Jon Wesseltoft og Yuen Chee Wai under All Ears 2015 i Oslo domkirke Foto Christian Winter

Fritt, bredt og høyt under taket

Åpningen av All Ears viste at impromusikk anno 2015 kan være bred, klangfull, ettertenksom, voldsom, skravlete, og noen ganger litt mye av det gode.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Improvisasjonsmusikk er sjelden mye å se på. Det gjelder særlig når musikerne stirrer på knottene på elektronikken sin under hele konserten, som overfølsomme kokker ved komfyrens brytere, eller klassiske pianister som har fått streng beskjed av læreren om å “føle tasten”. Ikke minst gjelder det når mye av musiseringen foregår på pc. Da får jeg alltid den tvangstanken at mannen som stirrer på skjermen har oppdaget en mail fra barnehagen om at glemmekassene må tømmes innen torsdag.
Derfor fikk jeg mest ut av å rette øynene mot andre ting denne kvelden. Og da er Oslo Domkirke perfekt. I går satt jeg rett foran prekestolen, med påskrift om dommedag (“når himmel jord og alt forgaaer..”). Meldingen klang perfekt sammen med Jon Wesseltofts (ja, han med pc-en) dystopiske og dissonerende bassdroner, perfekt levert gjennom et gromt Ampeg-bassanlegg.

Oslo domkirke Foto: Nina Aldin Thune / Kunsthistorie.com


På et tidspunkt ble det store bassanlegget i seg selv til en sortkledd dommedagsprofet for mitt indre blikk som, fra sin posisjon midt i kirkekoret, messet frem sitt mørke budskap gjennom hele støysettet, nesten uberørt av Wesseltofts medspiller Yuen Chee Wais elektrobehandlede slide-feedback-gitar. De to hadde ikke spilt sammen før, og det er vanskelig å avgjøre om de virkelig spilte sammen denne kvelden, eller om de gjorde et poeng av at støy ikke nødvendigvis inviterer til alt for intenst samspill, i hvert fall ikke i den grad at man tar pauser og gir rom for den andre til å utfolde seg alene.
Det er i så fall ikke den eneste musikkformen hvor brølet, og gjerne “sam-brølet” er viktigere enn beskjeden lytting.
Ungt på en fin måte
Det var koret Oslo 14 som åpnet ballet. Koret er ungt, startet av Elin Rosseland i 2014, og dessuten i den forstand at så mange unge stemmer klinger ungt på en fin måte. Gårsdagen var også en debut for koret, som tidligere kun har sunget sammen med andre etablerte grupper eller i fremføring av skrevne verk. Dette skal ha vært første gang koret improviserer på denne måten alene. Og det virket. Fra det første, smarte, grepet med å spre små grupper av koret ut i den korsformede kirkens armer, og slik invitere til at ideer og lyder roteres rundt i det store rommet.
Dette bidro i seg selv til å gi struktur til det korte settet, som fra starten var preget av rullende clusterakkorder. Etter en stund stakk heldigvis noen dristige stemmer seg opp over det flerstemte med små fraser og rop. Landskapet Oslo 14 har gitt seg i kast med er forfriskende åpent, og inviterer til mer galskap enn vi fikk her, men alt til sin tid. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Landskapet Oslo 14 har gitt seg i kast med er forfriskende åpent, og inviterer til mer galskap enn vi fikk her, men alt til sin tid. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Rom for misjonering
Den siste delen av konserten ble en prøvelse. Jeg var rett og slett mett da Fred Van Hove satt seg på orgelkrakken oppe på galleriet. Trangen til å få fordøye det jeg hadde blitt servert i stillhet trengte seg på.
To timer improvisasjonsmusikk er mye. 50 år etter at de første frijazzerne begynte å røre på seg, fulgt av virile variasjoner over europeisk kunstmusikktradisjon, er musikkformen i ferd med å få fotfeste i musikkfeltet. Men det er rom for mer misjonering. Flere tradisjonelle ører, som helst vil ha kjent harmonikk og et steady beat, vil ha godt av å måtte lytte til umiddelbar improvisasjon. (Ok, da, mer eller mindre umiddelbar.) Men da gjelder det ikke å dytte på med alt for mye, særlig når det, som i Domkirken, ikke er noen bar å trekke seg tilbake til for å kjøle ned et kokende hode.

Kanskje skulle jeg ha gått. Heldigvis gikk jeg ikke.

Kanskje skulle jeg ha gått. Heldigvis gikk jeg ikke. For belgiske Fred Van Hove er en forfriskende, løssluppen skravlefant av en improvisatør. Innfallene hans går med lynets hastighet i alle retninger. Mest med tette dissonerende toklanger i midtregisteret, men også med noen små pustepauser der bassen bretter seg ut. Underveis falt blikket mitt ned mot gulvet, hvor jeg oppdaget både et forspist jesusbarn og et nykokt smalhove i marmorens egen improvisasjon, før jeg ble rykket ut av mine visuelle digresjoner av det Van Hove gjorde til et slags ledemotiv i Domkirken torsdag kvel; et poengtert BÆRT i en orgelregistrering som mest minnet om en 17-maiblåse fra et barn som har fått litt for mye sukker.
Etter to timer vaklet jeg mot t-banen. Jeg trengte hvile før improfesten fortsetter med Sten Sandell, Julie Kjær, Hannah Marshall, Rachel Musson, John Hegre, Jean-Philippe Gross, Greg Pope, Xavier Quérel, Ryu Hankil, Yan Jun, Signe Irene Time, Otomo Yoshihide, Chris Corsano, Mette Rasmussen, Nora Fiona Eriksen, Fredrik Falk, Fred Van Hove, Ab Baars, Chee Wai, Frode Gjerstad, Kevin Norton, David Watson og Hedvig Mollestad.
Program:
https://www.facebook.com/events/1519236448402578/

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.