Klokker, sound og repetisjon

Å overskride sjangergrensene kan fort bli en talemåte. Prosjektet «Pantha du Prince & The Bell Laboratory» er imidlertid et eksempel på at det faktisk lar seg gjøre med stor suksess. Den tyske produsenten og teknomusikeren Pantha du Prince, alias Hendrik Weber, har sammen med et håndplukket lag av musikere med bakgrunn fra jazz, rock, klassisk og samtidsmusikk, skapt verket Elements of Light. Siden premieren på Øyafestivalen sommeren 2011, har klokkelaboratoriet turnert i Europa og USA – til stormende jubel. Bak det hele står produsentene Håkon Vinnogg og Mattis With.

– Det startet med ideen om å få til en tettere og bedre kontakt mellom konservatorieutdannede musikere og folk fra jazz og elektronika, forteller With. Med sine kontakter i samtidsmusikkfeltet og tette samarbeid med Øyafestivalen som booker, hadde han et godt utgangspunkt.

– Hvordan gikk dere frem?

– Vi så klokkebilen, hovedinstrumentet, en såkalt carillon for første gang i Oslo under Ultima 2010. De hadde invitert den til å kjøre rundt i byen og spille små stykker. Det er et mobilt klokkespill i tre moduler som veier ca. 3000 kilo, et utrolig spektakulært instrument! Jeg og Håkon Vinnogg ønsket at noen skulle komponere rundt et klokkespill, og jeg hadde vært borti den tyske teknomusikeren Pantha du Prince, som var interessert. Vi ønsket å involvere musikere fra ulike sjangre og kontaktet Lars Petter Hagen, som kunne bidra både som komponist og koordinator. Klokkespiller i Oslo Rådhus, Vegar Sandholt, kunne betjene det store klokkespillet. Deretter oppsøkte vi flere slagverkere som Martin Horntvedt, Heming Valebjørg og Håkon Stene, alle musikere med et åpent sinn som vi visste kunne improvisere også.

Flere etasjer
Blant dem var også Erland Dahlen, som i tillegg til soloprosjekter har jobbet med folk som bl.a. Madrugada, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset.

– Vi møttes for å finne ut hva vi ville gjøre, forteller Dahlen. – Vi måtte fordele roller og finne frem til instrumenter. Vi ville finne noe som kunne blande godt med elektronikken og prøvde å legge ting over hverandre, i flere etasjer. Det eneste som var gitt var klokkespillet. Ellers var utgangspunktet veldig åpent, og mye var opp til oss musikere. Jeg liker å jobbe på denne måten, være med å lage ting, være med å bestemme.

Etter en innledende fase, ble materialet oversendt Hendrik Weber.

– Romantisk nok tok Hendrik med seg stoffet og dro til alpene for å komponere, fortsetter With. – Da han kom tilbake, hadde han med seg et åpent verk, riktignok med enkelte klare melodistrukturer. Men han kan ikke noter og skriver ikke på papir. Lars Petter tok tak i det. Han strippet det ned, arrangerte og transkriberte og arbeidet tett med musikerne før konserten på Øya. At det låter som det gjør, er veldig mye takket være han, sier With.

Posjonert musikk
På CD fremstår Elements of Light som et stort, vidt landskap som sakte åpner seg. Materialet er kresent og sirkler rundt klokkeklangen. Det er meditativt, repeterende, etterhvert med en underliggende beat. Lag legger seg over hverandre, spenner lange linjer, og det oppstår et fyldig klangrom. Men det blir aldri overlesset, og man kan tydelig høre at det ligger en plan bak.

– Et stikkord her er nok «posjonering», sier Dahlen. – Det skal være disiplinert og samtidig ha energi. Som musiker må du holde deg til din rolle, vite hvor du skal, ikke la deg friste til å spille for mye. Da er det lett for at du svir av for mye for fort. Du må tenke langsiktig, det hele skal bli en meningsfull reise.

– Samtidig kan det bli veldig forskjellig fra konsert til konsert, påpeker With. – Det er på mange måter veldig åpent. Vi kan bytte ut én musiker, og så låter det helt forskjellig.

