen side: Hva er egentlig ”støymusikk”? Er det bare en betegnelse som noen har funnet på – et nytt navn på gammel musikk? Jeg synes folk ofte er ganske åpne for hva vi driver med, og tar det til seg med et åpent sinn. Det er gjerne pressen her hjemme som fremstiller oss som smale og sære.

Det siste er kan hende i ferd med å endre seg litt. Da Lasse Marhaug i april i år slapp den glitrende CDen ”The Shape Of Rock To Come” på Smalltown Supersound, fikk den rimelig mye oppmerksomhet – og terningkast fem i både Dagbladet og Dagsavisen.

— Vi har kanskje ropt så lenge at folk faktisk hører på oss nå. Den rene sjokkeffekten er nok i ferd med å legge seg, selv om musikken fremdeles smeller ganske kraftig. Samtidig var jeg innstilt på å lage et album som skulle være ganske lyttevennlig, og operere innenfor klassiske former. Åpningssporet bygger seg f.eks. ganske sakte opp, og prøver å dra inn lytteren på den måten. Elementene blir introdusert gradvis, og det tar nærmere ti minutter før volumet når maksimum. Jeg vet at platene på Smalltown har muligheter til å nå ut til et større publikum enn mye av det andre jeg gjør. ”The Shape…” er fremdeles en ganske massiv plate, men uten så mange lag som en del andre av mine utgivelser. Sånn sett er det en ganske ”kommersiell” og tilgjengelig utgivelse. På samme tid ga jeg ut en plate på det greske selskapet Antifrost, som stort sett består av tynne, enerverende freselyder. Det er en skive som nok til og med folk i mitt eget miljø har vanskelig for å høre på.

I hvilken grad tenker Lasse Marhaug på det han gjør som en karriere?

— I ingen grad. Jeg vokste opp med en pønk/DIY-tankegang, der du ikke forventer at noen skal gjøre noe for deg. Derfor må du sette i gang på egenhånd, og se hva som skjer. Den beste formen for karriere, er antagelig ikke å ha noen.

I neste del av dette intervjuet snakker Marhaug bl.a. om nettverksbygging, musikalske samarbeid og den hjemlige støyscenens tidligste år – samt mer om selve estetikken bak støymusikken. I mellomtiden kan alle interesserte lese mer om «NorNoise» på disse sidene fra OHM Records – eller gå til Marhaugs egne, omfangsrike hjemmesider på denne lenken.