To titler fra Lawo anmeldes på Ballade.no denne uka (Foto: Lawo)

Heftige primalskrik og pastellfarget musikkbotanikk

KREVENDE/LEKENT: Alpaca spiller krevende Rehnqvist mens NyNorsk Messingkvintett leker seg med uhøytidelige miniatyrer på to nye utgivelser fra Lawo. Maren Ørstavik anmelder.

Kalender

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

17/10/2021 Kl. 18.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

17/10/2021 Kl. 19.30

Oslo

Susanne Lundeng Trio

19/10/2021 Kl. 21.00

Viken

Operapub på Røverstaden

20/10/2021 Kl. 19:00

Oslo

Den svenske komponisten Karin Rehnqvists signaturkonsept – om man kan kalle det det – er egentlig bruken av svenske folketradisjoner i musikken. Hun gis ofte æren for å ha tatt folkemusikken inn i varmen igjen i den moderne svenske kunstmusikken, etter at komponistgenerasjonene etter krigen aktivt holdt den unna. Stemmen er sentral, og kulokkteknikken kauking (eller kulning på svensk), dukker opp som element i flere av stykkene hennes. Fine eksempler er «Solsången» og »Till ängelen med de brinnande händerne», og det kortere korstykket «I himmelen».

Det er imidlertid verken kauking eller stemmer på Alpaca Ensembles nye innspilling av Rehnqvists musikk. I stedet har Alpaca, som til vanlig består av cellist Marianne Baudouin Lie, pianist Else Bø og fiolinist Sigrid Elisabeth Stang fått med seg Rolf Borch på klarinett. Med sin skimrende tone skjærer han gjennom trioteksturen, og viser at selv i en ren instrumentalsammenheng er det sangen som gjelder.

Krevende urrop
In orbit (a moving quartet), et verk skrevet spesielt for Alpaca i 2016, viderefører Rehnqvists fascinasjon for det himmelske. Satstitlene gir konseptuelle knagger: «Outer Space», «Planet Play», «Laud» og «Epilogue» har hver sin personlighet, og tre kortere «Transit»-satser utgjør overgangene mellom dem.

I «Outer Space» sirkler instrumentene rundt hverandre, tynne og små alene, med hver sine ensomme melodier som liksom forsvinner ut i intet. Her og der møtes de imidlertid, enten i felles figurer eller i interaksjon med hverandres spill. En intens og rasende celloimproviasjon fra Lie skaper overgangen til «Planet Play», der stemmene fremstår mindre individuelle, mer som en del av en større lek, bundet sammen blant annet av en streng puls (som riktignok oppløses like ofte som den oppstår). «Laud» bryter med det naturvitenskapelige – satsen er en nydelig, lovsanglignende sak der musikerne ofte spiller unisone melodier.

Det er et flott stykke, selv om det ikke har den samme umiddelbare kraften som mye av Rehnqvists annen musikk. Overgangene er klare, delene er karakteristiske, og utøverne spiller med varme og innlevelse som bærer gjennom høyttalerne. Og selv om sangen er sentral – det er som om stemmene kretser rundt et slags primalskrik, et urrop som klinger overalt, selv i det ytterste verdensrommet – er stykket krevende å lytte til. Flere gjennomlyttinger hjelper, både for å få grep om struktur og narrativ. Metaforene går liksom i sirkel, og det krever litt å pakke dem opp: Instrumentene er stemmer, stemmene er melodier, melodiene er himmellegemer, himmellegemene er instrumenter. Man kan bli forvirret av mindre.

Kjølig avstand
Å høre Ellen Lindquists musikk like etterpå understreker ytterligere hvor melodistyrt Rehnqvists komposisjonsstil er. Hos Lindquist fremstår teksturene viktigere enn melodiene, og uttrykket er mer tettvevd og integrert. Lindquist underviser ved NTNU i Trondheim (Alpaca er også trondheimsbasert), og selv om hun selv har bakgrunn fra både USA og Nederland, er det noe som smaker av nordisk natur i musikken hennes – i hvert fall i stykkene som har funnet veien til denne innspillingen.

Groundings fra 2005 tar for seg følelsen av å bli etablert, slå røtter – eller nettopp å være «grounded», som man kan si det på engelsk. Det er et langsomt og skjørt verk, der triller og gjennomsiktige klangflater stadig er i ferd med å sende det hele i oppløsning. Dype, tunge toner i bunnen av flygelet holder det hele sammen.

Gaia, den greske modergudinnen som representerer jorden er et solostykke for cello, opprinnelig tenkt som musikk til dans. Den står like godt alene. Man skulle tro solocello måtte bety sangbar melodi, men ikke her. Cellist Lie holder en nærmest kjølig avstand til materialet, hverken innadvendt eller utadvendt. Hun lar tonene klinge som om de alltid har vært der – hun bare løfter vekk sløret som skjuler dem fra oss i hverdagen. Det er kjempevakkert, og et høydepunkt på platen.

Også Somniloquy er et stilig verk. Det er det mest varierte av Lindquists stykker på platen, med både hvisking, snakking, og et stort dynamisk og rytmisk spillerom. Pastorale, et vakkert stykke for solo piano, avslutter albumet, og spilles som en myk nocturne av Else Bø.

