Jentekor i full fart

– Det er et vell av kor her i landet. Det er virkelig utrolig mye flott arbeid som gjøres, sier Anne Karin Sundal-Ask.

Hun dirigerer Det Norske Jentekor og holder hus på det nye kulturhuset Sentralen i Oslo. For tiden forbereder de deltakelse i en uroppføring under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival: Messe for livets kontraster av Frøy Aagre.

Jentekoret har oppnådd gode resultater i det siste, men de er fortsatt sultne på å utvikle seg enda mer. Derfor arrangerer de sommerkurs for medlemmene fra 7. klasse og oppover. Og de åpner samtidig for påmelding fra sangglade jenter utenfra. Opplegget blir allsidig. I tillegg til individuelle sangtimer og korsang blir det undervisning i musikkhistorie, notelesning, arrangering og direksjon.

– Hvorfor er det viktig å lære dirigering?

– Det er et ledd i utvikling av framtidige dirigenter. Noen skal jo dirigere alle disse korene rundt omkring! Og når vi er ute på oppdrag, er det viktig at noen av våre jenter kan lede. Jeg lærer selv utrolig mye som musiker av å lede andre. Jentene leser mye bedre en dirigent når de har prøvd å dirigere selv, har lært om prinsippene og kjenner på egen kropp hvordan det er å lede andre. Men det er et kort kurs, bare fire dager. Mye av det vi kommer til å presentere blir som små drypp, en presentasjon, mest for å vekke og engasjere dem. Vise dem at det finnes noe der ute som man kan bli nysgjerrig på, sier Sundal-Ask.

De har plass til 15 eksterne sangere, som vil bli tilbudt innkvartering hos Jentekorets egne medlemmer. Dirigenten selv er oppvokst i ei lita bygd, Halsa på Nordmøre, og mener at dette tilbudet ville vært midt i blinken for henne da hun var jente.

– Hvilke resultater forventer du deg av sommerkurset?

– Jeg forventer at det blir utvikling. At jeg får et kor med et mer bevisst forhold til notelesning, hørelære, egen stemme og det å synge i kor. Jeg håper at vi får knytta kontakter rundt omkring i landet og at det blir ei allright uke for de som kommer utenfra og for mine jenter – at de blir kjent med flinke folk fra andre plasser også.

– Det kan være en påkjenning for en enslig svale å komme inn i et miljø som er sammensveiset, slik medlemmene i jentekoret sikkert er?

– Ja, men medlemmene i Jentekoret er vant til å innlemme nye jenter som kommer inn. Vi hadde ei jente i fjor, som kom rett inn i hovedkoret. Hun var inne i miljøet i løpet av få minutter. De omslutta henne umiddelbart og det er utrolig fint å se, sier Anne Karin Sundal-Ask.

Hun har nå dirigert Det Norske Jentekor i 13 år og har ikke erfaring med guttekor. Hva tenker hun om dette skillet mellom gutte- og jentekor – er det fortsatt naturlig å opprettholde det i vår tid?

– Det viser seg at det er en utfordring for guttene at de ofte blir i fåtall i barnekorene. Dermed føler de seg litt sære og veien til at de slutter, er kort, men når du samler dem så de blir en gjeng med mange gutter, da er det kult. Så jeg tror at det å skille mellom gutte- og jentekor er viktig for guttene rett og slett. Dessuten har du klanglig sett dette med stemmeskiftet. Vi jobber med jentene fra de er seks år og så har de en jevn stigning i utvikling til de takker for seg etter videregående. Dette er en annen sak i guttekor, som får stemmeskiftet midt i. Et rent guttekor med sopran og alt-klang vil være et yngre kor enn det jeg har.

– Er det forskjell i klang mellom et jentekor og et guttekor?

– Ja, men enda mer spørs det hvilket ideal man bruker. Hvis man lytter på Nidarosdomens guttekor og Sølvguttene så er det en stor forskjell. Det tror jeg handler mye om klangideal.

I Det Norske Jentekor jobber vi med stemmens slanke funksjon. Vi tar utgangspunkt i toppstemmen og jobber med lett miks ut i fra dette. Vi har fokus på hver enkelt sangers vokale forutsetninger og styrker og jobber derfor nøye med å plassere hver enkelt sanger i den stemmegruppen der stemmen klinger uanstrengt og godt. Målet er at stemmene kan utvikle seg på en sunn, hensiktsmessig måte og ut av dette får vi den klangen vi er ute etter.

– Med alderen eller i hvert enkelt musikkverk?

– Vi tar alltid utgangspunkt i hodeklangen. Da kommer vi fram til den klangen vi ønsker og sikrer god stemmehelse. Men det er klart at musikkverket kan påvirke stemmebruken. I noen folkemusikkstykker tar vi utgangspunkt i en mer talenær funksjon, mens i for eksempel barokk er vi ute etter en mer klassisk toppstemmebasert klang.

