Ethel Smyth - komponist, dirigent, forfatter og feminist. (Foto: www.classical915.org)

Ethel Smyth (1858-1944): Kaste stein i glasstak

Ethel Smyth kjempet for å bli komponist, for stemmerett for kvinner og for verkene sine. Hun hadde sitt eget rom, og tok rommet hun hadde behov for. Resonansen av knust glass må ha vibrert i henne, skriver dirigent Cathrine Winnes i dette essayet om den britiske komponisten, dirigenten, forfatteren og feministen.

Kalender

Fagerborgfestspillene 2021 – Brytningstid

23/04/2021 Kl. 18:00

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Scott Henderson trio

18/03/2022 Kl. 19:00

Oslo

Femi Kuti

07/04/2022 Kl. 20:00

Oslo

Essayet er skrevet av dirigent Cathrine Winnes, som i samarbeid med Dirigentløftet deler historier og orkesterverk hun har samlet i essayserien «Kvinnelige komponister i fokus». Teksten ble først publisert på Dirigentløftets hjemmesider. Ballade vil dele et utvalg av Winnes’ essays i Dirigentløftets «I fokus»-serie gjennom våren, og håper leserne våre vil sette pris på å bli bedre kjent med noen av historiens kvinnelige komponister.

 

Av Cathrine Winnes, dirigent

 

For 100 år siden raste kampen for kvinners stemmerett i Europa. Suffragettene i England lagde bomber, sultestreiket og kastet stein. I musikklivet ulmet det på samme måte. Kvinnene som tradisjonelt hadde hatt hjemmets salonger som sin musiseringsarena, begynte å trosse normene. De ville komponere musikk for den offentlige scenen, der de store symfoniorkestrene og operakompaniene holdt hus. Men var det i det hele tatt mulig å «gå gjennom glasstaket» på denne måten, og hva skulle til for å klare det? Historien om komponisten Ethel Smyth avdekker en helt spesiell personlighet.

Den første striden for å bli hørt kjempet Ethel Smyth mot sin egen far.

Som ung vokste hun opp i England, sammen med mor, far, syv søsken og en guvernante som også underviste henne i musikk. Da hun var 17 år gammel startet hun privatstudier med Alexander Erwing, som introduserte henne for eventyrlig musikk av Berlioz og Wagner. Dette ga mersmak for Ethel, som hadde lyst til å bli komponist, hun også. Faren nektet. Han var general, og hadde lite til overs for Ethels nykker om å lage musikk, eller denne plagsomme musikklæreren hennes, som titt skulle undervise henne i harmonilære.

Ethel Smyth og hunden Marco mellom1891 og 1894. (Foto: Offisielt arkivfoto fra www.ethelsmyth.org)

Slikt er jo til å bli litt trassig over. Ethel gikk i foreldrenes portemoneer og tjuvlånte penger. Så stakk hun til London og gikk på konsert. Reprimander møtte hun med ny trass. Hun nektet etter hvert å gå i kirken, og ville ikke lenger synge pent ved familiens middagsselskaper. Isteden sultestreiket hun, og omsider sluttet hun helt å snakke til folk.

Faren så ingen annen vei ut av elendigheten enn å la henne få dra til Tyskland. Det var til Mendelssohns konservatorium i Leipzig hun ville, der mange komponister som «var noe» hadde studert. Nå skulle komponistavdelingen der få sin første kvinnelige student. Så pakket Ethel tweedjakka og reiste.

Ethel trenger seg på
Den neste striden Ethel tok var i Leipzig. Den berømte Hochschule viste seg å bli en stor skuffelse. Ethel mislikte sterkt den anekdotefortellende stilen til lærere som stadig kom for sent. Undervisningen vurderte hun som overfladisk. Etter kun ett år sluttet hun på skolen som hun hadde sultestreiket seg til å gå på. I stedet begynte hun å studere hos komponisten Heinrich von Hertzogenberg. Hun flyttet rett og slett inn i huset til den nye læreren, og ble «som en datter» for ham og hans kone, rent bortsett fra at hun innledet et kjærlighetsforhold til den 11 år eldre husfruen.

Portrett av Ethel Smyth i 1903 (Foto: A. Dupont)

I salongen hos Hertzogenbergs opplevde hun Leipzigs pulserende musikkliv. Hit kom komponister som Grieg og Tsajikovskij. De oppmuntret komponering hennes, og det samme gjorde Clara Schumann – selv om hun visstnok skal ha rynket litt på nesen over «Ethels stygge hender,» der de hamret seg gjennom egenproduserte pianosatser.

