Er åpningskonsert egentlig en konsert?

Høsten er tida for åpningskonserter: Festivaler, konserthus, konsertserier og feiringer – alle har sine åpningskonserter. Felles for dem alle er formen, der taler, takking, historikk og politikk ofte tar en like stor del av åpningskonserten som musikken selv.

Åpningskonserten til Melafestivalen var med elektronikaekspert Bendik Baksaas’ bestillingsverk Strenger, med lyder, musikere og slampoeter. Åpningsrammene var med politikere som prater.

Vi er jo tross alt på Rådhuset, skulle bare mangle.

Gratis
Åpningskonserten til Mela er gratis. Det vil si, etter invitasjon, som du får hvis du spør pent. Da får du et pent kort med ordførerens underskrift, som er billetten din til Oslo rådhus, 16. august kl. 17:00.

Vi er tre voksne og tre barn som sjekker seks ganger at vi har nok billetter, og holder kortene våre stolt utstrakt og peker dem mot diverse mennesker som bare smiler og peker oss videre. «Hvorfor måtte vi ha de kortene som du sa vi skulle passe på, pappa?», spør min ni år gamle sønn.

OK, jeg gjorde et poeng her, ikke fordi Mela har gjort noe uvanlig, det har skjedd før, og jeg har lenge villet skrike dette ut:
«Hvis jeg har kjøpt billett, eller, i dette tilfellet, fått billett, så vil jeg veldig gjerne at noen skal stemple det, eller rive i det, eller prøve å ta det fra meg, eller noe, hva som helst. En billett er noe vakkert og hellig, et bevis på at jeg har forherliget denne begivenheten med min tilstedeværelse, den er min kontrakt med deg og artisten, og noen bør se på den!»

Men, som sagt, jeg trekker ikke Mela i poeng her, det er tross alt de facto gratis inngang, jeg bare sier det. Se billetten min. Den er så fin.

Bak fra venstre: Asad Qizilbash, Bendik Baksaas, Helga Myhr og Kaggwa Noel. Foran: Tre barn med invitasjon fra Oslo-ordfører Marianne Borgen (Foto: Monica Ifejilika)

Åpningen av åpningen
Rådhussalen er stilig. Det er høøøyt under taket, konsertscenen har kule lysinstallasjoner. Jeg sitter på rad 20, ikke rett ved min sønn, men en kamerat av ham, Rasmus, Rasmus med capsen. «Hvorfor er det så mange tegninger på veggen», spør Rasmus med capsen. Og akkurat i det jeg skal ut med en feilaktig forklaring om Rådhusets utsmykking blir jeg reddet av Rådhuset selv. «Booooeing!» sier rådhusklokken, og ordføreren, hun som sendte meg billetten, går på scenen.

Hun prater i ti minutter, jeg tok tida. Etter henne prater konferansier Noman Mubashir, men oppmerksomheten hadde dabba av etter ordføreren, og jeg følger ikke godt med, men han sa nok mye bra. En gjeng på den andre siden av salen svarer med jubelrop til talerne, og skaper litt stemning. Så går han ned, og opp kommer kulturministeren i ti minutter, og så festivalsjefen, og sååå … «Det er bare prating, jo!» sier Rasmus med capsen.

Jeg nikker og kikker på klokka. En halvtime uti konserten, men noen konsert har ikke begynt enda. Jaja, gratis åpningskonsert, vi må jo tåle litt. Sånn er det. Det går sikkert kjappere neste gang.

Endelig Bendik
35 minutter uti, jeg tok tida, på scenen går Bendik Baksaas i etno-outfit. Med seg har han en dame med fele, en mann med en gitarluttlignende greie, og en mann med noe med streng. De begynner å lage lyder. Jeg beskriver det grovt fordi jeg er i ørska, men jeg syntes faktisk dette var et kult øyeblikk. Altså, et elektronika-bestillingsverk, ikke sant, det kan være hva som helst, strengeinstrumenter med sine skalaer som ikke er vante til hverandre, som nok har spilt alt overalt, men ikke akkurat dette i Oslo rådhus. Hva hører vi?

De lager lyder, men vi vet ikke om de stemmer instrumentene, fortsatt har lydsjekk, om anlegget egentlig feeder i den massive rådhussalen, eller om dette faktisk er musikk, og jeg må tilpasse ørene mine. De holder på i alle fall en stund i samme ånd, uten å tvile, og jeg aksepterer, tja, premisset om samtidsjazz og kaoset av lyder som metafor til kulturmøteproblematikk. En baby begynner å skrike noen rader bak meg. Det passer kjempefint til konserten. En mobiltelefon også. Etter talene er det uansett godt. Musikk. Rasmus med capsen følger også med.