Anne Karin Sundal-Ask mener at man kan høre hvilket ideal som ligger til grunn når man lytter til forskjellige kor. Hun påpeker også at siden Det Norske Jentekor har et aldersspenn fra seks til 24 år, er det mange hensyn å ta til stemmenes utvikling. Små jenter har en helt annen muskulatur enn jenter som har vært igjennom stemmeskiftet, men likevel gjelder de samme prinsippene for god stemmebruk.

– Dette idealet du jobber etter, kommer det fra noe sted? Finnes det en Leipzig-skole eller Londonskole? Hvor er røttene til det klangidealet du jobber med?

– Jeg har ikke noen «skole» bak meg, men jeg har tatt sangtimer i alle år og jobbet med mye kor, enkle barnekor, eldre stemmer, kammerkor og gode kvinnekor. Hodeklangsutgangspunktet mitt handler også om intonasjon. Når man bruker rett registrering i instrumentet, har man mulighet til å synge helt rent. Om man bruker en for massiv klang og ikke har teknikken helt på plass, blir det ikke nødvendigvis helt reint, og klangen kan oppfattes som hardere og flatere. Disse tankene er ikke revolusjonerende, men for meg har det vært viktig. I jentekoret er vi også heldige som får ha med oss flere sangpedagoger på laget, det gjør en enorm forskjell at jentene lærer av disse.

– Når du jobber med barn, går jeg ut fra at du har noen andre utfordringer også enn de rent musikalske?

Dirigenten ler bekreftende.

– Hvordan jobber du metodisk for å få disse småjentene til å gjøre det du vil?

– Jentekoret består av fire kor. Det er klart at det er annerledes å jobbe med rekruttene mellom seks og åtte år og 16-24 åringene, som er Studiokoret, selv om alle er en del av Det Norske Jentekor og mange av de samme tankene ligger bak. Med de små må jeg hele tida ha et kjapt tempo, aldri la dem få muligheten til å skli ut fra den ene sangen til den andre. Ikkeno stress, men vi holder på med en sang og så flytter vi oss raskt over til den neste uten tenkepause, ellers mister du dem. Å holde fokus er veldig viktig.

Les også: Konsentrasjonens krav

Øvelsen med de små varer i tre kvarter og vi bytter ofte måte å stå eller sitte på. Først har vi stolene i en sirkel, så sitter de der og hermer etter meg. Så reiser alle seg opp og vi gjør vår intro til øvelsen med velkomstsanger og så setter vi oss i en sirkel på golvet, lærer noe nytt, hermer, reiser oss opp igjen og så når vi skal vi lære disse små ostinatene, da setter jeg dem i fire sirkler, sånn at de har støtte av hverandre. Det er vanskelig for de fleste i den alderen å synge en egen stemme uten å ha støtte av de andre. Så setter vi oss på stolene igjen. Det er hele tiden noe som skjer. Da er det mindre sjanse for å miste dem, understreker Sundal-Ask.

Hun snakker om betydningen av å jobbe mye med enstemthet. Enkle folketoner er fine til det. Og så legger hun på korte ostinater, som er enkle og repetitive nok til at jentene mestrer det. Og hele tiden bytter de på stemmene, slik at alle kan alle stemmer. Dette har også den fordelen at det ikke blir ensformig for dem. Og så er det en liten detalj som det syndes mye mot blant folk som synger med barn hvis de ikke er trygge på sin egen stemme: Toneleiet.

– Mange legger sangene i en voksens taleleie, der unger ikke har lyd rett og slett. Ungenes stemmebånd er jo korte og små. Prøv å ikke legge det under enstrøken c og opp til tostrøken f eller noe sånt.

Opptaksprøvene krever sin egen innsikt i pedagogikk og psykologi, for nåløyet er trangt inn til Det Norske Jentekor.

– Vi prøver å gjøre det så lite skremmende som mulig. Jentene synger to sanger som de har bestemt selv, så gjør vi litt hermeøvelser, så prater vi litt og synger noen små øvelser. Det skal ikke være skummelt. Men det er naturligvis noen som syns det er skumlere enn andre.

I enkelte situasjoner er det også tydelig at det er mest foreldrene som er ivrige på å få jentene inn, sier hun.

Men Sundal-Ask er tydelig på at det nytter ikke hvis ikke jentene selv er motiverte for å delta. Til det er innsatsen for høy.

En annen utfordring for en ambisiøs jentekordirigent i dag er det sterke prestasjonspresset dagens barn og unge lever under.

