– En drastisk endret komponistrolle

– Jeg venter ikke lenger på oppdrag. Jeg tenker et par år fremover og bygger opp et nettverk av utøvere eller ensembler som jeg jobber opp mot. Håndverket i seg selv er ikke nok, du også må formidle håndverket ditt.

Det sa den finske komponisten Maija Hynninen, som var en av de seks nordiske komponistene som diskuterte hva vil det si å leve og arbeide som komponist i Norden i dag, under Ultima Academys paneldebatt 18. september.

Universitetslektor ved Griegakademiet, Morten Eide Pedersen, som var ordstyrer under debatten, innledet med å stille to spørsmål: Tenker nordiske komponister mer på de sidene ved komposisjon som ikke har med selve musikken å gjøre? Og er man i større grad avhengig av å forholde seg til offentligheten?

Panelet svarte med å skildre en mer sosial komponistrolle, og et behov for formidling både før, under og etter at verket er skrevet, noe som naturligvis også påvirker arbeidshverdagen i økende grad.

– Hvis jeg sammenligner min generasjon med den tjue år eldre, så er utdanningen helt endret, og vi forventer ikke lenger at noen bestiller og forteller oss hvordan et verk skal være. Komponistrollen er endret: jeg tenker nesten mer på kulturpolitikk og samfunnsutviklingen enn på musikk, selv om jeg iblant går inn i en boble og komponerer, sa den svenske komponisten Ida Lundén, som også er styremedlem i Konstnärsnämden.

– Som kurator er jeg tvunget til å reflektere over musikkens plass i samfunnet, men jeg har også blitt mer bevisst på den offentlige dialogen som komponist. Den er vesentlig, også for verkene mine. Og det interesserer meg mer og mer. Jeg mener nødvendigheten av å rettferdiggjøre det vi driver med også har gjort musikken mer spennende, sa Ultima-direktør og komponist Lars Petter Hagen.

Også rådsleder i Norsk Kulturråd og komponist Yngve Slettholm, som hadde lengst fartstid av komponistene som var representert, sa seg enig i at komponistrollen er svært forandret de siste 25 årene.

– Da jeg komponerte på 80- og 90-tallet befant vi oss i en arbeidsboble og drev på med en enslig arbeidsform. Jeg tror til en viss grad at det er litt nødvendig nå også. Men det er blitt viktigere å bygge en karriere og et image. Det er en reaksjon på at det er blitt mye mer krevende å forholde seg til både distribusjonen og formidlingen av musikken. Forholdet mellom komponist og lytter og komponist og utøver er også helt forandret, sa Slettholm.

– Kommersielt press
Ordstyrer Morten Eide Pedersen ønsket å følge opp ved å utfordre panelet: Er man rett og slett tvunget til å forholde seg mer aktivt til omverden for å overleve som komponist? Eller er det snarere ønskelig at komponistene stadig må bygge opp arbeidsdagen og prosjektene sine fra grunnen av?

– Det er i aller høyeste grad et kommersielt press som driver denne utviklingen, sa islandske David Brynjar Franzson, som har bodd og arbeidet i New York i en årrekke.

Institusjonene er fjernere fra komponistene enn tidligere, påpekte Lars Petter Hagen.

– Du må definere arbeidet ditt og rollen din hele tiden. Men jeg opplever også at kunstmusikk-scenen er blitt mer interessant igjen, nettopp på grunn av dette politiske aspektet, at man er bevisst på at det ikke er noen som venter på musikken i den andre enden, sa han.

Det er likevel viktig å sette fingeren på det økonomiske aspektet og fordelingen av midler, mener Ida Lundén, som pekte på at institusjonene fortsatt har et spesielt ansvar, fordi de får betydelige økonomiske midler fra staten.

– Vi fikk utarbeidet en rapport i Sverige for noen år siden, som viste at antallet nye oppføringer var redusert, og at antallet oppdrag på nye verk ved institusjonene har minket. Derfor etterspør det frie musikklivet i Sverige nå mer frie midler, sa Lundén.

Hvordan tjene penger på fremføringer?
Debatten dreide seg over på hvordan nyskrevne verk kan og bør formidles. Lars Petter Hagen påpekte at inntektene til musikkbransjen i økende grad er å finne i konsertmarkedet, og at det finnes en påtakelig interesse for nettopp livefremføringer av kunstmusikk.

– Vi ser at publikumsoppslutningen på Ultima har økt voldsomt, og at det finnes en interesse for musikalske begivenheter. Dette er imidlertid et paradoks for komponistene, for selv om mange av dem også er utøvere, er offentlige inntekter ofte det eneste man tjener penger på. Og det er i forkant av premieren man tjener penger. Hvis verket blir fremført flere ganger blir det nærmest et tapsprosjekt, for da må man dekke reiseutgiftene til konserten selv, sa Hagen.

– Fremtiden til kunstmusikken ligger i å skape de konsertopplevelsene en innspilling ikke kan tilby, sa Maija Hynninen.

Tvilende til å bruke nettet
Ingen av de seks komponistene i panelet ser på internett som en selvstendig, kunstnerisk arena.

– Jeg har en følelse av at tanken om å bruke nettet til å komponere eller presentere verkene sine hører begynnelsen av 2000-tallet til. Jeg jobber med et prosjekt nå der vi har opprettet en åpen produksjonsblogg. Det har vært givende, men det fungerer nærmest som en god, gammeldags loggbok, og den er mest til internt bruk, sa Lundén.

Simon Løffler mener nettet er for formet av kommersielle og politiserte hensyn til å fungere som et egnet forum for ny og uavhengig musikk.

– Jeg prøver å fjerne meg mest mulig fra vanene, strukturene og de distraksjonene som jeg opplever at nettet fører med seg. Den gamle myten om at man har tilgang til alt, er ikke lenger en realitet. Nettet er blitt kommersialisert og personalisert, sa Løffler,

Utviskede sjangergrenser
Ifølge Ultima Academy-panelet er det problematisk at sjangergrensene i stor grad er blitt visket ut, og at samtidsmusikken derfor konkurrerer om de samme støttemidlene som mer kommersielle musikkformer.

– I Konstnärnämden opplever vi at forskjellen mellom sjangre nærmest er utlignet. Likevel er det sånn at selv om kunstmusikken ikke skal anses som bedre eller mer sofistikert enn annen musikk, så tar det mer tid å skrive kompleks musikk, sa Lundén.

Det er også noen klare sjangerforskjeller som gjør at kunstmusikken kommer dårlig ut, påpekte Yngve Slettholm.

– Innen popmusikken tjener komponistene gjerne penger også som tekstforfattere og utøvere. Det er atskillig vanskeligere når man skriver verk for andre utøvere, sa Slettholm.

– Man må finne andre inntektskilder enn å skrive musikk. Den eneste måten å overleve på i USA er ved å tilby en egen pakke. Her konkurrerer vi ikke lenger mot klassisk musikk, men mot all uavhengig musikk, mot Sufjan Stevens og indierock-grupper. Men jeg får fortsatt betalt lisenspenger fra Island, og det er veldig godt betalt i forhold til i USA. Der får du ofte ikke engang vederlag. På mange måter er forholdene for komponister i Skandinavia utrolige, sa David Brynjar Franzson.

Politikken i musikken
Det siste emnet ordstyrer ønsket å drøfte, var hvorvidt de seks komponistene så på det å komponere som en politisk handling. Er nordiske komponister blitt mer opptatt av å se og bringe publikummet sitt nærmere verket – også av politiske årsaker?

– Å sette seg ned for å isolere seg og skrive ned noter er en slags politisk handling – det er ikke nyttig i seg selv. Kanskje et titalls mennesker tar del i det du har skrevet. Men det har også en politisk slagkraft å tillate seg å drømme og reflektere rundt musikken, sa Ida Lundén.

– Jeg kan ikke leve av å komponere, men mitt sterkeste politiske argument er dedikasjonen til denne musikken. Jeg ser på det som et problem at folks forståelse av hva musikk er, befinner seg langt fra det jeg driver med. Mange forstår ikke hva jeg mener når jeg sier at jeg er komponist, sa Simon Løffler.

Møtte kritikk fra salen
Avslutningsvis ble panelets samstemmighet rundt synet på samtidskomponistenes forutsetninger og nye og produktive virkemåter utfordret fra salen: Hva mister man når musikken sees i en økonomisk og politisk kontekst? Hvorfor snakkes det så mye om økonomi, og så lite om musikken i seg selv? Og burde ikke kunstmusikken utgjøre et slags fristed?

Det er nødvendig å snakke om økonomi eller den politiske betydningen når man diskuterer kunst, argumenterte Yngve Slettholm.

– Hvorfor er det viktig å gi ut en plate som nesten ingen kjøper? Jeg mener at vi må kunne svare på dette spørsmålet, sa Slettholm.

– Penger er viktig – også i Skandinavia. Jeg ser ikke på det som en forstyrrelse at jeg må bruke tid på å skape kontakt med omverden ved siden av å komponere. Hvis jeg jobber isolert med å komponere musikk, må jeg jobbe ved siden av for å få det til å gå rundt. Og hvis man jobber ved siden av, kan man ikke ha familie, sa Maija Hynninen.

– Kunstnerisk arbeid er arbeid. Mozart-karakteren finnes ikke lenger. Jeg har en normal, ikke-romantisk profesjon som komponist, sa Ida Lundén.

– Det kan hende vi mister noe når kunsten ikke er autonom. Min generasjon reagerte på det fravendte og distanserte, men jeg tror at dette går i sirkler, og det kan godt hende at det kommer en ny reaksjon på denne holdningen igjen. Men jeg mener uansett at det er en politisk dimensjon ved denne musikken, og at det også må være sånn, sa Lars Petter Hagen.

Ultima Academy er et internasjonalt symposium som finner sted hvert år under Ultimafestivalen. Tittelen for debatten som fant sted på Hausmania 18. september var «Utopian North».