Johannes Brahms var også ofte til stede under disse seansene. Det såret nok Ethel hvordan han uttrykte seg negativt om kvinner og komposisjon. Ved siden av ham der i Hertzogenbergs salonger satt jo dessuten fru Schumann. Hun var selv var komponist, og dertil Brahms’ viktigste sparringspartner.

Men om Brahms sa at han mislikte damekomposisjon, og Clara Schumann syntes hun hadde stygge hender, så fortsatte Ethel Smyth likevel å tråkke over den usynlige grensen, fra kvinnens hjemlige musiseringsarena og inn på mannens musikalske domene.

Det var veggene til offentlige rom, konserthusene med de store symfoniorkestrene, hun trengte seg gjennom. De glamorøse operahusene med enorme maskinerier; solister, kor og orkester, kulisser, kostymer og eventyr, midt i alt dette fantastiske ville Ethel være. Ikke som en liten brikke, men som skaperen selv!

Fus på The Met
New York-tidsskriftet World rapporterer fra The Metropolitan Opera, de siste dagene før Ethel Smyths nye opera, «Der Wald», har premiere:
«Frøken Smyth har overvært alle prøvene, har gitt sangerne instruksjoner, har gitt råd til dirigent Hertz om riktig tolkning av partituret, har gitt ordre til kulissemaleren, ballettmesteren og kostymøren, og har opptrådt som inspisient for scenen.»

Programforside til Ethel Smyths «Der Wald», framført på The Met i New York 11. og 20. mars 1902. (Foto: Lewis Orchard Collection, ref. 9180 / Surrey History Centre)

Beskrivelsene vitner om en komponist som vet å melde seg på. Hun tråkker i andres bed, og lar ingen gjøre jobben sin i fred. Høflig respekt for andres yrkeskompetanse, slikt står ikke særlig tydelig på Smyths kart. Hun overstyrer alt og alle, og får det nøyaktig slik hun selv har sett det for seg.

Aldri før hadde The Met satt opp en opera skrevet av en kvinne. Så skulle det også gå 113 år til neste gang, med Kaija Saariahos «L’Amour de Loin».

Stjal sin egen opera
Den neste operaen til Ethel Smyth, «The Wreckers», ble hennes mest kjente. Den åpner bombastisk med en meget innholdsrik overtyre. Dette er musikk som vil mye, tidvis overtydelig i sin karakter, og med utålmodige, brå kast. Operaens andreakts-musikk, derimot, kvitterer med en nesten franskinspirert instrumentasjon, som bringer fram en klanglig transparens som skiller seg elegant fra de tunge koralene i åpningsovertyren. Det Wagnerske snittet følger henne hele veien, det samme gjør hennes voldsomme hang til patos. Smyth steker sitt flesk i smør, med høydepunkt oppå høydepunkt, bare for å avbryte seg selv med en plutselig heltone-rekke, eller med en scherzando passasje, eller hva med en britisk folketone?

Da denne operaen skulle settes opp i Leipzig, var Ethel forhindret fra å delta på prøvene. Hun ankom dagen før premieren, og innså forbløffet at store deler av operaen var kuttet bort.

– Uakseptabelt! tordnet Smyth. – Eneste løsningen, svarte dirigenten, for de hadde jo ikke øvd inn de bortskårede partiene. Maestro var tydelig: Det fikk bli framføring med kutt, eller så blir det ingenting.

Så da ble det premiere, da. Leipzig-publikummet var begeistret, men Ethel selv var ikke blid. Det var ikke slik hennes «The Wreckers» skulle være!

Om natten, mens alle sov ut sin premiere-rus, snek hun seg ned i orkestergrava. Så stjal hun alle orkesternotene, og dirigentens partitur. Da Leipzig neste morgen våknet til liv, satt Ethel og «The Wreckers» allerede på toget til Praha. «Leipzig-skandalen,» ble det hetende i historiebøkene, for det ble ikke flere oppførelser av «The Wreckers» i Leipzig.

Forsiden på coveret til notene til The English Women’s Social and Political Unions offisielle sang, The March of the Women (Foto: Arkiv)

Ethel kaster stein
Det var likevel én strid som var større enn noen annen. Det var kampen for stemmerett for kvinner. Nå raste den i England, for suffragettene hadde sett seg mer enn trøtte på festtaler og lovnader som ikke ble noe av. «Deeds, not words,» ropte de, og gikk til militante aksjoner. De lagde bomber av sennepsbeholdere og melkespann, og dermed eksploderte det i postkasser så vel som i Westminster Abbey (juni 1914). De ville se handling.