Tidligere i år fikk Alpaca Norsk komponistforenings pris som Årets utøver, en utmerkelse som gis til ensembler som har gjort spesielt mye for norsk samtidsmusikk. Rehnqvist og Lindquist er riktignok internasjonale navn, men med sitt tiende album på Lawo har Alpaca nok en gang tilgjengeliggjort en spennende flik av musikkverden som ellers kan være vanskelig å finne. Om det ikke er Rehnqvists mest slående musikk, er det likevel en plate verdt å høre. Ikke minst for å gi Lindquists stykker et vel fortjent større publikum.

Musikalsk fjellflora

NyNorsk Messingkvintett er også en nysgjerrig samtidskonstellasjon. Den består av trompetistene Erlend Aagaard-Nilsen og Jørgen Arnesen, hornist Daniel Weiseth Kjellevik, trombonist Ingebjørg Bruket og tubaist Berger Iver Færder. Siden oppstarten i 2016 har de spesialisert seg på ny, ofte forunderlig norsk hornmusikk. Denne gangen er det Nils Henrik Asheims musikk som er lydfestet: To nye verk skrevet for ensemblet, Singing Stones og Hornflowers, i tillegg til tre tidligere arbeider: Burning Ice, Scream Soft og Griegs Akkord.

Hornflowers står i sentrum. Det er tittelen på albumet, og kvintetten har inkludert to versjoner av stykket på platen, en instrumentalversjon, og en der musikerne snakker mellom satsene. Det er en viss forskjell. Hornflowers består av 22 (!) mikroskopiske satser, ofte bare noen sekunder hver, alle basert på hver sin norske fjellblomst. I den fulle versjonen sier musikerne hver satstittel før den spilles («campanula uniflora», «alchemilla alpina», «equisetum palustre»). I instrumentalversjonen får musikken tale for seg. Satsene er varierte i uttrykket, men holder seg innenfor de estetiske rammene for fjellflora – små, litt rare, ujevne og overraskende hardføre.

Det er et artig stykke, og Nina Nielsens beskrivelse i omslagsheftet av verket som en «musikalsk skissebok i botanikk» er treffende. Her er raske ideer, tegnet med blyant og fargelagt med pasteller. NyNorsk messingkvintett gir generelt et sympatisk inntrykk av å ikke ta seg selv så forferdelig alvorlig, og denne musikken kler dem.

«små, litt rare, ujevne og overraskende hardføre»

Musikken er til for å lekes med, den behøver ikke være så dypsindig hele tiden.

Hvorfor kvintetten har valgt å inkludere to versjoner av stykket på platen når de er så like, er imidlertid uklart for meg. Jeg kan ikke tenke meg at de ville spilt begge versjonene på samme konsert. Den ene tilfører ikke den andre noe, og dermed fremstår det heller som om man ikke har klart å velge hvilken versjon man vil vise fram.

Pirrende og lindrende
Singing Stones er et heftigere verk, både dynamisk og strukturelt. Besetningen messingkvintett og orgel er forholdsvis uvanlig i mainstreamen, men det fungerer godt. Anders Eidsten Dahl spiller orgel med myke toner som står i fin kontrast til blåsernes skarphet. Flere lag av teksturer legges oppå hverandre – som langstrakte orgelpust, støtvise akkordclustere fra blåserne, og en fjern koral som nynnes et sted langt unna. Tittelen henviser kanskje til steiner, men jeg opplever verket som svært organisk, en viltvoksende plante som strekker seg både opp i luften og ned i jorden. Her kommer også Asheims særegenhet som komponist godt frem. Han får dette tilsynelatende kaoset til å låte vakkert. Ville, fritonale utbrudd hentes inn av gjenkjennelige akkorder, arpeggioer og melodifragmenter. Balansen mellom det pirrende og den lindrende er nydelig.

I Burning Ice fra 1999 er Jennifer Torrence med på slagverk. Det er også et visuelt verk, på sin måte, der harde toner fra messinginstrumentene er isen, og Torrences marimba er slagene som truer den. Scream Soft er det mest personlige av stykkene på platen, kanskje også det mest gripende. Tubaist Berger Iver Færder får instrumentet sitt til å leve gjennom pust, stemme og elektroniske effekter. Det er et kontrollert, kultivert rop, bokstavelig talt fra dypet, som låter mer menneskelig og individualistisk enn Rehnqvists universelle primalskrik – likevel deler det noe av følelsen av å slippe løs et grunnleggende uttrykksbehov. Å synge, å rope, er å eksistere. La det stå til.

Griegs akkord burde satt punktum for platen, et «klangaggregat» for 12 messingblåsere og harpe (Sunniva Rødland) basert på noen av Griegs karakteristiske harmonivendinger. Kraftige vegger av messing slår mot lytteren og små gjenkjennelige griegfragmenter flyr forbi i bakgrunnen. Det er en ærbødig hyllest til gamle Edvard, samtidig som det har sin egen klare, ganske brutale, karakter. I størrelse og uttrykksspenn matcher det godt åpningsstykket, og det ville vært en fin og naturlig avslutning på det musikalske narrativet på albumet. I stedet kommer altså reprisen på Hornflowers.

Albumet er likevel et velspilt og humørfylt portrett av Asheims som messingkomponist. NyNorsk Messingkvintett gjør brassmusikken levende og leken, og Hornflowers byr på flere spesielle musikalske øyeblikk.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev