Kun det beste er godt nok

Jeg ankommer Henie Onstad Kunstsenter nærmere en time forsinket. Jeg skal møte Lasse Marhaug, musikkoordinator ved senteret, samt støymusiker, kurator, journalist, plateselskap- og forlagsmann. Jeg skal snakke med ham om Personal Best, musikkbladet han gir ut, og i stor grad skriver selv.

Marhaug møter meg i døra, mer eller mindre klar for neste avtale, i byen. For en gangs skyld lar han sykkelen stå, så kan jeg kjøre ham innover. Vi havner i en saktegående kø på motorveien. Opelen surkler og friskluftvifta suser. Sola skinner, det er en perfekt setting for en samtale.

— Hva fikk deg til å starte Personal Best?

— Det begynte med lysten til å dokumentere musikkscenen jeg beveger meg i. Jeg har drevet på i over 20 år, har fått en del kunnskap og innsikt, og denne ville jeg dele med andre. Dessuten visste jeg om mange interessante artister det burde skrives mer og bedre om. Jeg tenkte at det var riktig å bruke den posisjonen jeg har fått for å dokumentere det som er rundt meg.

— Er det en fordel å være musiker selv når du skriver intervjuer til bladet?

–Ja. Jo. Det er selvfølgelig lettere for meg å intervjue andre utøvere når jeg er det selv. Jeg intervjuer folk når jeg treffer dem, hvis de har tid. Etterpå har jeg et helvete med transkribering, redigering og finpussing. Flere ganger har jeg gjort intervjuer som ikke ble til noe. Noen av de jeg har snakket med har jeg måttet intervjue flere ganger. Mye må klaffe.

Les også: [link id=68219 title=»Betydningen av å lytte«]

–Hva er mest utfordrende når du skriver intervjuene dine?

–Målet er jo å gi et personlig innblikk i de artistene jeg intervjuer. Jeg vil komme tett innpå dem. Dessuten vil jeg at dette blir intervjuer som i ettertid blir stående igjen som små tidskapsler. Dokumentasjon er alfa og omega. Historiene må ned på papiret!

Marhaug humrer over ettertrykket av setningen. Fra en bakgrunn med turneer på små undergrunnsklubber, jobber han nå i en av Norges tyngste kunstinstitusjoner. Kontaktnettet er nødvendigvis blitt stort med årene.

–Jeg vil anta at intervjuobjektene står i kø?

–Ha, ha, joda flere har spurt meg om de ikke kan bli skrevet om i bladet, men de fleste skjønner at dette ikke er et vanlig magasin. Jeg intervjuer ikke folk bare fordi de er aktuelle med en ny plate. Samtidig har jeg ikke satt noen grenser for hvem som skal intervjues. Det er mitt blad og jeg gjør som jeg vil. De fleste intervjuede har så langt vært innenfor musikk og performance-feltet, men framover har jeg lyst å snakke med folk innen film, foto – eller astronomi, for den saks skyld.

–Du snakker med intervjuobjektene med en nærhet som er sjelden i eksperimentell musikkpresse. Hvordan kom du fram til intervjumåten din?

–Altså, jeg er ingen journalist. Jeg jo kan ikke skrive. Derfor fant jeg ut at samtaleformen var det som funka best for bladet. Jeg savnet å lese de gode samtalene som man så ofte har. En av grunnene til at det funker er at jeg kjenner intervjuobjektene, som er mennesker jeg kjenner og omgås med ellers også. Phill Niblock er for eksempel den triveligste fyren du kan tenke deg, men hvis du leser om arbeidene hans kan det virke tørt og intellektuelt. Derfor gjorde jeg et intervju med ham hvor vi snakket om hans lidenskap for bilkjøring. Det virker kanskje useriøst, men jeg mener at vinklingen gir et unik innblikk i personligheten hans og dermed arbeidet.

–Å snakke med Phil Niblock om bilkjøring er jo en slags folkeliggjøring av vanskelig musikk, er det ikke? Vil du gjøre vanskelig musikk folkelig?

–Nei, jeg prøver ikke å folkeliggjøre noe som helst. Jeg vet ikke om jeg er enig i at bladet er så folkelig, heller. Riktignok er det en direkte og verbal tone i tekstene, men intervjuene er ikke skrevet for å forklare artistene til de store massene. Vanskelig musikk godt kan få lov til å være litt vanskelig. Det er ikke det samme som å si at den er ekskluderende. Du kan vel si at jeg krever litt av leserne, men jeg krever det på en vennlig måte. Jeg tenker at hvis det er noe du ikke skjønner når du leser bladet, så får du sette deg å google litt.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Google, ja. I det jeg vrir rattet litt til høyre for å komme meg unna midtstripa tenker jeg at det er blitt et mantra at det ikke leses papirbaserte medier lenger. Vi er på vei til det papirløse samfunnet. Fysiske formater er anakronismer. Midt oppi denne tilsynelatende historiske nødvendigheten publiserer Marhaugs forlag Personal Best i papirformat, og kun i det.

— Da jeg ba om å få tilsendt en PDF av bladet før intervjuet fikk jeg en kort og bestemt beskjed om bladet ikke finnes i PDF. Er det ikke litt ehhh.. utidsmessig å etablere et papirblad det andre tiåret av totusentallet?

