Hva er en coverversjon i dag?

Er Oslo Filhamoniske Orkester Norges beste coverband? De spiller ingen egne låter, men de er helt fantastiske til å covre Brahms, Beethoven eller Mahler.

«Coverband» og «coverlåter» er ord med dårlig ære for mange, i hvert fall i en radius på noen hundre meter rundt Youngstorget i Oslo. Det bookes ikke coverband på Mono, Blå eller Internasjonalen, det er ingen coverband på Øya eller by:Larm.

Men på puber og andre små spillesteder i Norges byer og tettsteder er plakaten «i kveld: live musikk» stort sett ensbetydende med coverband. Det finnes et stort publikum som liker å feste til gamle hits de har hørt før, av samme grunn som radiokanaler som P4 og Radio Norge eksisterer, og karaoke eksisterer. Og av samme grunn er det stor overvekt av covring på TV. I populære programmer som Idol, Korslaget, The Voice og Hver gang vi møtes brukes bare coverversjoner.

Vi bruker ikke slike ord i den klassiske musikkens verden. Selv om Mahler strengt tatt covres, forventes enn helt annen kunstnerisk standard og intensjon enn det vi assosierer med lavstatus-ordet «cover». Vi bruker heller begreper som oppføringspraksis og fortolkningstradisjoner. Vi covrer ikke i jazz, heller: Når noen covrer Coltrane-låter, sier vi at de tolker en standardlåt, ikke at de spiller coverlåter slik pub-bandet covrer Creedence.

Et lignende ethos gjelder – interessant nok – i remix-kulturen, som har skapt en annen og teknologisk vri på cover-tankegangen. For eksempel fyller Kygo snart Oslo Spektrum i kraft av hva han har skapt basert på andres verk, som remikser med god smak og forståelse for trender. Og Todd Terje har blitt internasjonalt anerkjent for å remikse det han liker, og gjøre det på nytt ut fra sin egen estetikk.

Vi oversetter også sangtekster og vi tolker på nye måter. Fine eksempler er jubilanten KKVs mange prosjekter av typen Cohen på norsk eller når Lillo-Stenberg synger Prøysen. Og i folkemusikken er vi tradisjonsbærere når vi covrer. Gode coverlåter kalles klassikere og standardlåter. Det er forresten ikke bare Mahler og Brahms som er døde helter på de ulike kulturhus-programmene; de byr også på Sinatra og Cash, og i en særklasse stiller alle de spesialiserte tribute-bandene, som er en hel oppføringspraksis-industri i seg selv. Pink Floyd, Queen, ABBA og The Beatles er blant markedslederne her.

En gang var coverversjoner et irrelevant begrep i populærmusikken, før plater og platebransjen ble viktigere enn forleggerne. I Tin Pan Alleys glanstid, før 1950-tallet, fantes det ikke coverversjoner fordi det heller ikke fantes originalversjoner. Originalen var det som kom fra komponist og tekstforfatters penn og som hadde copyright. En hit kunne bli innspilt av mange artister, men ble ikke av den grunn sett på som coverversjoner.

Da plater ble viktigere enn publishing, endret dette seg. En sang kunne bli en hit uten å være utgitt på noter. Hvorfor skulle folk danse til et jazzorkester som spilte «All shook up», når de kunne danse til lyden av Elvis selv på plate? En sang ble assosiert med innspillingen, med selve lyden, og med artisten mer enn komponisten. Den mest kjente versjonen ble oppfattet som originalen.

Hele Elvis Presleys repertoar er strengt tatt coverlåter i den forstand at han ikke skrev noe selv. Rett nok fikk han spesialskrevet sanger av dyktige låtskrivere, men mye hadde ulike blues-, gospel- eller country-artister spilt inn før ham. Gjennom karrieren brukte han hele 23 sanger som Bing Crosby også hadde spilt inn. Presleys millionselger «Love me tender» ble komponert i 1861. «Are you lonesome tonight» var en sang fra 1927, som blant andre Al Jolson hadde spilt inn, og «Wooden heart» var basert på en gammel tysk folkevise, blant annet spilt inn av Marlene Dietrich. I dag oppfatter folk dette som «Elvis-låter», og når noen synger dem i dag, er det Presley de covrer, ikke Jolson eller Dietrich. Selv om Presley altså hverken skrev dem, eller sang dem først.

Med musikk-revolusjonen på midten av 1960-tallet gikk utviklingen videre: Nå ble status og anerkjennelse knyttet til artister som skrev sine egne sanger. Dermed ble det etablert en udiskutabel originalversjon. Selv om Dylan først ble berømt som låtskriver ved at andre artister covret hans sanger, ble etter hvert Dylans egen innspilling av egen tekst og musikk sett på som originalversjonen, en Dylan-låt. Dette hang sammen med autentisitets-idealet; med ideen om en artist som skapende, visjonær auteur og ikke bare en star. Ingen forventet at en skuespiller skulle skrive sitt eget teaterstykke eller sitt eget filmmanus, men man forventet at en betydningsfull artist skulle skrive sine egne låter.