Til mikrofonen kommer Fredrik Høyer. Han prater med rytme, oppå lydene som etter hvert går mer sammen ledet av rytmisk poesi, et alternativ til «en trommesirkel av Ole Paus-kloner», slik Fredrik sa det. Etterhvert også bevegelse, mer volum, fart. Det blir tydelig effektfullt etter talene, jeg tenker, der du din politiker, sånn der snakker man i mikrofon. Som en mester. Med slam til. «Han sa stygge ord!», sier Rasmus med capsen. Han må ha hørt feil.

Strengene
Nummer for nummer tar de andre artistene hovedrollen, og det er påfallende at samtlige har solistegenskaper.
Fiolinisten, Helga Myhr, kveder og stryker norske folketoner til komp fra en annen verden, for det er jo en annen verden. Og så er det gøy når norsk folkemusikk med sine egne skalaer og ornamenter plutselig ligner på bulgarsk folkemusikk hvis man har «feil» komp til. Jeg tenker ofte at forskjellige folkemusikere utviklet de samme finter, hver på sin front.

Kaggwa Noel fra Uganda, med sin adungu som ligner på en liten støvsuger med strenger, synger. Jeg tror språket er bantu, men i virkeligheten skjønner jeg akkurat like mye som av norsk kvad på ekstrem-dialekt. Effektfullt. Solist han også.

Kaggwa Noel på fløyte, afrikansk fele og adungu (Foto: Bjørn Johnsen)

Og den pakistanske sarodspilleren Asad Qizilbash, han har nok flere konserter bak seg enn noen av dem. En slags legende, sammen med ungdommen. Ah, denne ungdommen som driver med elektronika og sånt, tenker han sikkert, ja, jeg får bare spille med.

Pakistanske Asad Qizilbash er en legendarisk sarodspiller (Foto: Bjørn Johnsen)

Det er et slags heltelag med hver sin superkraft – alt er interessant, variert fokus. Jeg vet ikke om jeg ville hørt så nøye om det var på plate, men her funker det for meg.

Fjerne østen
I mellomtiden har Rasmus med capsen og de to andre barna begynt å lage papirfly ut av programmene til åpningskonserten, og produsert ganske mange etter hvert. Jeg får et papirfly i fanget og tenker at, jo, origami er en tradisjonell japansk måte å utrykke følelser på. Det passer i sammenhengen det også.

Barnas Mela-origami (Foto: Igor Dunderovic)

Setningene fra programmet ender feil i bretten og får en ny mening når de er på et papirfly, og jeg leser at «Bendik Welcome utfordrer Marianne Borgen rytmisk, elektroniske stereotypier, konferansier, organiske Noman, samler sammen slam Salimi til miksen av Kultur og likestillingsminister, rådhushallens vegger forsterker Skei Grande potensiale.» Ja, du får sagt det godt, du, Rasmus med capsen.

En eldre mann, Masood Munawer, gjør en slags slam på gebrokken norsk, om Oslo for 30 år siden, og setter Mela i en Oslo-sammenheng over tid.

Forfatter og lyriker Masood Munawer og poet og forfatter Fredrik Høyer (Foto: Bjørn Johnsen)

La musica è finita, stående applaus, og jeg tenker at alt var godt satt sammen, riktig mengde av delene, ikke for langt, ikke for kort. Et abstrakt bestillingsverk til en sittende åpningskonsert i rådhussalen, metafor om kulturblandingens rare lyder, moderne og gammelt, som til slutt sklir inn i harmoni. Bra.
Jeg lurer på om de vil fremføre dette et annet sted.

Mer prating
Men, ennå er det ikke helt over, siden festivalsjefen Khaled blir nødt til å gå frem og takke Bendik og strengene, og frivillige, og festivalen, og han snakker mer, sikkert fordi han glemte å si alt i forkant, blant annet at Frp har tatt Mela fra budsjettet flere ganger, men at én politiker alltid sørget for å legge festivalen inn i budsjettet igjen, og det var Trine Skei Grande, til mer jubel fra en energisk gjeng nede til venstre.

Alt i alt var det en god konsert, og musikken kom frem til tross for mye prating fra scenen. Den eneste som ikke sa et eneste ord var Bendik Baksaas.

Jeg liker Bendik.