En salig musikerkarriere

Innerst i en blindgate øverst på Blommenholm ligger et stort hus omringet av skog og utsikt. Ved inngangsdøren er en hagestol med mjuke puter og en uvanlig svær katt som ligger og nyter høstluften. Katta snur snuten mot døren idet den brått går opp. Iver Kleive står ved inngangen, smilende. En av Norges største organister og multimusikere leder vei inn mot en romslig og lys stue. Her er det vanskelig å ikke legge merke til det store orgelet i rommet.

– Jeg fikk meg dette fantastiske orgelet da jeg ble pensjonist, sier Kleive fornøyd.

Kleive er sønn av en organist, og ble selv uteksaminert som kantor og organist fra Musikkonservatoriet i Oslo i 1972. Nå som han ikke øver og spiller orgel i kirke, kan han nyte pensjonisttilværelsen med eget orgel i stuen.

– Da jeg var 18 år fant jeg ut at orgel var mitt instrument. Det falt meg veldig lett, i tillegg til at jeg likte de visjonene som orgelmusikk skapte.

– Da jeg var 18 år fant jeg ut at orgel var mitt instrument, forteller Iver Kleive (Foto: Morgane Fauconnier)

Han setter seg i skinnsofaen, krysser bena og lener armene på sidene i avslappet stilling. Rommet har slanke, høye vinduer og 180 graders panoramautsikt over Bærum. Det er sent på høsten, og bladene på de fargerike trærne har begynt å visne. Det er ingen tvil om at det bor en musiker i dette hjemmet. Tvers over rommet fra det nye orgelet står et gammelt, svart flygel med en vase med hvite roser ved siden av en håndfull med bilder av barna og barnebarna.

– Har du lyst på hjemmebakt kake? Konen min har laget eplekake med krem. Jeg bidro litt jeg også, søtnet den litt ekstra, ler han mens han spretter opp og løper inn til kjøkkenet.

Kompromissløs sjangerblanding
I løpet av sin karriere har Kleive utmerket seg med sine allsidige kreative prosjekter, og blitt en representant for en globalisert musikkultur. Han er organist, solist, komponist, dirigent og kjent for sin unike måte å kombinere ulike sjangre og musikktradisjoner på, fra europeisk kirkemusikk og folkemusikk, til pop og rock. I 2008 imponerte han ytterligere med filmmusikken til Erik Poppes hjerteskjærende drama deUSYNLIGE.

Tidlig i tenårene spilte han klassisk fiolin samtidig som han var med i et danseband som spilte på fester til langt på natt. 17. mai 1962 spilte bandet på fest i Larvik, og det tok helt av. Kleive spilte keyboard loddrett, gitaristen spilte med hendene bak ryggen, og vokalisten satte fyr på en tier-lapp til et jublende publikum.
– Det var ekstase i salen! En fantastisk spillejobb.

Iver Kleive ved flygelet hjemme i stua, før orgelskoene kommer på, og med godt synlige spor av barnebarn. (Foto: Morgane Fauconnier)

Selv etter 60 år med musisering, 200 plateinnspillinger og et uendelig antall konserter, er det ikke helt på tide å legge musikken på hylla. Kleive har nemlig aldri hatt så mange spilleoppdrag som etter at han ble pensjonist. Han dirigerer Oslo Bach-kor, og utvikler stadig nye kreative musikalske prosjekter med nasjonale og internasjonale musikere.

– Så lenge jeg er frisk, så skal jeg fortsette å spille konserter.

En bransje i krise
De to ukene før regjeringen innførte strenge tiltak for kulturarrangementer i november, rakk Kleive å spille hele seks konserter i Norge. Likevel har over 20 konserter blitt utsatt til 2021.

– Har den norske kulturbransjen noen ganger vært i en liknende krise?
– Nei, aldri. Alt har glidd som smør i hele min karriere. Jeg føler meg preget av det som skjer nå, samtidig som jeg tror jeg har hatt litt flaks i min situasjon. Men jeg syns voldsomt synd på alle de unge talentfulle musikere som ikke får spilt konserter nå, sier han med skjør stemme.

Han oppfordrer unge musikere til å stå på og holde ting ved like. I mellomtiden gjelder det å øve og forberede seg til gjenåpningen av kulturlivet.
– Å utøve musikk er som å spille fotball, du kan ikke slutte å trene selv om fotballkampene er avlyst.

Kolleger i 30 år
Etter finalen i Melodi Grand Prix i Bergen i 1986, havnet Kleive på byen i et røykfullt lokale med kolleger fra Kringkastingsorkesteret (KORK). Her ble han sittende ved keyboardet og jamme til langt på natt. En av musikerne som også jammet den kvelden var gitaristen Knut Reiersrud, som Kleive kom til å formelt møte igjen noen år etter og som skulle bli en av hans nærmeste musikalske kolleger. Deres første plate, Blå koral, med den uvanlige besetningen kirkeorgel og blues-gitar, ble en suksess fra første øyeblikk den ble lansert. Da duoen ankom Gamle Aker Kirke for å fremføre prosjektet for første gang var det en 200 meter lang kø utenfor kirken.

– Etter den første konserten fortsatte vi med flere plater med det konseptet, for det viste seg at folk likte denne sounden. Vi har alltid masse mennesker på konsertene. Nå er det barna til de som var på konsertene da som kommer og hører på, forteller han.

I 2018 spilte duoen inn sin fjerde plate, en samling stemningsfulle julesalmer kalt Natt i desember. Denne skulle fremføres igjen denne julen, men konsertene har blitt avlyst. Kleive har spilt julekonserter hvert eneste år siden begynnelsen av 90-tallet, og dette er første gangen på 30 år at julen ikke feires med livemusikk i kirken.

– Dette blir en annerledes jul på mange måter, og jeg tror publikum forstår situasjonen og vil tåle at det ikke blir noen julekonserter i år, sier han og tar en munnfull med eplekake.

Oslos Bach
Ved siden av de mange musikkprosjektene med blant annet plateselskapet Kirkelig Kulturverksted og dets leder Erik Hillestad, har Kleive vært ansatt som organist og spilt ukentlige gudstjenester i Oslo-området. Nå florerer en myte blant den nye musikergenerasjonen i Oslo: At Kleive alltid komponerte ny musikk til søndagsgudstjenestene sine, slik Bach hadde gjort i sin tid.

– Er det sant? utroper Kleive lattermild. Det stemmer ikke helt, innrømmer han.
– Jeg komponerte nok ikke ny musikk, men hadde stor glede av å improvisere over salmene. Så sånn sett var det noe nytt å høre på.

Kleive virker å ha uendelige musikalske ideer, og er komfortabel med å bryte med musikktradisjoner og faste sjangere. Noe som likevel karakteriserer hans musikk er de rørende, vakre og harmoniske melodiene. Det er sjeldent kaotisk det som trilles ut av fingrene til organisten.

– Det er kanskje naivt å si, men jeg er opptatt av å lage musikk som skal berøre. Jeg mener det er musikkens vesen. Det skal gi livet man lever noe ekstra, og tilføye sjelen noe godt.

En salig musiker. Iver Kleive vil at musikken han spiller skal berøre. Slik han selv blir berørt av musikken (Foto: Morgane Fauconnier)

Og berøre klarer han. Men den egenskapen er han usikker på hvor kommer fra. Man lærer å berøre ved å selv bli berørt, mener Kleive. Den musikken som har berørt han mest gjennom livet er uten tvil komposisjonene av Bach og den tyske komponisten Max Reger, som begge har vært inspirasjonskilder siden Kleive var i tenårene.

Han forteller at det ekstraordinære med Bach er at uansett hvor mye en hører på komposisjonene hans vil det alltid være mulig å oppdage noe nytt, takket være hans uhyre produksjon av musikk. For noen år siden dukket det opp et stykke av Bach som har vært en viktig inspirasjonskilde for Kleive siden.

– Jeg hørte på platen og grublet over hvem som kunne ha komponert dette! Innspillingen var litt popmusikkaktig. Jeg må spille den for deg, den er så vakker. Bare vent litt, så tar jeg på meg orgelskoene, sier han begeistret.

Fra kirkeorgel til hjemmeorgel
Han reiser seg, slenger av seg tøflene midt i stuen, og begynner å knyte på seg de glatte og skinnende orgelskoene. Så begynner han å bla i Bach-samlingen innbundet i et sett brune skinnbind. Bach-notene fikk han av faren på julaften da han var 20 år gammel.

– Tenk at jeg har hatt disse i et halvt århundre og de har holdt seg så bra. Her er den! sier Kleive og viser frem Bach-preludiet «Erbarm’ dich mein, O Herre Gott».

Bach komponerte stykket i 1704, men det minner likevel om minimalistisk musikk fra 60-tallet, med rolig og regelmessig puls, og gjentagende og langsom harmonisk utvikling. Det passer utmerket godt til stuekonsert. Et meditativt stillestykke som suger lytteren inn i en retrospektiv og meditativ verden.

Når Kleive er ferdig med å spille begynner han å snakke ivrig om komposisjonen. Ansiktet lyser opp av glede, og armene veiver mens han forteller om hva denne musikken får han til å føle.

– Dette stykket har gitt meg veldig mye fordi det er en helt unik komposisjonsteknikk som Bach bruker. Jeg tror dette er helt særegent, sier han drømmende før blikket faller tilbake på orgelet.

– Nå som jeg har på meg orgelskoene kan jeg like godt spille et stykke til, eller hva? Hvis du aldri har hørt Max Reger i en stue før så har du sjansen nå, sier den energiske pensjonisten.

Max Regers «Fantasi og Fuge, Op. 46» for orgel. – Dette er inspirasjonen min. Regers musikk berører meg, og har et voldsomt uttrykk om rettferdighet, sannhet, håp og kompromissløshet i forhold til musikken. (Foto: Morgane Fauconnier)

Regers «Fantasi og Fuge, Op. 46» for orgel er noe helt annet enn det forrige stykket. Vi beveger oss fra det subtile til det storslagne. Allerede ved første akkord fylles rommet med en enorm kraft av eruptive lydbølger. Til og med stålampen i metall ved siden av sofaen vibrerer og dirrer i ett. Den siste akkorden henger i luften lenge etter at Kleive har løftet fingrene av tangentene, til det sakte blir stille i rommet igjen.

– Dette er inspirasjonen min. Regers musikk berører meg, og har et voldsomt uttrykk om rettferdighet, sannhet, håp og kompromissløshet i forhold til musikken, sier Kleive til slutt, med et lurt smil om munnen.