© Lisbeth Risnes

– En stridens mann

En politikkens, musikkens, formidlingens mann — og en helt egen mann. Les Åse Hedstrøms minnetale ved komponist John Persens bisettelse.

Kalender

Operapub på Røverstaden

27/10/2021 Kl. 19:00

Oslo

Ensemble Allegria og Oslo Kammerakademi

30/10/2021 Kl. 14.00

Oslo

Lørdagsopera 30. oktober

30/10/2021 Kl. 15:30

Oslo

Minnetale ved John Persens bisettelse, i Vestre Gravlund nye kapell, 30. desember 2014
Kjære Johns familie – venner og kolleger:
John var en stridens mann.
Han var et sammensatt menneske med, i rikt monn, både musikalske, politiske og praktiske evner. I denne sammenheng kan det være verdt å nevne at hans musikk kanskje best kan forstås som et av hans politiskekampmidler. Det viktigste er likevel at et svært rikt utrustet menneske har gått bort, men at plogfurene han har etterlatt seg til oss som kommer etter, er mange, dype og stadig fruktbare.
John Persen ble født i 1941 i Finnmark. Etter endt agronom- og lærerutdannelse avla han diplomeksamen i Finn Mortensens aller første komposisjonsklasse ved den nyopprettede Norges musikkhøgskole – sammen med en hel generasjon av norske komponister som skulle prege norsk musikkliv i tiårene framover. John skilte seg ut fra flere av disse ved sitt svært aktive musikkpolitiske virke, ikke minst etter hvert gjennom en rekke sentrale tillitsverv i norsk musikkliv.
Med sin høyst ukonvensjonelle bakgrunn, født i en fjerntliggende provins av Utkant-Norge, er det tydelig at John Persen aldri hadde noen forutinntatte meninger om hva man burde eller kunne gjøre som komponist. Han bekrefter regelen om at mange av de kunstnere som har endret sitt felt fagmessig eller organisatorisk, har kommet fra periferien til sentrum. Med denne både geografiske og åndelige reisen i bagasjen har de evnet å se hele sitt felt med friske, fordomsfrie øyne.
I Johns tilfelle var reisen og tilfellet helt konkret: som kulturelt isolert ung mann hørte han ulovlig på radio. John vokste nemlig opp under strenge religiøse forhold i en familie av læstadianere der den slags var forbudt. En kveld hører han en konsertoverføring på NRK radio fra den da så berømte Warszawa-høsten, et av de få kulturelle pustehull som fremdeles eksisterte bak det kommunistiske jernteppet på denne tiden. Han hører moderne orkestermusikk som treffer ham som et knyttneveslag. Dette må han oppsøke. Hans musikalske erfaringer før dette var helt elementære. Dit ville han reise. Altså til Polen og Warszawa. For å komme dit må han imidlertid gjennom Oslo. Der går han på en nyMusikk-konsert – og blir værende.
John var en politikkens mann.

John kom altså inn i norsk musikkliv som en heftig vind, fremdeles bærende på sin reisekoffert, i begynnelsen av 1970-tallet. Gjennom de tre større orkesterverkene “Øreverk” (1972), “Orkesterverk II” (1974) og “CSV” (1976), var han med på å røre om i et norsk musikkliv som i hvert fall sett fra komponistenes ståsted på mange måter tenderte mot den absolutte stillstand. Problemer med å få oppført og innspilt musikk samt å få impulser utenfra var fremdeles høyst aktuelle problemstillinger. Dette førte til et aktivt politisk engasjement, blant annet gjennom arbeidet for å få opprettet en statlig musikkhøgskole. Men hans kanskje viktigste politiske bidrag var likevel som leder av aksjonskomitéen for “Kunstneraksjon -74”, hvis ambisiøse mål var å bringe kunstnernes forhold i Norge opp på den politiske dagsorden. Og som langt på vei lyktes; der han stod i god gammel agitatorisk ånd, på en kasse, og ledet an alle kunstnerorganisasjonene i deres felles krav overfor staten, med forhandlingsrett og kunstnerstipender på agendaen. Ordninger og opparbeidede rettigheter som unge kunstnere i dag tar som en selvfølge.
Den politiske kraften beholdt John Persen gjennom landsdekkende utbygging av foreningen nyMusikk, opprettelsen av Norsk Musikkinformasjon, i Sosialistisk Opplysningsforbund, engasjement for elektronisk musikk, Oslo Sinfonietta og Ultimafestivalen.
John var en musikkens mann.
John Persens innsikt i nødvendigheten av musikkpolitisk arbeid var samtidig, originalt nok, et springbrett for hans musikalske radikalisme. Estetisk debatt går hånd i hånd med praktisk arbeid. Derfor finner vi i orkesterverkene på 1970-tallet nærmest helt selvfølgelig og ubesværet, et krast modernistisk uttrykk med sterke referanser til det som den gang ble benevnt som den polske skole – med sine karakteristiske klangflateteknikker. John pakket heller aldri inn sine clusterflater i polert velklang. Det låter den dag i dag ofte ualminnelig skarpt.
Persens utvilsomme hovedverk, som han brukte det meste av sin energi på i årene mellom 1978 og 1985, operaen “Under kors og krone”, venter selv med et nytt stort operahus tilgjengelig – og derfor med et aldri så lite ekstra lag av ironi – fremdeles på sin førsteoppførelse. Operaen omhandler sameopprøret i Finnmark i 1852, men den kan like godt leses som et bilde på kunstnernes, som minoritet betraktet, forhold til storsamfunnet. Bare deler av verket har blitt gjort tilgjengelig for publikum gjennom orkesterutdrag. Orkesterutdrag som viser en John Persen fortsatt hevdende et komplekst tonespråk med en rå kraft. For dette verket, ”Over kors og krone”, mottok han Lindemanprisen i 1999.
John var en formidlingens mann.

At Operaen vendte tommelen ned var en enorm nedtur for Persen. Samtidig inntreffer et skifte av idiom i hans musikk som resulterer i en serie verker blant annet for “lydbånd”, som det fremdeles het den gangen. Stilskiftet er til dels personlig motivert. Han har i et intervju sagt at nå ville han slutte å skrive for “levende musikere” og heller prøve å tone ned sitt følelsesmessige engasjement i sin egen musikk. Stilskiftet er dessuten til dels praktisk motivert gjennom hans innsikt i at elektronmusikken gir nye muligheter for rask projisering av større forløp, men også i bevisstheten om høyttalermusikkens appell til andre fora og publikumsgrupper. Nye kontakter kan knyttes.
Dette er begynnelsen på et arbeid for å utvide nedslagsfeltet for samtidsmusikken som John senere skal la seg folde ut i full blomst i sitt arbeid som Ultimafestivalens første direktør – etter først å ha vært en av de fremste pådriverne for å få i stand det som fortsatt regnes som en av de største og viktigste festivalene for samtidsmusikk i Europa. Gründer og aktivist John Persen hadde lyktes med det mesterstykke å få hele Oslos profesjonelle musikkliv med på en årlig dugnad for samtidsmusikken – og oljeselskapet FINA inn som hovedsponsor. Et slikt grep hadde musikklivet aldri vært vitne til før.
På denne tiden kommer et repetitivt anslag til i Johns egen musikk. Men han står fjernt fra den gjengse minimalismen og dens estetikk med den klingende overflatens glitter som det eneste saliggjørende. I hvert fall vil det være langt fra Johns personlighet å anvende musikalske virkemidler i manipulatorisk hensikt. I så fall ligger besvergelsen i den samiske joiken nærmere. I flere av John Persens senere verker finner vi eksempler hvor repetitive elementer heller blir tildelt rollen av en kraft som ikke lar seg utslukke, til tross for all motstand, alle vanskeligheter på veien fram. Musikken blir på mange måter å oppfatte som et bilde på en politisk og menneskelig kamp i vissheten om at ting må sies mange ganger før noen forstår.
Og her slutter på mange måter den rent musikalske delen av fortellingen om John.
John var nemlig også en helt egen mann.

John gjorde på et tidspunkt et valg, som den sanne radikaler han var, om å bryte forbindelsen med det norske komposisjonsmiljøet. Det er ikke vår oppgave å spekulere i motivene for dette, men av og til kan man tenke at dette var en logisk slutt for hans radikale hjerte som var så avhengig av å ha noe å kjempe for, for at hjertet i det hele tatt skulle kunne slå. Nye tanker og ideer er vi sikre på at han balet med helt til det siste.
Jeg vil avslutte mine ord til John med å lese fra den chilenske poeten Pablo Nerudas ”La muerte”, eller “Døden”, fra hans store diktsyklus “Canto General”, “Den store sangen”; Nerudas høysang til hans eget kontinent, Sør-Amerika. Her i norsk gjendiktning ved Halvor Roll.
Jeg leser de to siste strofene etter at Neruda har beskrevet hvordan hans sympati er med de fattige som ikke har hatt tid til å studere himmelen. Tekstlinjer jeg er helt overbevist om at John hadde satt pris på. Tekstlinjer som uttrykker den dypeste sympati med det arbeidende folk som kun har sine hender å bruke i kampen for å nå sine mål.
Med dette vil jeg avslutte min hilsen fra venner og kolleger i Norsk Komponistforening og takke for at vi fikk møte deg, John.
Jeg har døden min klar, som en drakt
som venter på meg, i den fargen jeg elsker,
i den størrelsen jeg forgjeves lette etter,
med den dybden jeg behøver. 
Når kjærligheten har brukt opp sin klare materie,
og kampen fordeler hammerne sine
blant andre henders forenete styrke,
kommer døden og utvisker merkene
som viste hvor grensene dine gikk.
Takk!
Åse Hedstrøm er Styreleder i Norsk komponistforening
 
 

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev