Lamento til Cissi Kleins minne

Når det forrige århundret skal oppsummeres, er det en hendelse som peker seg ut fremfor alle andre ­ de forferdelige konsekvensene av nazistenes rasehygieniske program. Jøder, sigøynere og homofile ble ansett som skadedyr, som måtte utryddes for å bevare “den ariske rasens renhet”. Av de europeiske jødene ble seks millioner utryddet i løpet av få år.

Ved inngangen til et nytt årtusen er det viktig å holde dette minnet levende. Igjen ser vi nazister marsjere i Europa. Gamle rasistiske tanker vendes mot nye grupper, og det gjøres stadige forsøk på å benekte historien, til tross for at det dreier seg om nær fortid.

Også fra Trondheim, byen med verdens nordligste synagoge, ble en rekke jøder deportert til utryddelsesleiren Auschwitz. Blant disse var den tretten år gamle Cissi Klein, som siden er kommet til å representere dem alle. Cissi ble hentet ut av klasserommet på Kalvskinnet skole en høstdag i 1942. Hun ble internert sammen med andre jødiske barn og kvinner i familiens leilighet i Trondheim, og deretter fraktet til Auschwitz, hvor hun ble sendt direkte i gasskammeret.

I ”Lamento til Cissi Kleins minne” forsøker komponisten å fange så mange av de emosjonelle sidene ved denne historien som mulig. Det viktige er ikke å fortelle historien fra A til Å, men å la emosjonene spille sammen i en stor dramatisk form som drives frem av en indre musikalsk logikk.

Men det finnes også dramatiske virkemidler som har klare utenommusikalske referanser ­ referanser som ikke levner noen tvil om at det er et tett forhold mellom komposisjonen og komposisjonens tittel. Dette finner vi et eksempel på allerede i åpningen av verket, hvor en solofiolin spiller en fri versjon av sangen “S’brent”. Denne ble skrevet av Mordecai Gebirtig, en polsk-jødisk dikter og sangkomponist som ble drept i Krakowghettoen i 1942. “S’brent” fikk stor utbredelse i så vel ghettoen, som i flere konsentrasjonsleire. Melodien blir ikke bearbeidet på en tradisjonell måte, men noen små melodiske vendinger inngår som del av det strukturelle grunnlaget for hele komposisjonen, noe som bidrar til at verket tidvis får en jiddisk karakter.

Et grundig intervju med Kleiberg i Adresseavisen finner du ved å følge denne lenken.