En egen åpenhet?

Da Anne Hilde Neset tok over den kunstneriske ledelsen i foreningen nyMusikk i 2012, hadde hun bakgrunn som redaktør i det britiske musikkbladet The Wire. Sammen med tidligere kolleger fra redaksjonen, arrangerte hun lørdag 25. januar i år festivalen Off The Page Oslo, på Kunstnernes Hus. Det hele var tenkt som en live-versjon av bladet, med samtaler, debatter og foredrag gjennom et éndagsmaraton.

Det er ikke vanskelig å kalle arrangementet en suksess. Nysgjerrige tilhørere strømmet til som aldri før, opplegget var godt planlagt og smidig gjennomført, med entusiasme i lufta. Dyktige journalister ga samtaler og debatter en god flyt, selv om den virkelig glødende temperaturen for det meste uteble. Enkelte høydepunkter pekte seg ut: Jazzlegenden Karin Krog var både nyansert og nær i sin samtale med en lydhør Tony Herrington fra The Wire. Musiker og forfatter Pat Thomas fikk det til å svinge med sitt energiske bidrag om protestmusikken rundt Black Power-bevegelsen, supplert med noen helt strålende musikkeksempler, mens lydkunstner og David Attenborough-assistent Chris Watson kommenterte et utvalg utsøkte opptak ved hjelp av duse lysbilder og velvalgte ord.

Les også: [link id=68354 title=»Institusjoner og værhaner«]

Grenser og åpenhet
Til tross for ubestridelige kvaliteter er det imidlertid først som eksempel på en bredere og mer implisitt tendens i kunstmusikkfeltet at festivalen, etter mitt skjønn, for alvor blir interessant ¬– og problematisk. Det dreier seg om spørsmålet om grenser og åpenhet, nærmere bestemt sjangeruavhengighet. I pressemeldingen forut for festivalen skriver Neset: ”[Interessen for festivalen] gjenspeiler et behov for en møteplass i Oslo som er dedikert til diskursen rundt lyd og musikk uavhengig av sjanger”.

Nå kan sjangerbegrepet lett virke litt ullent; når sjangergrensene er i oppløsning, forsvinner også selve sjangerbegrepet i en slags tåke. Slik jeg forstår det, er det derfor like meningsfylt, og kanskje mer hensiktsmessig, å fokusere på begreper som uavhengighet og åpenhet.

Jeg har stor sans for ambisjonen om åpenhet. Den brer om seg, men er muligens noe underdiskutert. For åpenheten er krevende og ikke minst forpliktende. Spørsmålet som trenger seg på etter en riktignok innholdsrik dag på Kunstnernes Hus, er i hvilken grad Off The Page faktisk lykkes med å være så uavhengig og åpen som den tar sikte på.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Marginalisering
I én forstand lyktes den i høy grad: Programmet rommet innslag om norsk jazz-estetikk, DJ-kulturens fremvekst, ulike former for feltopptak, dirigentens rolle, musikkritikk m.m. Flertallet av bidragene virket å ligge godt innenfor det arrangørene synes å være fortrolige med, andre fremsto derimot mindre integrert. For eksempel var salen merkbart tynnere besøkt under britiske klassisk-journalist Tom Service’ innslag om dirigenten, et innslag som skulle dekke den klassiske musikken.

Et annet eksempel er det man i mangel av bedre betegnelse kan kalle den kontemporære partiturmusikken. Denne ble, så vidt jeg kunne se, knapt berørt overhodet. Og her blir spørsmålet om åpenhet ekstra tilspisset, særlig gitt nyMusikks historiske rolle og funksjon. Selv om nyMusikk historisk sett har frontet et vidt musikkbegrep, er det ikke urimelig å si at foreningen også har vært en forsvarer av den (for øvrig ikke akkurat overeksponerte) kontemporære partiturmusikken. Slik sett fremstår det en smule underlig at denne retningen kun er representert med én person på en festival med drøyt tyve bidragsytere. Komponisten Henrik Hellstenius blir dessuten plassert sammen med tre andre, på sin side eminente lydkunstnere (Elin Vister, Jana Winderen og Chris Watson), og blir når alt kommer til alt nokså marginalisert i en samtale som bare indirekte får frem interessante møtepunkter mellom lydkunst og partiturmusikk.

Les også: [link id=68527 title=»Klokker, sound og repetisjon«]

Forpliktende ambisjon
Nå er det ingen tvil om at Anne Hilde Neset bringer med seg et vel av kompetanse, erfaring og energi når det kommer til sitt felt, som – med fare for kriminell forenkling – fremstår som kunstmusikalske varianter av ulike populærmusikalske retninger, inkludert lydkunst. At partiturmusikken ikke står i sentrum her, er greit nok. Mer problematisk er det at Neset og festivalen samtidig påberoper seg en ambisjon om åpenhet og sjangeruavhengighet. For som antydet, denne ambisjonen forplikter, riktignok også historisk, men først og fremst med hensyn til refleksjonsdybde. Svikter man her, blir åpenhetsidealet straks overflatisk og floskelaktig, og det er ikke bra.

På den annen side kan man spørre seg i hvilken grad dette åpenhetsidealet i det hele tatt er realistisk, eller om det bare er en utopi. Kan det ikke for eksempel tenkes at referanser og preferanser vil skinne gjennom uansett? Og dermed at idealet om åpenhet og uavhengighet legger seg over og skjuler interesser og krefter som styrer valg og preferanser? Poenget er ikke å kritisere eller mistenkeliggjøre disse kreftene. At de finnes og opererer, er naturlig; noen liker A, andre liker B. Man opererer sånn sett ikke uavhengig, men avhengig, av sine preferanser. Å ta inn over seg at det er slik, betyr ikke å gi etter for en eventuell påstand om at åpenhet er umulig. Det sier bare noe om åpenhetsidealets kompleksitet. Jeg vil mene at nyMusikk er stedet for å eksponere og utvikle nettopp en slik refleksjon, og i så henseende mener jeg Off The Page burde forfulgt ambisjonen om åpenhet og sjangeruavhengighet på en mer radikal og forpliktende måte.

Off The Page Oslo, A music festival without music
Lørdag 25. januar på Kunstnernes Hus, Oslo. Arrangører: nyMusikk og The Wire