Ida Grande Kaurin (Foto: Regine Dalen Birkeland/Marte Gundersen)

Hvor lenge skal vi hamre på de samme tonene?

Oversiktlig, klingende og matematisk ordnet – men om ikke mikrotonene snart også får plass, berøves vi for våre følelsers frihet, skriver komponiststudent Ida Grande Kaurin.

Kalender

Lyden av Oslo: Frank Znort Quartet

20/02/2025 Kl. 18:00

Oslo

Lørdagsopera

22/02/2025 Kl. 1400

Oslo

Manifester: Ida Grande Kaurin en av NMH-studentene som skrev manifester på et skrivekurs på NMH, og her publiseres av Ballade. Tidligere i uka tok medstudent Benjamin Knutsen et oppgjør med konseptualismen i kunstmusikken.

Når det er snakk om potensielle lydlige farger, har vi enorme underutforskede områder. Hvor er den kunstneriske nysgjerrigheten?
Da jeg oppdaget spektralmusikken til Gerard Grisey og den renstemte musikken i Ben Johnstons syvende strykekvartett, klødde jeg meg i hodet over hvorfor i alle dager disse musikalske fargene ikke utforskes mer? Svaret viser seg å være svært skuffende; det tempererte system dikterer fortsatt musikken som skapes.

Dette systemet har en så sentral plass i vår måte å tenke musikk på, at på et sted i løpet av veien har blitt synonymt med selvet begrepet musikk. Det tempererte system gir oss en svært oversiktlig, klingende og matematisk ordnet struktur å forholde oss til. Dessverre skjer dette på bekostning av det klingende potensialet i musikken selv.

I utforskningen av nye systemer, ligger vår mulighet til musikalsk fornyelse. Vi må gi oss selv muligheten til å fylle det emosjonelle vakuumet vår begrensede musikalske palett gir oss. Ved å unngå å bruke et mer utforskende språk driver vi med vår egne emosjonelle frihetsberøvelse.
I kulturer rundt om i verden er det stort sett bare oktaven og en inndeling av denne til en nogenlunde ren kvint som er et felles utgangspunkt for vårt indre øre. Kultur og andre gitte menneskelige forhold har påvirket resten. Mattestykket blir enkelt; det tempererte system gir bare forutsetninger for en brøkdel av den musikken som kan skrives. Dette gir meg kunstnerisk hodepine!

Det er klart at temperert musikk fortsatt skal anvendes. Den utgjør vår historiske arv, og den har vært med på å forme vår klanglige identitet. Den skal anvendes for de nødvendige tilbakeblikkene; og som et kompositorisk – historisk utgangspunkt. Men – tradisjon for tradisjonens skyld er ikke bra. Denne må ha en intensjon. Tradisjonen må brukes som verktøy til det den er ment for, og så må den legges vekk når andre «verktøy» passer bedre til jobben.
Naturtonerekka, grunnmuren i det tempererte system, inneholder svært mange flere toner enn de tolv vi har slått oss til ro med. Annet enn at det tempererte systemet er rent praktisk, er det ingen grunner til å kun bruke overtonerekkas innledende toner. Snakk om å kaste vekk farger på svakt grunnlag!
Men naturtonene er ikke det eneste som mangler fra fargepaletten. Avstanden mellom toner innefor oktaven kan gjøres på veldig mange flere måter.
I den elektroniske musikken, hvor det ikke finnes de samme instrumentelle begrensningene kan vi strekke oss enda lengre. Hvor mange deler oktaven kan deles inn i setter bare fantasien grenser for.

Tross mulighetene, er mangelen på noe handfast, et godt system, noe som ofte kan virke frastøtende på mange komponister, selv i dag. Det finnes ikke noe mikrotonalt system som har samme funksjon som det tempererte. Men dette er en god ting. Musikalske systemer er ikke ment for noe annet enn å ha som et utgangspunkt for videre utforskning.

Mange komponister har opp igjennom de siste hundre år følt på trangen til å bryte ut av vårt fastsatte system. Harry Partch, Ezra Sims og Ben Johnston er alle eksempler på komponister som bruker et mye friere tonalt system basert på naturtonerekka, alle på sin egen måte, med sine egne systemer, frie fra den tempererte tvangstrøya. I Norge har vi komponister som Eivind Groven og Bjørn Fongaard som begge på sin måte var med på å utforske det mikrotonale landskapet.

Som vi ser gjennom historien, vil ikke denne saken dø. Tidligere har teknologiske og kulturelle begrensninger holdt den mikrotonale revolusjonen tilbake. Lydløst merket som en nisje for de spesielt interesserte, når mikrotonaliteten i realiteten er vår eneste vei fremover!

En kunstner bør utforske hele sin pallett før hen velger ut hvilke farger hen ønsker å bruke. Det tempererte system er ikke bærekraftig lenger! Det er først ved å løfte blikket, og å sette spørsmålstegn ved det tempererte systemet som vi pr idag tar for gitt, at vi vil kunne finne vår musikalske fremtid.

Så bruk hele overtonespekteret, hakk i hjel oktaven, hogg opp pianoene, kast de diatoniske synthene på sjøen og moduler inn i uante verdener. Skjenk deg selv gleden av å utvikle en blomstrende og fargerik pallett som ikke diskriminerer. Leve mikrotonaliteten!

Ida Grande Kaurin, 2020

Det tempererte system – slik musikkordboken.no beskriver det – består av frekvenser der halvtonetrinn er blitt gjort like store, slik at det er mulig å veksle mellom alle toneartene på ett og samme instrument. Deltonene er gjort bevisst falske i forhold til naturtonenes frekvenser.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo