Av Magnus Andersson
Fra begynnelsen av besto kvartetten av fire søsken, men etter at Rainer Schmidt ble tatt over på annen fiolin er det kun tre Hagensøsken igjen. Helt fra første tone slo kvartetten an med en timing, samt et rytmisk og dynamisk driv som sugde publikum inn i musikken.
Elegansen i agogikken var som kun østerrikere kan prestere. Kanskje er det spekulativt å si at kun østerrikere kunne prestere hva Hagenkvartetten gjorde, men hvis vi forfølger vanlige fordommer om forskjellige lands fremføringspraksiser, ville f.eks. en berliner aldri kunne fremelske samme måte å tøye rytmikken, en pariser skulle kun elske klangen for seg, uten å makte å drive musikken slik som østerrikerne, og en nordmann ville neppe makte å spille elegant og sofistikert nok. Kanskje det også var en fordel at kvartetten ikke var fra Wien, men fra Salzburg. Kanskje nærheten til bygda har gitt kvartetten nok kulturell ballast til å tørre å spille rått og med tæl.
En ganske uvanlig affekt å oppleve i musikk er humor. Dette er ikke nødvendigvis fordi musikk mangler humor, men for at utøvere enten er dårlige til å finne den, eller at de rett og slett ignorerer den, fordi klassisk musikk er seriøse greier. Hagenkvartetten gikk mot strømmen på denne punkt, og særlig kveldens første verk, Smetanas «Strykekvartett i e-moll», var full av lystige poenger. Men hvor ligger de? Hvorfor måtte man bare le noen ganger mens kvartetten spilte? (Men latteren var tvunget å bli holdt på innsiden, fordi klassisk musikk og konserter er seriøse greier!)
Humoren ligger i det uventede, og som oftest er det i rytmiske poenger. Kvartetten skal ha en eloge for å kunne tydeliggjøre sin tolkning så til den grad at de humoristiske poengene virkelig ble oppfattet som humor, og ikke bare som eleganse. Smetanas strykekvartett har et selvbiografisk innhold, og derfor har den undertittelen «Fra mitt liv». På konserten fikk vi høre at han døde døv og ulykkelig, men ifølge Hagenkvartettens tolkning av musikken må i hvert fall hans sinn vært lyst frem til de siste årene.
Konserten innholdt kun to verk, og det andre var en av Dvoráks mest kjente kvartetter, nr. 12 i F-dur, «Den amerikanske». Hagenkvartetten vek ikke en tomme på den høye kvaliteten, og til tross for et overentusiastisk publikum, ga kvartetten kun ett ekstranummer.
Når kammermusikk er på sitt beste møter man et ensemble hvor alle stemmer virker med selvstendig integritet, samtidig som de forskjellige stemmene passer perfekt inn i en større arkitektur og mening.
Når dette er på plass, hvilket det altså var på fredag, og når konserten dessuten finner sted på en så skjønn og intim plass som i villaen på Troldhaugen, er det lett å føle at man kommer kammermusikkens vesen nær.
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
