Klassisk debatt: 70 minutter selvpisking – med fiolinbue

I tillegg til konserter og foredrag inneholdt årets Arena Klassisk-festivalen i Oslo paneldebatten “Klassisk musikk – en ny definisjon for en ny tid?”, hvor målet var å nærme seg en ny definisjon av begrepet klassisk.

Er klassisk musikk gammel musikk? Kjent musikk? Er det tonal musikk, mens uvant, ukjent eller atonal musikk er «ny» musikk? Er argentinsk tango «klassisk» når det spilles Astor Piazzolla i konsertsalen, men kun dansemusikk hvis det spilles på utesteder, var noen av spørsmålene som et panel bestående av komponist Olav Anton Thommessen, operasjef og mezzosopran Randi Stene, komponist og musiker Gisle Kverndokk og fiolinist, bratsjist og komponist Henning Kraggerud skulle sette tennene i.

Noen ganger får man imidlertid en annen debatt enn den man bestiller. Men skitt au, når alternativet blir så engasjert som i Gamle festsal på Universitetsplassen sist helg, er det kanskje like bra.

For debatten i et panel av to komponister, en fiolinstjerne og en operasjef ble til gjengjeld underholdende, og ikke minst selvkritisk (dersom det da er rettferdig å koble alle i panelet til begrepet “klassisk).

Invitasjonen tydet på at 75-årsfeiringen av foreningen for klassiske konsertarrangører skulle nærme seg en avklaring av hva vi definerer som klassisk musikk.

Hva er vi?
Defineringen ble greit gjort unna med en svært pragmatisk “definisjon” om at det er spillestedet som bestemmer hva man kaller musikken. Piazzolla er klassisk når  konserten arrangeres av en klassisk arrangør. Når Gisle Kverndokk lager musikkteater for Det Norske Teatret kaller han det musikal, men dersom bestilleren er Den Norske Opera, kaller han det opera. Stort mer begrepsavklaring fikk vi ikke. Greit nok for meg.

I stedet ble seansen et tidvis blodig fremstøt mot konsertprogrammering, utdannelse og mangel på interesse for norske komponister i klassiskfeltet.

Komponistene som konsertdesignere
Først ut var samtidsmusikk-nestoren Olav Anton Thommessen.

– Vi må jobbe veldig mye mer med konsertformen, det er det jeg har snakket om i mange år, det er der arbeidet må gjøres. Vi må ha uforutsette ting som skjer. Komponister kan designe opplevelser. I stedet for å høre disse verkene om og om igjen. Etter pandemien har flere blitt kjent med mange gode versjoner av innspillinger. Vi må begynne å tenke nytt når det gjelder konserter og konsertformer.

Også debattleder Ida Habbestad, daglig leder i Norsk Komponistforening, passet på å trykke litt ekstra på vegne av ny musikk. Men først etter nok et forsøk på å få panelet til å reflektere over «hvordan dere forholder dere til begrepet klassisk musikk i den praksisen dere utøver”. Hun kom lengst med operasjef Randi Stene, den i panelet som ikke hadde tenkt å slippe verbale granater i fanget på verken publikum eller konsertarrangører.

Opera som regi
Stene mente at folk flest forbinder en klassisk opera med regigrep og scenografi, og at det handler lite om selve musikken.

– Det er sjelden man kommer inn på selve musikken. En klassisk opera i dag handler om regigrep og scenografi. Slik har det vært de siste 20-30 årene.

Og det er en utvikling operasjefen, som i rollen som sanger har stått på scener som Metropolitan i New York, Covent Garden i London, Bastille-operaen i Paris og mange flere, ønsker hjertelig velkommen.

– Jeg tror det har vært nødvendig. Ellers hadde vi stått i tidsriktige kostymer og gjort det samme som er gjort de siste 500 årene. Men hva er en klassisk opera? Kan det være at den spilles akustisk? Jeg vet ikke. Du spør hvordan vi programmerer? Vi selger mye på regissør, faktisk, og altså på konseptet mer enn på musikken.

Les også: Ut med den klassiske musikken, debatt under Arena Klassisk i 2019

Fem minutter spart
Stene kom ikke med nyheter om at hun skulle inn og redigere i flere hundre år gamle partiturer. Hun strakk seg ikke lenger enn til å fortelle at det går fem minutter fortere å spille Barberen i Sevilla i dag enn forrige gang den ble oppført. Det er kanskje noe, men ikke nok til å hisse opp hennes panelkolleger, særlig ikke duoen Kraggerud-Thommessen.

– Jeg vil ha dem hekta på mening. Mening kan bli vår nye valuta.

– Det er interessant å høre om dette, sier Henning Kraggerud når han så får ordet. Og fortsettelsen tyder på at “interessant” betød «ikke så veldig viktig, egentlig». For Kraggerud hadde sin egen agenda.

– Det er veldig viktig hva som foregår i konsertsalen, men enda viktigere hva som foregår en god del tidligere.

Flukten fra det klassiske
– Vi risikerer å råtne på rot hvis vi ikke klarer å ta vare på den allmennmenneskelige kreativiteten. Det gjelder fra alle deler av samfunnet, sa Kraggerud, som bedyret at hans satsingsfelt er kreativiteten, og ikke minst hvordan talenter tidlig i livsløpet kan sikres for den klassiske musikken, og ikke bare rømme til det første og beste band-prosjektet så snart anledningen byr seg.

Kraggerud vil ha skoleelevene ut på gata med fioliner som tåler regn. Han vil ha dem til å gå fra aldri å ha spilt, til å “spille klassisk musikk med en gang”. Metoden hans er improvisasjon. Her pakker han opp fiolinen, som alle har sett at han kom inn av døra med, går ut på gulvet, spiller noen strofer fra toppen av hodet, sier det er lett å prøve seg som komponist, man improviserer litt hver dag, skriver det ned, og vips har man en flik av “meningen”.

Henning Kraggerud tar til fiolinen under debatten om den klassiske musikken i vår tid. (Foto: Tellef Øgrim)

– Jeg vil ha dem hekta på mening. Mening kan bli vår nye valuta, sier han, før han hevder at det begås overgrep i all utdannelse. Han runder av med å si at dette var hans korteste konsert noensinne, og glemmer at han også har snakket en god stund.

Kraggerud var imidlertid ikke ferdig, men først skulle Frode Haltli spille «La Mariposita» av Pietro Frosini på sitt trekkspill, fulgt av innspill fra Gisle Kverndokk, som sier han har opplevd fordommer i flere leire.

– Hvorfor skal man prøve å gjøre det relevant ved å ha sexscener på scenen mens orkesteret spiller Mozart? Det er grotesk.

– I klassisk-verdenen blir jeg opplevd som ikke seriøs nok. På den andre siden kan musikal- og underholdningsmusikkmiljøet se på meg som for utilgjengelig. Jeg skjønner ingenting av noen av delene. Mange har forutinntatte holdninger om hva som er hva. Jeg syns særlig kritikere er veldig forutinntatte, sa Kverndokk, som lar historiene bestemme over musikken.

– Det er kanskje derfor jeg har skrevet forskjellig musikk. Jeg er inspirert av historien, og da må bare musikken komme. Da får det bare stå til.

Olav Anton Thommessen vil vekke oss av dvalen.

– Så mye av presentasjonen av kulturlivet går på autopilot. Tenk på hva et symfoniorkester representerer av kunnskap. Utrolig mye som kan utnyttes på mange flere måter enn vi gjør i dag, sa han.

– Tenk på hva et symfoniorkester representerer av kunnskap, sa en engasjert Olav Anton Thommessen under debatten på Arena klassisk lørdag 23. april. Fra venstre: Randi Stene, Henning Kraggerud, Gisle Kverndokk og Olav Anton Thommessen. Ytterst til høyre ordstyrer Ida Habbestad, daglig leder i Norsk Komponistforening.  (Foto: Tellef Øgrim)

Ferdig spilt?
Når det gjelder fortidens musikk, mener komponisten og musikkprofessoren at vi ikke bør bruke mange kalorier på det gamle repertoaret. Han mener det er spilt nok.