Også artister som selv er en respektert auteur, covrer. En av Springsteens mest solgte plater i Norge er coverversjoner av sanger arvet fra Pete Seeger, som Seeger igjen i sin tid covret, eller arvet, fra andre. I konserter fungerer coverlåter ofte som en homage, et nikk til en kultur eller en tradisjon, eller med glimt i øyet til et sted – som da U2 covret en ABBA-låt i Stockholm, eller Travis covret en a-ha-låt i Oslo. Artisten kan kle på seg en annen artists aura, kan overraske med å vise uventet musikalsk tyngde eller bredde, eller vise noe om hva artisten selv identifiserer seg med eller har som egne forbilder, som da Nico&Vinz nylig avsluttet sin homecoming-konsert i Oslo med Bob Marleys «Is this love». Og når Kygo remikser Coldplay er det bra for karrieren til Kygo – men tro om ikke Coldplay også kan trenge den oppmerksomheten som en vellykket Kygo-remiks kan gi dem?

I dag er publishing igjen viktig. En god låt kan plasseres hos ulike artister, og synkroniseres i spill, reklame, film. Selv om de fleste vet hva en singer/songwriter er, ligger – som på 1800-tallet – mye av drivkraften og økonomien i bransjen i yrkesgruppa writer/publisher. Vil komponistens/publisherens produkt igjen bli sett på som «originalen», mer enn en bestemt innspilling? Hvor viktig er egentlig en original-innspilling som bakteppe, når en artist tar eierskap til en sang og gjør den kreativt særegen og annerledes? Her er fire coverversjoner som jeg syns er spennende nå:

Tyler Josephs «I can’t help falling in love with you» (2012) er en nydelig fortalt historie på tre minutter, hjemmelaget og med mange lag av mening. Han synger fra hjertet og til hjertet, til venner og fra venner. Mange som ser og hører dette, vet kanskje ikke engang at Elvis Presley en gang sang den. Det er ikke nødvendig, men hvis man vet det vil det kanskje legge til en ekstra dimensjon. Det finnes et utall andre coverversjoner, selv husker jeg godt hvordan U2 brukte sangen som et merkelig paradoks i finalen på sin banebrytende Zoo TV-turné.

Emile Nicolas “Pstereo” (2013) er helt forandret, og teksten er oversatt til engelsk. Er dette en coverversjon, eller er det et nytt verk basert på et annet? Det er på ingen måte nødvendig å ha hørt Dumdum Boys som referanse for å oppleve denne tolkningen (men Kjartan Kristiansen har all grunn til å være stolt). Med en slik versjon blir artisten som fortolker selv en auteur.

I Svergie har Laleh (2014) gjort noe lignende med sin coverversjon av «Tusen bitar», aktualisert av dokumentarfilmen om Bjørn Afzelius  Versjonen bruker mye fra Afzelius’ innspilling, men bærer likevel tydelig Lalehs eget musikalske stempel. Og som mange ikke vet – Bjørn Afzelius’ største hit er en coverversjon: Det var danske Anne Linnet som skrev «Tusind stykker», som Afzelius oversatte til svensk og la pop-produksjon på.

For den kritiske P4-lytter vil kanskje Lordes versjon av Tears For Fears’ «Everybody wants to rule the world» virke skummel. Når den brukes i traileren til det nye spillet Assasin’s Creed Unity (2014), med narrativ satt i den franske revolusjon, er den transformert til et nytt audiovisuelt verk. Synkronisering (plassering i film, spill, reklame) gir muligheter ikke bare økonomisk men også kunstnerisk. Prøv i dette tilfelle å spille Tears For Fears’ originalversjon mens du ser bildene, og Assasin’s Creed blir ufrivillig komedie. I dette tilfellet er Lordes versjon den nye originalversjonen.

Å «covre» kan være så mangt, kan kalles så mye og kan kommunisere helt forskjellig. En god sang er fleksibel og dekodes av publikum på en rekke ulike måter, den overlever kjendishistorier og den skifter plutselig kontekst. Og publishing, den kommersielle musikkbransjens eldste del, er framtida nå slik det også var dem gangen Oslo-Filharmoniens klassikerrepertoar og «Love me tender» ble komponert. Kanskje youtube-generasjonen tar oss inn i en tid hvor ordet «coverversjon» kommer til å få en ny betydning og status?

(takk til mine studenter Jim André Bergsted, Kristin Seiersten og Alexander Asprusten for innspill til denne artikkelen)

Audun Molde er musikkviter og leder bachelor populærmusikk på Westerdals Oslo ACT (tidl. NISS)