– Ja, enkelte partier er ganske regulert, andre er mer åpne, forteller Dahlen. – Da gjelder det å være lydhør for ting som skjer i øyeblikket og la det eksplodere litt. Det kan bli forskjellig fra gang til gang. Samtidig er det et poeng med denne typen musikk at materialet skal gå over lange strekk. Det er en slags overordnet plan; man vet hvor man starter og hvor man skal ende. Midtveis er det rom, og så samler det seg mot slutten.

Viktig sound
Mattis With liker ikke å bruke samlebetegnelsen elektronika. – Dette er teknomusikkens strukturer, sier han. – Det går på repetetive bevegelser; små forandringer og rytmiske forskyvninger over tid. Disse elementene finner du selvsagt igjen i minimalmusikken på 70-tallet også. Du finner dem i det hele tatt mange steder, og det er mulig å påpeke inspirasjoner fra både Kraftwerk, kraut-rock og Steve Reich. I tillegg er selve soundet nesten viktigere enn melodiene og rytmene, man snakker gjerne heller om en følelse og en «vibe» enn melodiføring og rytmer.

– Nå er det nok mer trøkk i live-situasjonen enn det som skjer på plata, påpeker Dahlen. – Plateversjonen er ganske stram.

– Hva gjør Pantha du Prince i live-situasjonen?

– Han har en del elektronisk materiale, en sub-bass, noen perkusjonslyder osv. som fyller ut, svarer With. – Han får også endel materiale fra musikerne som han så prosesserer. Mye av det som er interessant i elektronisk musikk av denne typen, ligger nettopp i prosesseringen. Samtidig gjaldt det å finne en komponist med sans for forholdet til det akustiske. For dette skulle jo også fungere akustisk.

– Det var viktig å finne balansen mellom det elektroniske og det instrumentelle her, forteller Dahlen. – Det er mange finesser, av og til kan frekvensene for eksempel i en cymbal stjele frekvenser og dermed overskygge andre instrumenter. Egentlig er det ganske mye instrumentasjonskunst inne her.

– Da virker det naturlig å trekke inn Lars Petter Hagen. Da jeg hørte plata, følte jeg at han hadde satt et tydelig avtrykk.

– Ja, mye av den stramheten som finnes på plata, skyldes nok Lars Petter, sier With. – Men også i det meditative kan du høre ham. Han strippet materialet ned til kjernen. På platen låter det nesten litt romantisk, vakkert, og det er jo en av Lars Petters signaturer. Jeg synes han er tøff som lager så vakker musikk.

– Men har ikke dette romantiske hos ham også et snev av ironi, en distanse eller motstand?

– Jeg har aldri opplevd musikken til Lars Petter som distansert, innvender With. – Og jeg føler ikke at han legger vekt på det når han snakker om den heller, selv om han kan snakke om den med humor.

– Denne motstanden er en typisk dyd i samtidsmusikken. Men er det en slags motstand eller friksjon i teknomusikken også?

– Ja, jeg tror at når du for eksempel strekker en beat over så lang tid, da kommer du over at det bare er en beat. Det blir mer en slags drone, en suggererende effekt, og det er premisset for tekno- musikken, og særlig innenfor Berlin-skolen som Pantha du Prince kommer fra, forklarer With. – Noen spiller utrolig minimale groov over veldig lang tid; en kicktromme og high-hat med minimal prosessering. Det kan få en enorm effekt.

– Så hva tenker dere om samarbeid på tvers av sjangrene etter disse erfaringene?

– Jeg vet at for eksempel Lars Petter ble stilt til veggs da vi i samarbeid med Ultima og Øya gjorde et lignende prosjekt på Museet til Samtidskunst. Han ble spurt om dette var å vanne ut samtidsmusikken. Den type spørsmål er typisk for Norge, overalt ellers har folk vært entusiastiske. Det dreier seg ikke om å vanne ut kunstmusikken. Hvis det er en by hvor det er mulig å slå ned noen vegger og lage samarbeid mellom scener og musikktradisjoner, så er det Oslo. Her er det akkurat så lite og så stort at man har et sunt og voksende musikkmiljø, akkurat så høy grad av profesjonalitet samtidig som nesten alle kjenner alle. Derfor er det et godt utgangpunkt og et godt sted å starte sånne type prosjekter, avslutter Mattis With. 

Konsert i Oslo konserthus 3. november.