Lange linjer og tett rytmikk

Torsdag 14. januar ble Terje Bjørklunds klaverkonsert urfremført i Olavshallen, med Trondheim Symfoniorkester og solist Tor Espen Aspaas. Dette sammenfalt – for undertegnede bekjent tilfeldig – med at komponisten ble slått til Ridder av første klasse av St. Olavs orden. Anledningen hadde nok slik sett en ekstra staselig innramming.
At det fremføres i Olavshallen føles ekstra riktig all den tid det er her Jazzlinja, under Musikkonservatoriet, befinner seg, en institusjon som Bjørklund selv var med på å legge grunnlaget for i form av et prøveprosjekt i 1979. Rammen er den årelange symfoniske tradisjonen Torsdagskonserten. Headliner denne kvelden er derfor Sibelius’ femte, som skal avslutte kvelden.

Effektiv opptakt
Før klaverkonserten fremføres Stravinskijs eksplosive symfoni i tre satser. Den formidles rytmisk tight under dirigent Daniel Blendulfs ledelse. Det symfoniske uttrykket har islett av klavertoner og forbereder oss dermed på urfremføringen av klaverkonserten fra Bjørklund. Det skal vise seg at de lette klavermelodiene i Stravinskijs stykke finner gjenklang i den mangslungne konserten som skal komme. Han understreker i programteksten hvordan han alltid har sett på seg selv som en komponist med én fot i den klassiske musikken og én i jazzen. Jeg er derfor spent på om innslag av improvisasjon også får innpass innenfor kveldens klassiske ramme.
Det viser seg helt fra solisten Aspaas får åpne verket, for snart har jeg fått et todelt inntrykk: På den ene siden er stykket preget av nydelige, lange melodilinjer og et nesten trolsk og repetitivt ledemotiv. På den andre siden er bruken av perkusjon påfallende. Uttrykket veksler i et stop-and-go-tempo der voldsomme perkussive fraser — de låter som innfall — og raske løp på klaver bryter det duvende, underliggende sujettet som hele tiden vender tilbake. Det er som om et langsomt fremskridende symfonisk uttrykk stadig prøver å bremse de livlige innspillene. Det oppstår nesten en kamp – ikke mellom utøverne, men i komposisjonen selv.

Det er ikke helt lett etter én gjennomlytting å bestemme seg for om denne vekslingen blir litt for mye av det gode, men førstesatsen skjerper i hvert fall sansene og forbereder publikum på at Bjørklund liker å jobbe med uventede koblinger. Men det trolske ledemotivet sitter som et skudd umiddelbart og henger igjen i bevisstheten.
Små innfall i store landskap
Andresatsen er, ikke overraskende, rolig. Orkesteret trekker svært langsomt opp skiftende melodilinjer, og uttrykket tenderer mot filmatisk glidende, det åpner opp et annet og større landskap. Men klaverinnslaget, eller snarere hele Aspaas’ fysiske tilstedeværelse foran og over klaveret, har et improvisatorisk preg. Bjørklund sitter i salen, og jeg myser over på ham idet han følger andresatsen med små (er de ubevisste?) håndbevegelser. Og det er kanskje nettopp i andre sats at komponisten selv er spent på Aspaas’ manøvrer, for midtveis reiser pianisten seg og napper iltert, tilsynelatende på impuls, i pianostrengene under lokket. Det er medrivende og da det hele lander i en overraskende dur befinner stemningen seg et sted mellom jazz og klassisk.

Det er ikke bare i programmet at Bjørklunds klaverkonsert er plassert mellom Stravinskij og Sibelius – den plasserer seg på sett og vis mellom dem også musikalsk.

Tredje sats kombinerer tilsynelatende elementer fra de to foregående. Perkusjonen, som var fraværende i andre sats, er tilbake med full kraft, kanskje i særlig grad den piskende skarptrommen. De lange melodilinjene driver det hele fremover, under fløytetriller og oppadstigende blåserløp, men nå i et noe raskere tempo. Det blir til tider ganske så heseblesende, og her får perkusjonen en desto viktigere rolle som markør, for dette kunne fort ha sklidd ut. Men rammene virker akkurat så løse at det er rom for innfall i styrke fra Aspaas, mye takket være Blendulfs innsats. Et tordnende dramatisk støt avslutter det hele.

Mellom to symfonier
Under Sibelius blir jeg sittende og tenke over urfremføringen som nettopp er over. Den vokser seg inn i den finske symfonien. Og etterhvert som de lange melodilinjene i Sibelius’ verk skinner ut i salen gjør en tanke seg gjeldende. Det er ikke bare i programmet at Bjørklunds klaverkonsert er plassert mellom Stravinskij og Sibelius – den plasserer seg på sett og vis mellom dem også musikalsk. Den tighte rytmikken hos russeren og de lange linjene og melodiene fra finnen later begge til å ha funnet plass hos Bjørklund, men med en kjerne som kanskje er mer jazz enn såkalt ‘klassisk-seriøs’ musikk, for å parafrasere Bjørklund selv. Jeg måtte bare høre Sibelius først, før dette kom frem.
Trondheim Symfoniorkester har flere ganger servert veldreide programmer, senest da Alban Berg med utmerket resultat ble koplet mot Mahlers fjerde. Til tross for at Sibelius’ femte er flott og fremføres likeså, er det ikke til å legge fra seg at rekkefølgen føles litt feil: Bjørklund burde ha avsluttet. Slik ville de to klassiske symfoniene bygget seg opp mot klaverkonserten og kanskje makset opplevelsen av dens allsidige karakter. Dette kunne kanskje også ha forsterket opplevelsen og inntrykket av programmet som helhet. Men dette er tross alt Torsdagskonserten. Og da er det vel slik at det skal ende i en velkjent symfoni og ikke en nyskrevet samtidssymfoni med kjerne i jazzen?