Ethvert nes med respekt for seg selv har i dag en egen festival. Mange av disse er gjerne tuftet på stedet, i hvert fall i festivalnavnet, som ofte forteller mer om hvor festivalen ligger enn hvilken musikk den inneholder.
Enkelte festivaler har skapt seg et ry som henter både publikum og artister langveisfra. Andre spiller mest på lokale krefter i alle ledd. Her opplever man festen på lokalet i utvidet betydning, og med alle dennes funksjoner for å knytte bånd både til fortid og fellesskap. Og så har du noen festivaler som befinner seg et sted i mellom, med enkelte kjente utøvernavn innenfor valgte uttrykk, men også med et tydelig tilsnitt av stedfasthet.
Det er denne mellomposisjonen, der festivalprogrammet viser både musikalsk bredde og lokal tilhørighet, jeg ville utforske da jeg var i Kragerø i sommer.
Spørsmålet jeg tok med meg da jeg dro til festivalen på en øy i skjærgården var: Hva kan skje i samspillet mellom båndene til et bestemt sted og det som fremføres på scenen?
En dannet hagefest
Skåtøyfestivalen har tatt over for Skåtøy vise- og poesifestival, som la seg selv ned i 2015 da Skåtøy kafés tidligere driver solgte seg ut etter 15 år i drift. Arvtakeren har riktignok også kunst på ”bakrommet”, men musikken står fremst.
Festivalen går over tre dager med ettermiddagsprogram i kaféens hage, og headlinerne på plenen nedenfor. Flere sommergjester står på scenen, og tilreisende utgjør også det meste av publikum tidlig på dagen. Øya utenfor Kragerø er et såkalt ferieparadis, og de ferierende bidrar i samarbeid med lokalbefolkningen altså til egen hygge.
Hyggelig er også det første ordet som faller meg inn både når jeg kommer inn på sceneområdet i hagen, og i møte med musikken. Følelsen av å ha gjestet en nesten privat musikalsk hagefest ble forsterket i løpet av de to konsertene jeg overvar, og det er ikke på grunn av noen utagerende festing.
Snarere er det snakk en dannet stemning; med hvitvin og eksklusiv eplejuice heller enn øl i glassene, og det snakkes ikke når det spilles. Samtidig er det en familiær tone i formidling mellom utøvere og publikum. Det er både delte symbolske koder og en forkjærlighet for omgivelsene.
Les også: Obskur bygdefest
Samtale som ramme
Fredagen åpnet med en drøy time med komponist Marcus Paus, sangeren Julie Kleive, som for øvrig har hytte på øya, og pianisten Joachim Kwetzinsky. Programmet introduserte konserten som ”en lyrisk kåsering over en skjærgård av konflikt, kjærlighet og komikk.”
I praksis var dette en samtale mellom konferansier Per Sundnes og Paus, som tok seg god tid til å ramme inn og forklare stykkene som ble spilt. Intervjuformatet fungerte overmåte godt, og gjorde det musikalske uttrykket både tilgjengelig og stedfast.
Nå skal det sies at flertallet av Paus’ verker ikke var preget av utilgjengelighet. Konserten åpnet med en tonesetting av André Bjerkes dikt Tingens lengsel, som etter litt samtale ble fulgt av et spesialskrevet stykke til festivalen; et Skåtøypreludium, satt sammen som en ”maritim livbøye” til et stykke han skrev til en festival på Lesøy i Danmark for mange år siden.
Kwetzinsky hadde bølgegester i spillet, da de to stykkene nikket til hverandre, i en bevegelse som knytter lydbildene til noe bortenfor, i dette tilfellet altså to steder, ved sjøen. Tonene skvulpet mot hverandre som dønninger mot svaberg.
De musikalske referansene til noe utover det tonale i seg selv var slående, og skulle bli enda tydeligere under det som ble kalt en mashup over arbeider til et utvalg av det Paus omtaler som sine svirebrødre; forfatteren Cornelius Jakhellns tekster og Christopher Rådlunds bilder.
Mykheten som til da hadde preget både sang og spill gikk over i et mørke, der skyggene var kolosser, lydlandskapet var av det slaget som gjorde det godt å kjenne solen i ryggen. Julie Kleives lyse vokal løftet ingen stemning, snarere forsterket den uhyggen.
Hør også: Balladepodden: Svisker i parken
Utenfor seg selv
Paus’ slektskap til filmmusikk er også hørbar. I musikken hans opplever jeg at noe konkret blir lydlagt. Noe er der ute, «nede i sjakten«, som teksten skriker, mens det slås på de ytre tangentene med flat hånd når vokalen tar skrekkeffekter på.
Så springes det, videre, i et spill som løper stadig hurtigere til det hele ender i en slags melodiøs åndeløs utpust, der ordene taler om ny jord. Og selv publikum kan puste lettere igjen.
I den påfølgende fremføringen av tre novelleviser, eller musikalske scener, til tekster av Hilde Linseth er det et musikalsk plassbytte. Ordene får styre tonene. Der musikken i mashupen hadde rollen som formgiver, er komposisjonen nå underbyggende. Den triller, i den samme forsterkende frustrasjon som ligger i den sungne fortellingen. I dette kommer også Kleives klare stemme mer til sin rett.
Det var ingen tilbakeholdenhet, ingen andektighet i vokalen, i motsetning til i de fem tonesatte Bjerkediktene som også ble fremført i løpet av konserten.
Jeg tolker i hvert fall hennes utstrakte bruk av mye pust i stemmen på diktene, nettopp som forsiktighet. Selv om vinden ikke rev særlig hardt i le der i hagen forsvant noe av den lyriske kraften bokstavelig talt i løse luften.