– Det tradisjonelle repertoaret er dekket. Det finnes video-opptak av de mest fantastiske operaoppsetninger, som er korrekte og inneholder de mest fantastiske solister. Det er dekket og dokumentert. Spørsmålet er om det er dette det vi skal fortsette å gjøre når man kan sitte hjemme med et glass konjakk og lytte. Kan vi overgå det (i konserter, journ.anm)? Og hvorfor skulle vi overgå det? Det kan godt komme en og annen produksjon, men det må ikke være det som er målet. Målet må være å realisere kunnskapen hos de menneskene som er ansatt. Og jeg kan ikke forstå at vi har en regiopera, der musikken spilles helt autentisk, og regien ikke har noe med musikken å gjøre. Hvorfor skal man prøve å gjøre det relevant ved å ha sexscener på scenen mens orkesteret spiller Mozart? Det er grotesk. Hvis man har et konsept i den operaen, hvorfor kan man ikke gjøre om musikken? Hvorfor kan man ikke løse opp disse verkene? Det å tro at operaens fremtid er å lage groteske, forvridde visualiseringer og så beholde musikken totalt autentisk er helt absurd, og det kan ikke fortsette, mener Thommessen.

Adressen var åpenbart operasjefen, som svarer med at det er mange “pragmatiske” hensyn som styrer hennes daglige virke. Men hun takker for innspill:
– Det har vært så godt å sitte her og høre på dere og løfte blikket, sier hun.

– Det er ikke bibelbeltet som er de mest konservative fundamentalistene i samfunnet i dag, det er orkestervesenet.

Til gjengjeld kommer Kraggerud på banen, mentalt fulladet og med sin karakteristiske entusiasme og frimodighet. Som kunstnerisk leder for kammerorkesteret til Arktisk Filharmoni forteller han at kortere konserter er en del av hans medisin.

– I Arktisk Filharmonis kammerorkester programmerer vi kortere. Vi har ofte skuespillere og andre inne og underholder folk litt, så vi får frigjort tid slik at vi kan øve en hel uke til de 30 minuttene musikk som skal spilles på konserten.

Han sier at særlig når det skal spilles ny musikk trenger man mer øving, ikke minst for å ha det gøy med musikken. Og i følge Kraggerud er både publikum og musikere fornøyde: – Jeg har ikke fått noen klager i Tromsø på dette.

Men selv om nordlendingene ikke er så fordomsfulle, så står det verre til i orkester-Norge, skal vi tro Kraggerud.

– Det er ikke bibelbeltet som er de mest konservative fundamentalistene i samfunnet i dag, det er orkestervesenet. Det er mer skrifttro enn de mest ultrareligiøse fundamentalister, sier han, før han bringer inn Schumanns regel om at du ikke skal gå på scenen hvis du ikke elsker det det du gjør. Og at du må finne nye ting å elske.

Kraftsatsen om orkesterfundamentalismen ble hengende i lufta.

Kanskje var dommen for hard, kanskje tenkte debattleder at han hadde spilt seg for langt vekk fra debattemaet. Kanskje var tiden bare ute. Det sto tross alt en stor jubileumskonsert på programmet i Universitetets Aula i nabobygningen. Jeg vet ikke. Det er heller ikke første gang fiolinisten refser konservatismen i klassiskfeltet.

Debatten ga trolig flere enn operasjef Randi Stene noe å tenke på. Og flere sjangre kunne ha godt av å invitere til debatt rett fra levra om gamle tankemønstre og inngrodd praktisk.

Likevel, den debatten om ordbruk, begreper og definisjoner, den skulle jeg gjerne ha hørt.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne  er medlemmer i Foreningen Ballade.