–Tull! Om de siste ti-femten årene har vist oss noe, så er det at vi ikke kommer til å få et papirløst samfunn. Vi liker fysiske objekter. Se på hvordan vinyl har kommet tilbake, All verdens musikk kan strømmes via en dings som denne – Marhaug holder opp mobilen sin – likevel kjøper folk plater som tar plass og krever innsats for å spilles av. Det fysiske tilfører opplevelsen noe av det åndelige. Jeg er ikke inspirert av blogger eller hjemmesider. Jeg er inspirert av publikasjoner som amerikanske Bananafish, som på 80- og 90-tallet kom ut med nesten 20 nummer. Bladet intervjuet alle de sentrale støyartistene og jeg slukte det rått. Det var selve bibelen. Jeg var så heldig at jeg ble intervjuet i det siste nummeret. Den uformelle samtaleformen har jeg rappet derfra. Samtidig er det slik at skribentene av Bananafish var mystiske og opererte under en rekke pseudonymer, mens i Personal Best skal intervjueren være like åpen som intervjuobjektet. Det ligger litt i navnet. Jeg kommer til å holde på med bladet til jeg går lei, og det blir jeg ikke med det første.

–Du har drevet plateselskapet Pica Disc i mange år. Hvordan var det å gå fra plateselskap til forlagsdrift?

–Det går mye ut på det samme. Man setter sammen et prosjekt, produserer det i et kvanta, og distribuerer det. Mye av salget går via salgskanalene jeg har opparbeidet for musikken. Min livsfilosofi er at jeg til enhver tid har interessante prosjekter for de neste 6–12 månedene. Jeg har ikke langtidsambisjoner, og vet ikke hva forlaget vil vokse til, men jeg har flere nummer av Personal Best på gang, og flere bokprosjekter. Den største utfordringen nå er distribusjonen. Jeg har ikke kapasitet til å jobbe med salg så mye som jeg burde. Om du har lyst til å hjelpe til med å drive forlaget, så i si fra!

Marhaug ser på meg som om han mener det. Jeg har ikke lyst til å jobbe i noe forlag, samtidig vil jeg ikke avvise initiativet heller. Jeg setter på radioen, diskret og lavt, men høyt nok til at samtalen blir brutt. Ut summer dårlig norsk rock. Det får meg til å tenke på paradokset at mens norsk pop og rock nærmest programmessig flopper i utlandet, er mer ekstrem og eksperimentell norsk musikk, som blackmetal, støy og avantgardemusikk blitt kjent.

— Annonsesidene i Personal Best er nærmest en slags who’s who over norsk eksperimentell musikk. Er det viktig for deg å spre kunnskap om norsk musikk i utlandet?

–Informasjon om norsk musikk er en viktig agenda for bladet. Det er så mange utrolige artister her til lands som ikke er kjent i utlandet, så hvert nummer har intervjuer med flere norske artister. Lesere i utlandet har fortalt meg at de har oppdaget norske artister via intervjuene, så dette er noe som fungerer.

–Den norske eksperimentelle musikkscenen er ganske unik, med flate strukturer, samarbeid over genregrenser, samarbeid mellom musikere med vidt forskjellig bakgrunn og en stor grad av åpenhet for ”urene” uttrykk og sammenstillinger. Er dette noe du er opptatt av å formidle?

— Jeg tror ikke dette er noe særnorsk fenomen, egentlig. Slik jeg har opplevd det er det eksperimentelle feltet preget av flat struktur over alt. Det er lite karriereambisjoner og heller fokus på det som er viktig, musikken og det sosiale. Det som kanskje gjør at Norge er ekstra preget av dette er at landet er så lite, så vi som jobber i feltet samarbeider på kryss av sjangrene av nødvendighet. Men dette er ikke så viktig for meg, målet er primært at oversette artister får mer oppmerksomhet. En annen bra ting med å intervjuene er at det gir meg en mulighet til å virkelig fordype meg i artistene jeg skriver om. Det lages så enormt mye musikk for tiden, så det er godt å virkelig fokusere på dem jeg gjør en sak på. Også håper jeg at Personal Best inspirerer folk til å gjøre ting selv, å booke en konsert, starte en festival, eller et plateselskap, spille musikk, eller lage en fanzine.

Vi har pratet hele veien til byen. Jeg slipper Marhaug av til neste avtale. I det jeg svinger inn bilen ved et av disse reklametårnene som dukket opp etter årtusenskiftet en gang, peker Marhaug på djevelskapen:

–De tårnene der er en av grunnene til at jeg lager dette bladet. Du skal ikke gå mange skrittene i Oslo før Clear Channel og JCDecaux bombarderer deg med dritt du ikke trenger. Musikken man finner i periferien er et av alternativene til dette, men den trenger å synliggjøres bedre. Ta for eksempel Maja Ratkje, hun har ikke noe millionbudsjett til å fylle opp disse tårnene med plakater om hva hun mener om Statoils sponsing av artister. Da er det fint å ha et blad hvor hun får uttrykke seg i dybden. Dokumentasjon av gode ideer er enormt viktig, rett og slett fordi dårlige ideer er så overrepresentert i samfunnet vi lever i.

Personal Best #3 er ute nå.