Akkurat dette var særlig trist i avsluttende Aldri, i min bok kanskje André Bjerkes vakreste kjærlighetsdikt. Vokalens letthet løftet liksom ordene for langt fra pianoets understøttende, myke dybde og i denne seperasjonens svant noe av de tonesatte ordenes sterke varhet.
Forståelse for motiv
Samspillet både mellom den utøvende duoen og de to samtalepartnerne på scenen var derimot av det nære slaget. Og nærheten smittet så vel inn i musikken som ut til publikum. I Julie Kleive og Joachim Kwetzinskys forståelse for Paus komposisjoner klinger det også med en personlig omgang med komponistens motiver for stykkene. Lyden liknet på fortellingen om hva Paus ville verkene skulle være.
Les også: Musikalsk Speed-date
I et hyggeperspektiv er både vennskapet og den fysiske samtidige tilstedeværelsen også en fordel. Det skaper samhold. Men faren i formatet med delt scene er også at den korte avstanden mellom utøvere og komponistens uttalelser binder fremførelsen kanskje mer enn nødvendig.
De anekdotiske føringene fra samtalene ble imidlertid i all hovedsak et gode. Og – vil jeg våge å påstå – et eksempel til etterfølgelse for andre festivaler som ønsker å nå virkelig bredt med sin programmering.
For i stedet for å presentere et nesten nedvurderende repertoar av minste felles multiplum for sjangerforståelse, slik for eksempel tilfellet var da Arve Tellefsen tidligere i sommer gjestet Piknik i Parken og serverte svisker, fikk Skåtøypublikummet en rekke ikke tidligere fremførte stykker av både visekarakter og mer utfordrende samtidsmusikk. Det formidlende rammeverket med en tilstedeværende komponist mestret å få i hvert fall denne anmelderen til å lytte som om det allerede var kjent og kjært materiale.
Jovial forankring
Ukjent materiale for de fleste var for øvrig også det meste bandet ViTo leverte. Men den lokale tilhørigheten ble her enda sterkere på grunn av vokalist og multi-instrumentalist Turid Jørgensen Honerud, fra Kragerø. Mens makker på vokal og gitar, Audun Haukvik, har gjestet den tidligere festivalen en rekke ganger.
Honerud er for mange bedre kjent som et av medlemmene i bandet Katzenjammer. Og om uttrykket ikke var riktig likt, var ekkoene av kabaretlekende rock hørbare i de ellers relativt sjangertro americana/rockabilly/folk-rock-låtene.
Igjen skulle samtalen mellom låtene få betydning for konsertopplevelsen. Men der det for den foregående konserten var snakk om en utvidelse og utforsking av musikalsk nærhet, fikk man nå en jovialitet som sprang ut av hjemmebanespillet, og samspill for spillegledens skyld.
Bruksmusikk
Mer enn en gang tenkte jeg at dette er såkalt bruksmusikk slik den på sitt beste er ment å brukes; til å skape (fest)stemning, med alle emosjonelle elementer som tilhører det lokale(t). Låt etter låt begynte i det tradisjonelle, ikke ulikt det man gjerne kaller ”adult contemporary ”, og ebbet så ut i mer alternative rockelandskap.
Summen låt sterkere enn enkeltdelene. Den joviale tilnærmingen til eget spill, den løstsittende interne, men likevel så inkluderende tonen og kommentarene til så vel låter som til at det sitter en far eller en venn i publikumet, gjør det vanskelig å være annet enn sympatisk innstilt til det som skjer på scenen.
For eksempel ble duoen utvidet med Honeruds mann på både trekkspill og gitar, mens hun selv trakterte både tamburin, cajun og gitar, i tillegg til sang. Trioformatet gir selvsagt både bredde og mer kraft i fraslagene, selv om det ikke var noe å utsette på duoens intenst insisterende underholdningsvilje i både de lavmælte og de mest honky-tonkete partiene.
Med mindre sympatisk innstilte ører er derimot den overdrevne tilgjengeligheten og den udistanserte sentimentaliteten i deler av det egenskrevne materialet uanstendig nær hva nettopp bruksmusikken diskrediteres for. Mens ViTos tolkninger av blant annet Fairport Conventions Crazy Man Michael og David Bowies Andy Warhol forteller mest om musikernes forhold til musikken de spiller. Det gir ikke låtene noe egentlig mer, utover en implisitt ømhet for materialet.
Manglene ble spesielt tydelige i konsertens siste del, der samtalene ble færre og musikken fikk større spillerom. Det ordinære snek seg inn i takt med fraværet av den framsnakkede familiære sjarmen. Folk-rockens røtter i helt andre rurale landskap enn de omgivelsene den ble fremført i, gjorde at denne ikke bar like lett.
Lokale betingelser
Men når sjarmen så ble skrudd på igjen inn i klassikeren Johnny og June, av Johnny Cash, blant annet i tekstlige krumspring som navnedropping av Neslandsvatn (hvor Honerud bor), oppsto taktklapping i hagen.
De innledende tanker om festivalen som hagefest ble dermed festlig forsterket. Men festen hadde lokale betingelser. I sine ulike musikalske former var det de formidlende rammene rundt fremføringen som skapte den nære festivalopplevelsen vel så mye som det som faktisk utspilte seg i toner.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
Ballade og Parkteatret inviterer: Gratis konsert og videovisning – Sesongavslutning!
Søndag 27. april viser vi aktuelle musikkvideoer på Parkteatret i Oslo, med Paul-Ronney Angel som spillende gjest. Få med deg sesongens siste visning!