Handling, ikke ord. Ethel Smyth var en sterk forkjemper for kvinners stemmerett og rettigheter. (Foto: Offisielt arkivfoto fra www.ethelsmyth.org)

Ethel gikk med i kampen, og fra 1910 tok hun to års pause fra musikken. Nesten. Det var på denne tiden hun komponerte kampsangen «The March of the Women.» Dette ble som en nasjonalsang for suffragettene, og denne sang de når de trengte motivasjon, styrke eller trøst.

Det var også på denne tiden at Ethel Smyth ble satt i fengsel for sine gjerninger. Hun hadde kastet en diger stein rett gjennom vinduet til en britisk minister, og nå satt hun bak lås og slå. I cellen ved siden av satt suffragettenes leder, Emmeline Pankhurst.

Dirigenten Thomas Beecham forteller om da han besøke sin venninne Ethel der i Holloway Prison. Historier verserte jo, om sultestreikende kvinner som ble tvangsforet med sonde der inne. Smertefullt og traumatisk for obsternasige fruentimmere som ikke kunne gi seg. Det var nok fryktelig synd på Ethel, der hun kanskje satt skjelvende og mager i et hjørne.

Det gjorde hun ikke. Idet Maestro Beecham trådte inn, ble han møtte av et merkelig syn. Med armene ut gjennom gitteret til fengselsgården, fektet en oppglødd Ethel Smyth.

March! March!, lød det der utefra, hvor en stor gruppe kvinner marsjerte og sang. Med kolossal energi dirigerte Smyth det brokete damekoret i «The March of the Women», ikke med en dirigentpinne, men med en gammel tannbørste.

Smyth dirigerer sin “ The March of the Women” i 1930, på avdukningen av en statue av suffragetten og feministen Emmeline Pankhurst i London. (Foto: Central Press/Getty Images)

Hun ble sluppet ut av fengselet før hun hadde sonet ferdig. Den medisinske vurderingen fastslo at hun var «mentalt ustabil og hysterisk». Sannsynligvis hadde hun iscenesatt det «hysteriske anfallet» selv, med fullt overlegg. Holloway Prison var ikke noe blivende sted for Ethel Smyth.

Etter aktivistperioden kom den neste operaen, «The Boatswain’s Mate,» som har blitt omtalt som en slags feminist-opera. «The March of the Women» spiller som et refreng gjennom hele overtyren.

Men ingen Smyth-premiere uten drama. Oppførelsen skulle finne sted i London, og dirigent Eugene Goosens navn stod på plakaten:
– Men på selve dagen valgte komponisten seg selv til å dirigere premieren til sitt seneste verk – veldig irriterende for meg, jeg hadde tatt alle de foregående orkesterprøvene. I siste sekund overtok hun bare dirigentpinnen, hun syntes vel hun var sånn en himmelsk dirigent – noe hun jo ikke var.

The March of the Women (Shoulder to Shoulder) from Wild Love Music on Vimeo.

Hvem er redd for Ethel Smyth?
– Det var som å bli tatt av en diger krabbe, sa Virginia Woolf om offensiven fra Ethel Smyth. Ethel la ikke skjul på hvem hun forelsket seg i, enten det var sin egen librettist Henry Brewster, eller som nå, den berømte forfatteren Woolf.

Virginia Woolf (til venstre) og Ethel Smyth. (Foto: Offisielt arkivfoto fra www.ethelsmyth.org)

Virginia Woolf gjengjeldte absolutt ikke Ethels forelskelse, men de to ble likevel nære venner. Forfatteren beskriver hvordan hun første gang så Ethel Smyth, på avstand, med en stor trekantet hatt med fjær i. Smyth kledde seg ellers heller i tweed enn i kjole, og koste seg gjerne med sigar når anledningen bød seg. Hun var en lidenskapelig golfspiller, elsket å reise, og skrev lange beskrivelser om sine opplevelser. En gang på en slik reise fotograferte hun en hermafroditt, forteller Smyth, men dessverre gikk filmrullen i stykker. Hele ti bøker skrev hun totalt, hvor hun stort sett alltid selv figurerte som hovedperson.