– Det vanskeligste med å drive noe som skal bli godt, er at jentene møter så utrolig mye perfeksjonisme i dag. De skal gjøre det bra på skolen, de skal gjøre det bra i idrett, de skal gjøre det bra i musikk. Det er mye press på jenter i dag. Vi ønsker jo å synge fint og jentene har utrolig stor glede av å lage flotte konserter, men hvis man henger seg for mye opp i perfeksjonismen, er det ikke bra. Vi snakker om det i plenum også. Og prøver å ta vare på enkeltjentene. Kravet om perfeksjonisme har nok alltid vært der, men aldri mer enn nå. Da jeg var ung, var det flaut å ha gode karakterer på skolen, men nå skal man ha det. Det er et tveegga sverd.

– Det fins en forestilling om at jentekor har vært i skyggen av guttekor historisk. Er de fortsatt det?

– Å si at en veldig stor majoritet, som jentekor er, er i skyggen av en veeeeldig liten minoritet, har sine sider. Jeg unner guttekorene all den oppmerksomheten de får. Det trenger de for å få gutter til å synge i kor. Det gjøres et utrolig fint arbeid i guttekorene rundt omkring. Det startes nye guttekor også. Det er helt fantastisk bra, det må jeg virkelig si. Men når det er sagt, skulle jeg gjerne sett at jentekor fikk mer oppmerksomhet også.

– Hva slags type oppmerksomhet er det det skorter på?

– Dere så den saken i jula, med hvem som brukes på TV. Jeg har ikke noe ønske om å ta plass fra guttekorene og deres tradisjoner. Den plassen skal de ha, men det hadde kanskje gått an å innføre flere konserter som sendes på tv, også med jentekor?

Sist nyttår endte det med at Det Norske Jentekor ble hyret til å synge Ja, vi elsker på Nyttårsdag, og det var jo en strålende løsning?

– Ja vi var topp fornøyd. Men det er virkelig viktig å påpeke at jeg ikke ønsker å ta noe skjermtid fra guttekorene. Det ene utelukker ikke det andre.

– Er det vanskelig å selge inn moderne urframføringer til ungdommene?

– Nei, ikke nå. Men det var det før! Det Norske Jentekor har før min tid også jobbet mye med samtidsmusikk, men jeg må ta utgangspunkt i min tid. Mitt første ordentlige samtidsmusikkstykke med jentekoret var et verk av Maja Ratkje, Ro – Uro, som vi urframførte for 10 år siden. Da var det ei av jentene som sa: «Skal vi holde på mer med dette, så slutter jeg!». Så kom urpremieren under en ungdomskorfestival i Japan. Det er et scenisk stykke der jentene opererer veldig selvstendig, bruker rommet mye, det er roping, lyder og vakker musikk – et fantastisk stykke. Etter urframføringa kommer den samme jenta og sier: «Dette er det beste jeg har opplevd med jentekoret.».

– Og det var ikke bare fordi det var Japan?

– Nei det tror jeg ikke. Men etter dette – og vi gjør mye samtidsmusikk – vet jentene at det koster mye å øve det inn, og vi kan virkelig lure på hvor skal dette ende! Det er mye frustrasjon, men så vet vi at dette også kan bli noen av de beste opplevelsene. Etter erfaringene de har gjort seg, er det en del av identiteten til sangerne. Men så elsker de selvfølgelig å gjøre enkle sanger en gang i mellom, som dessert.

– Hvorfor legger du vekt på å urframføre nye ting?

– Jeg elsker samtidsmusikk selv. Det har jeg alltid gjort. Det er spennende å gjøre noe som ingen har gjort før, å utvikle nye prosjekter og så synes jeg rett og slett at det er en viktig oppgave å få den nye generasjonen til å ha lyst til å gjøre samtidsmusikk. Tidligere har jeg dirigert mye blandakor. Der har du et vell av repertoar. Men jentekorrepertoaret er mer begrenset. Da er det viktig å bidra til at det blir utviklet nytt.

– Hvordan vil du omtale den messen som dere skal være med på å urframføre under Oslo Kirkemusikkfestival nå?

– Messe for livets kontraster er et verk for jentekor, blandakor og sju musikere. Vi skal jobbe med komponist Frøy Aagre på sax, Andreas Ulvo på piano, Schola Cantorum og strykere fra Kringkastingsorkesteret. Musikken er mer konsonerende enn annen nyskreven musikk vi har gjort. Vi gjør noen satser som er utelukkende vakre, men også noen satser som vil være noe mer utfordrende for publikum og sangere. Vi gleder oss til å jobbe med verket sammen med musikerne og skape en helhet sammen.

Vi har sunget på Kirkemusikkfestivalen flere ganger tidligere, og det er alltid en glede!