
Fra havgapet til Carnegie Hall
Med lanseringshjelp fra New York Times og flere selgende anmeldersitater sto Sigurd Hole i Carnegie Hall. Lydene han spilte stammer fra forblåste Fleinvær. Der bestemmer naturen alt.
Med lyden av nordlandsk natur i alt av knirk og knuging, strengelyd som dråper av dogg, bølger og flakkende lys, lys fra en varde – sto han der. Mannen og kontrabassen, på scenen. Sigurd Hole møtte det mest kosmopolitiske publikumet i verden, kan man si, med sine nye låter:
– Det var en veldig spesiell opplevelse. Med denne musikken som kommer fra ei øy utafor Bodø, eller inspirasjonen derfra i det minste.
Det var spesielt å gå fra det ene ytterpunktet – ute i havgapet – og til det andre, midt i storbyen.
Vi sitter i oslogryta. Og både plata og samtalen er full av dette pårengende: Hvem er vi nå, i forhold til naturen? Men først: sivilisasjonen; New York; Carnegie Hall, vinter 2020;
– Det var spesielt å gå fra det ene ytterpunktet – ute i havgapet – til det andre, midt i storbyen. Det var veldig inspirerende og fint men samtidig litt rart. Sigurd Hole beskriver en milepæl da han framførte musikken på hans siste plate Lys/Mørke for første gang:
– Det var første gangen jeg opptrådte med soloprosjekt på en så anerkjent scene, sier han om å stå i recital-salen i Carnegie Hall, som kan romme drøye 250 publikummere.
Med seg hadde han professor i musikk, filosofen David Rothenburg, som framførte sitt «One Day We’ll Know Why Whales Sing».
Noen av musikerne Hole har jobba med er Karl Seglem, Helge Lien, Tord Gustavsen, Jon Eberson Group, Maren Salvaag og Eple Trio. Som solomusiker og komponist er han blant de unge norske som henter inspirasjon fra folkemusikken, men som også like gjerne puttes i «jazzboksen» eller i kunstmusikken.
Lyden av ramsalte bølger i metropolen
– Jeg fikk jo veldig gode anmeldelser på forrige soloplata, den ble godt mottatt i New York, forteller Hole. Det var noe av bakgrunnen for at den kredible konserten kom i stand.
– Så, rett i forkant av konserten, ble konserten min listet som Critics’ pick i forhåndsomtale av NY Times. Jeg gjorde også to radiointervjuer mens jeg var i New York, blant annet WNYC New Sounds, beskriver han. Så lydene fra havgapet resonnerer i smeltedigelen. Reporteren prøver seg med beskrivelsen «sivilisasjonens sivilisasjon», i kontrast til det bittelille og værbitte han tok med seg dit.
Han reiste til øygruppa Fleinvær for å bruke Fordypningsrommet Fleinvær. Kjent som stedet «der ingenting skjer» (men som beviselig får ting til å skje), på engelsk markedsført som «the Arctic Hideaway». Disse husene, med forskjellige funksjoner for dyp aktivitet eller refleksjon, ligger på Sørvær blant de billøse øyene – hurtigbåten stopper hvis du sier i fra at du skal av.
I Holes musikalske lys- og skyggemaling er det lett å se (eller, snarere, høre) for seg et naturfenomen, et møte med kreftene. Samtidig som han spilte fram musikken på sitt instrument, høres den meritterte lydprodusenten Audun Strypes opptak fra øya rundt.
– Se på tangen!
– Hvordan forholder menneskene seg til naturen? Da jeg ankom Fleinvær valgte jeg ikke metode, den valgte meg.
Det vil si, omgivelsene valgte for ham:
– Jeg fant meg sjøl gående og ta bilder, nesten av alt jeg kom over; ‘oj, se på denne tangen!’, og filmet med mobilen. De snuttene ble til temaer for meg, og mens jeg var der ei uke på arbeidsopphold, spilte jeg dem av for meg sjøl og brukte dem som grunnlag til fri improvisasjon.
Slik ble hvert tema til etterhvert som han observerte det og tok det opp, til skisser for hver låt som ble til plata – og som er et grunnrepertoar for den konserten han framførte i New York nylig.
– Det er bare tre–fire konkrete komposisjoner inne i der. Resten er improvisasjoner over et mønster, som hver stammer fra en opplevelse jeg fikk der ute.
Hole vil gjerne at vi virkelig tar oss tid til å lytte. Og finne ut av hva naturen i seg sjøl betyr for oss.
– Jeg er veldig opptatt av det følelsesmessige i vårt forhold til naturen. Det eksistensielle ved klimakrisa er jo en del av dette, men det kan fort bli litt bunnløst og dystert å snakke om, nettopp fordi det er, ja, eksistensielt, dypt og altomfattende Som du sier, det er her man gjerne ender opp – kanskje uten å komme videre … En annen tilnærming kan være å snakke om vårt forhold til naturen ut fra følelser, både negative og positive. De negative følelsene kan jo fort melde seg i alt dette, og det er viktig å ta seg tid til å erkjenne disse følelsene, møte dem og finne ut hva det betyr. Samtidig tror jeg det er viktig å også lete etter de positive følelsene når det gjelder vårt forhold til naturen. Som tilhørighet, kjærlighet og håp.
–Jeg håper at lytterne, selv om hva de oppfatter er helt fritt, kan bli inspirerte til å ta seg tid til å ta inn omgivelsene slik jeg gjorde da jeg lagde musikken. Som å legge seg ned i lyngen, og bare lytte. Kjenne på den roen …
Vi snakker litt om at på grunn av en slags tidsklemme har ikke reporteren egentlig gjort dét. Men snarere hørt på plata innimellom slagene på små hodetelefoner, Spotify på toget, typ. Det er mange detaljer jeg ikke fikk med meg før jeg gikk hjem og satte den på på skikkelige høyttalere. Fuglekvitteret. Suset fra utafor veggene. Men samtidig kan Lys/Mørke oppleves også i nærheten av storbyen, eller i et moderne liv men med natur under føttene:
– Som de skrev i The Wire om plata mi; «Listen on headphones while tramping through the woods.»
Gjennom våren og sommeren blir musikken på Lys/Mørke til repertoar på flere konserter, blant annet på noen festivaler rundt om i Norden. Premieren på en suggererende video fra plata til Sigurd Hole hadde premiere i Ballade Video her.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025