Virginia Woolf advarte henne mot den selvbiografiske stilen. Det var lettere å få lagt saken sin fram, hevdet Woolf, om man ikke hele tiden var til stede i sitt eget verk. Forfatterkollegaen Vita Sackville-West skal tørt ha kommentert: – Hun kunne like gjerne bare ha kalt bøkene sine for «Meg 1, Meg 2, Meg 3, osv.»

Stein i glasstak
Virginia Woolfs formaninger til tross, Ethel Smyth fikk med sine selvbiografier plassert følge-spot’en akkurat der hun ville ha den: på seg selv. Og i 1934 slår det sprekker i glasstaket.

Det er Dame Ethel Smyths 75-årsdag. Hun sitter i kongelosjen i et fullspekket Royal Albert Hall, med dronningen ved sin side. På dirigentpulten langt der nede står hennes gode venn sir Thomas Beecham. «Mass in D» er siste programpost etter flere dagers feiring av Ethel Smyth og musikken hennes. Klangen av kor og solister, orkester og brusende orgel veller ut i den ovale salen. Messen klinger i samme toneart som den ikoniske Missa Solemnis, en messe som Beethoven, med sine døve ører, komponerte sent i livet. Nå var det Ethel Smyth som var blitt døv. De siste årene slet hun med stadig mer svekket hørsel, og da den store hyllesten der i Albert Hall ble framført, kunne hun ikke høre i det hele tatt. Men resonansen av knust glass, den må ha vibrert i henne likevel.

Dame Ethel Mary Smyth (Foto: (c) National Portrait Gallery London)

For steinen som Ethel Smyth en gang hadde kastet gjennom politikervinduet ble ikke liggende igjen på noens soveromsgulv. Den fortsatte å fly gjennom operahus og konsertsaler, kledd i tweed og luktende av sigar, full av viltre akkord-progresjoner og musikalsk patos, og kræsj!, der ga hele glasstaket etter, for noe annet var ikke mulig når Ethel Smyth kom med kraften sin. Knuste glasstak ble siden «utbedret». Men for en stakket stund blåste det en frisk og britisk bris inn i Royal Albert Hall.

 

 

Spillelister på Spotify
«Orkesterserenaden» og «Konsert for fiolin, horn og orkester»

«The March of the Women»

«The Boatwain’s Mate overtyre» (som bygger på «March of the Women»)

 

Kilder
The Musical Quarterly
Om Der Walt
Om The Boatswain’s Mate
Ethel Smyths verkliste
Kort biografi, Wikipedia
St.John, Christopher, Ethel Smyth: A Biography. London: Longmans, Green & Co 1959
Artikkel om Ethel Smyth i The Guardian: Without Ethel Smyth and classical music’s forgotten women, we only tell half the story
Om suffragetter og bomber

Om artikkelforfatteren
Cathrine Winnes (f. 1977) er norsk orkesterdirigent, sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm og kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikkfestival. I 2019 var hun programleder for TV- serien «She Composes Like a Man,» om musikkhistoriens kvinner, der hun også dirigerte Sveriges Radios Symfoniorkester. Serien gikk siden til finalen i den prestigefylte Film- og TV-prisen «Rose D’Or». Hun ble tildelt Norsk Komponistforenings Likestillingspris i 2019, og i 2020 mottok hun «Hedersomnämnande» av den svenske organisasjonen KVAST (Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare). I forbindelse med stemmerettsjubileet for norske kvinner i 2013, lette Winnes fram – og framførte – en rekke ukjente orkesterverk skrevet av kvinner som levde i Norge i 1913.

Gjennom vinteren 2020 så vi henne i juryen i NRKs underholdningsserie «Maestro,» og vi hørte hennes radiostemme gjennom sommeren i «Kjetil lærer Klassisk,» en 10- episoders radioserie i NRK P2. Winnes har dirigert mye rundt i Norden, og samtlige symfoniorkestre i Norge og Sverige. Hun har ledet flere opera- og ballettproduksjoner, blant annet ved Den Norske Opera og Ballett, Kungliga Operaen i Stockholm og ved Det Kongelige Teater i København. Hun har undervist ved Norges musikkhøgskole siden 2008.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Rektor

Rana kulturskole

Kantor/ kirkemusiker

Kongsberg kirkelige fellesråd

Arrangementsansvarlige

Nasjonal jazzscene

Dagleg leiar

Storfjord Kulturhus SA

Slagverkpedagog – 20 % fast stilling

Kulturskolen Rakkestad Kommune

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kulturskolerektor

Østre Toten kommune

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev